- Misvisende forfatterlister må diskuteres!

Uredelighet oppleves som et problem i medisinske forskningsmiljøer. Det går fram av en undersøkelse som har kartlagt omfanget av brudd på akseptert forskningsetikk i det medisinske og helsefaglige forskningsmiljøet i Norge. En av dem som tok initiativet til undersøkelsen, AnnaCatharina Hegstad, forteller åpent og kritisk om den vanligste formen for uredelighet som det ble rapportert om. Det dreier seg om et tabubelagt tema i medisinsk forskning: misvisende forfatterlister på vitenskapelige artikler.

- Noen er rett og slett ikke interessert i å ta opp den aktuelle debatten fordi de er tjent med den måten forskningen foregår på nå, sier AnnaCatharina Hegstad. (Foto: Ståle Skogstad)

Hegstad, som er doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Tromsø, understreker at hun har stor tillit til måten de fleste medisinske forskere utøver sin virksomhet. Undersøkelsen var ikke motivert av et ønske om å sverte eller henge ut medisinere. Det største ankepunktet Hegstad har mot medisinske forskere, er manglende bevissthet om og interesse for forskningsetiske problemstillinger.

Undersøkelsen omfattet forskere ved de fire medisinske fakultetene i Norge (ved universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø). Foruten Hegstad var Svein Ivar Bekkelund og Olav Helge Førde, begge ved Universitetet i Tromsø, ansvarlige for undersøkelsen, som ble publisert i 1995 (Tidsskrift for Den norske lægeforening nr. 25/1995).

- Hvorfor tok dere initiativet til undersøkelsen?

- Som ferske doktorgradsstipendiater var Bekkelund og jeg opptatt av hva som motiverte og legitimerte den medisinske forskningsvirksomheten. Vi hadde en fornemmelse av at vi var i ferd med å bli sosialisert inn i et system vi ikke helt «skjønte» og kanskje ikke var villige til å forsvare. Dessuten var det vanskelig å sette spørsmålstegn ved måten den medisinske forskningsvirksomheten ble utøvd på. Det var uskrevne lover som måtte følges dersom man skulle få ting gjort. Enkelte av disse «lovene» passet ikke med de ideologiske overbygningene vi trodde vi arbeidet ut fra. Generelt erfarte vi at det var liten interesse for etiske spørsmål. Vi hadde dessuten opplevd direkte motvilje mot å ta opp konkrete forhold, som for eksempel kriterier for medforfatterskap på vitenskapelige artikler.

Diskutable framgangsmåter

Spørsmålet om medforfatterskap handler om hvem som skal stå som forfattere på forfatterlisten til vitenskapelige artikler.

I sin bok Forskning til frokost (Cappelen 1991) hevder forsker og tidligere rektor ved Universitetet i Bergen, Ole Didrik Lærum, at det syndes mye på dette området. Han peker på hvordan det i vitenskapelige kretser finnes flere som er eksperter i å bli medforfattere på andres artikler. «Det kan enten være ved hjelp av litt såkalt «hjelpsomhet» eller ved å sørge for å være til stede når tingene blir gjort, for så å komme med krav. Det finnes også eksempler på notoriske «medforfattere» som blir skydd i vitenskapelige kretser», skriver Lærum.

Han poengterer dessuten at man heller ikke skal dytte ut dem som har bidratt til et arbeid: «Også her syndes det mye når ærgjerrige forskere ønsker å stikke av med hele gevinsten. I det hele tatt er spørsmålet om forfatterlisten noe som bør drøftes i åpenhet mellom alle de involverte, og hvor ærlighet er viktigere enn noe annet sted.»

Måten medforfatterskap praktiseres på er viktig fordi publikasjonslister brukes som grunnlag for å evaluere forskere. Listene skal avspeile både forskernes faglige kompetanse og effektivitet. De fleste internasjonale medisinske tidsskriftene oppfordrer sine bidragsytere til å følge de såkalte «Vancouverreglene» for publisering av vitenskapelige artikler. Retningslinjene er utarbeidet av en internasjonal gruppe av medisinske forskere for å skape en enhetlig tolkning av forfatterspørmålet.

Vancouverreglene krever at enhver forfatter skal ha deltatt i arbeidet i en slik utstrekning at han eller hun kan ta offentlig ansvar for innholdet. For å bli regnet som medforfatter må man oppfylle tre betingelser.

Man skal ha bidratt vesentlig til:

a) idé, planlegging og utforming eller analyse og tolkning av data, b) utarbeiding av selve manuskriptet eller kritisk revisjon av innholdet, og c) godkjenning av den endelige manuskriptversjonen.

- Dette er ikke urimelige krav dersom du som forsker skal kunne stå inne for forskningsresultatene og måten de er blitt til på. Dessverre følges ikke reglene av alle medisinske forskere. Flere synes de er for «strenge», sier Hegstad. Hun viser til at ulik praktisering av medforfatterskap blant ulike medisinske forskere gjør det vanskelig å fortolke og sammenlikne deres publikasjonslister.

De siste årene har også antall forfattere per publikasjon økt betraktelig (Regaldo A.: Multiauthored papers on the rise. Science Vol. 268,1995).

- Det er blitt mer og mer vanlig med mellom 10 og 20 forskere oppført som medforfattere til en artikkel. Denne utviklingen skyldes delvis økende spesialisering og tverrfaglig samarbeid. Men når tresifrede antall medforfattere per artikkel også har begynt å gjøre seg gjeldende, er det på tide å stille seg kritisk til måten medforfatterskap praktiseres på. Man må spørre seg i hvilken grad den enkelte forsker kan stilles til ansvar for artikkelens innhold, sier Hegstad, før hun gir et innblikk i det hun selv anser som en etisk diskutabel virksomhet.

En form for kjøp og salg

- Ulike kulturer bygger seg opp på ulike avdelinger og innenfor de forskjellige institusjonene og miljøene. I noen fagmiljøer er det implisitt at avdelingslederen skal være med på forfatterlisten uansett om han har bidratt eller ikke i det vitenskapelige arbeidet. Det handler dessuten om en form for kjøp og salg: du får være medforfatter på min artikkel hvis jeg får være med på din. Gjensidig utveksling av forfatterskap vil gjøre begges publikasjonslister lengre, sier Hegstad.

Hun kjenner også til at forskere på serviceavdelinger bruker avdelingens ressurser (metoder, utstyr) som «byttemiddel» for forfatterskap. I denne sammenhengen sikter hun ikke til reelle samarbeidsprosjekter der de aktuelle partene bidrar vesentlig til det vitenskapelige arbeidet.

- Jeg har prøvd å finne en logikk i hvordan dette foregår. Det er ikke lett. For noen er det viktig å få kjente navn med på listen, slik at det skal bli lettere å få artikkelen igjennom hos dem som vurderer om et manuskript skal publiseres. Egentlig dreier mye seg om «den sterkestes rett»: i medisinske miljøer er det enkelte sterke personligheter som man ikke tør å si nei til. Det kan være overleger og professorer som av og til også sitter på pengesekken.

Når Hegstad har forsøkt å sette spørsmålstegn ved denne virksomheten, har hun fått høre at dette er ikke noe man skal diskutere.

- Svaret jeg som oftest har fått, er: «Sånn har vi gjort det, og er du interessert i å få ting gjort, må det foregå slik. Du kan ikke forvente at folk skal bidra med prøvemateriale, metoder eller utstyr hvis du ikke gir dem noe igjen.» Denne formen for kjøp og salg høres kanskje ikke så ille ut for utenforstående, siden det primært har å gjøre med forhold forskere imellom. Men virksomheten fortoner seg mer alvorlig hvis vi ser på hvilke følger misvisende forfatterlister kan få for fordeling av midler og tilsettinger i vitenskapelige stillinger. Det er knapphet på ressurser i forskningsmiljøene og viktig å få kanalisert ressursene til effektive forskere med høy faglig kompetanse, og ikke til de flinkeste «forretningsmennene», sier hun.

- Publikasjonslister danner ofte hovedgrunnlaget for ansettelser i vitenskapelige stillinger og bør i størst mulig grad avspeile den reelle faglige kompetanse og arbeidskapasitet.

- Legges det så mye vekt på antall publikasjoner ved tildeling av midler?

- Norges forskningsråd har forsøkt å sette en grense ved ti artikler når medisinere søker om lønns eller driftsmidler. Folk sender inn kassevis av artikler likevel, og Forskningsrådet får publikasjonslister som ikke nødvendigvis gir et riktig bilde av hva søkeren faktisk har gjort og hvor kompetent vedkommende er. Det er tydeligvis vanskelig å få fokusert på kvalitet framfor kvantitet.

- I hvilken grad kan man kalle den ureglementerte omgangen med forfatterlister «uredelig»?

- Den betydelige vektleggingen av publikasjonslister som dokumentasjon på både effektivitet og faglig kompetanse, tilsier at misvisende forfatterlister må tas alvorlig.

Uredelighet kan få fatale følger

I en artikkel om undersøkelsen skriver Hegstad, Bekkelund og Førde at den «bekrefter at norske medisinske forskere oppfatter at uredelighet i forskning er hyppig forekommende».

- Er det ikke snarere snakk om at noen forskere oppfatter det slik? De fleste i undersøkelsen kjente for eksempel ikke til alvorlige brudd på forskningsetiske regler?

- Få hadde kjennskap til fabrikasjon av resultater og plagiering av artikler, men det er likevel urovekkende at noen rapporterte om kjennskap til slike alvorlige brudd. Medisinsk forskning er nært knyttet til anvendt forskning i den forstand at den senere vil kunne bli benyttet i behandling av pasienter. Det kan få fatale følger hvis behandlingsformer er et resultat av «kunnskap» som er utviklet på et sviktende grunnlag.

Én av ti bekrefter i undersøkelsen at de selv har bidratt til uredelig forskningsvirksomhet. Dette er hyppig!

- Mistenkeliggjøring av konkurrerende forskere er ikke et ukjent fenomen i vitenskapelige miljøer. Kan ikke denne typen undersøkelse skape en rykteflom og føre til ytterligere mistenkeliggjøring?

- Vi har allerede en betydelig rykteflom. Det medisinske miljøet er preget av mye misunnelse og maktkamp, og få formelle regler. Det bidrar til at rykter lett oppstår. Jeg tror at en åpen debatt omkring etiske problemstillinger som følge av en slik undersøkelse, tvert imot vil kunne være med på å demme opp for den eksisterende rykteflommen. Behovet for å beskylde hverandre for uredelig forskningspraksis vil bli mindre hvis vi blir enige om felles retningslinjer og arbeider mot en holdningsendring i tråd med disse. Det er underlig hvis vi som skal utvikle medisinsk kunnskap, ikke våger å sette spørsmålstegn ved måten vi opparbeider og formidler denne kunnskapen på, sier Hegstad.

Hun trekker fram «Nasjonalt utvalg for vurdering av uredelighet i helsefaglig forskning» som et organ som vil kunne rydde opp i usanne rykter dersom de oppstår. Tilsvarende utvalg i Danmark har hatt flere saker hvor påståtte alvorlige brudd på forskningsetisk praksis er blitt tilbakevist og forskere er blitt «renvasket».

«Selvrensende» miljø?

Hegstad forteller at mange har lurt på hvorfor de tok opp den aktuelle problemstillingen. Det er blitt stilt spørsmål ved om det er vel anvendt tid å engasjere seg i dette: En kommentar som har gått igjen har vært at «stipendiater skal primært være opptatt av å produsere forskningsresultater og ikke ta fatt på «eksistensielle spørsmål»; det er ikke deres oppgave!»

- Det virker som om det både er liten vilje og liten tid i miljøet vårt til å ta fatt på problemstillinger som ikke meritterer i form av rent vitenskapelige artikler. Mange forskere har pekt på at det ikke er grunnlag for å stille spørsmål ved forskningsmoralen blant medisinere. Blant annet er det blitt hevdet at forskningsmiljøet er «selvrensende», at systemet selv kan ordne opp i «forurensninger». Jeg er ikke så sikker på om medisinske forskere representerer en spesielt moralsk høyverdig gruppe.

Truende problemstilling

En annen reaksjon hun har fått, tyder på at problemstillingen oppleves som litt truende på en del forskere.

- I forum hvor det er blitt henvist til undersøkelsen vår, har noen blitt direkte forbannet. Enkelte vil ha seg frabedt at det stilles spørsmål ved måten de driver forskning på og hevder at ansvaret for at forskningsetiske retningslinjer følges ligger hos veilederne og ingen andre.

- Noen er rett og slett ikke interessert i å ta opp den aktuelle debatten fordi de er tjent med den måten forskningen foregår på nå. Selv om de kanskje ikke kan forsvare framgangsmåten ut fra etiske betraktninger.

Etisk opplæring

Nå er det også kommet mange positive tilbakemeldinger på undersøkelsen, og Hegstad understreker at det er en vilje til å ta opp forskningsetiske spørsmål i deler av det medisinske miljøet. At undersøkelsen fikk en svarprosent på 80, vitner jo også om interesse for temaet.

- Hva som er uredelig forskningspraksis, er det derimot stor uenighet om. Det skulle være et godt utgangspunkt for interessante debatter, sier hun.

I undersøkelsen var det ganske stor oppslutning om ett forebyggende tiltak, nemlig obligatorisk opplæring i forskningsetikk som en del av doktorgradsordningen.

- Vil etisk opplæring av forskere på doktorgradsnivå være tilstrekkelig til å skape en sunnere kultur?

- Det kommer an på hvilken livsfilosofi du er til henger av. I tråd med Sokrates tror jeg det er mulig å «lære» forskere å utøve sin virksomhet på en redelig måte. Men vilkårene for å drive holdningsskapende arbeid er ikke gode i forskningsmiljøene. Forskere representerer en autonom gruppe bestående av «profesjonelle kritikere». De vil antakelig ha store motforestillinger mot å forkaste eksisterende praksis til fordel for nye retningslinjer som innskrenker deres handlingsfrihet. Det ligger en stor utfordring i å skape forståelse for de forskningsetiske retningslinjene som Norges forskningsråd har utarbeidet for det medisinske og helsefaglige miljøet.

Fakta

I undersøkelsen «Uredelighet i medisinsk og helsefaglig forskning i Norge» fikk et tilfeldig utvalg av forskere ansatt ved de fire medisinske fakultetene i Norge (ved universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø) tilsendt et spørreskjema med spørsmål som skulle besvares anonymt.

Av 274 forskere som fikk tilsendt spørreskjemaet, hadde 219 (80 %) svart etter en purring.

Resultater:

  • 22 % rapporterte at de kjente til alvorlige brudd på forskningsetiske regler
  • 58 % hadde kjennskap til mindre alvorlige brudd på god vitenskapelig praksis
  • Misvisende forfatterlister var den vanligste type uredelighet blant de forholdene som er regnet som mindre alvorlig
  • 9 % hadde selv bidratt til ett eller flere av de forholdene som ble definert som uredelig praksis
  • Kjennskap til uredelig forskningspraksis blant stipendiater var ikke vesentlig forskjellig fra resultatet for de «eldre», etablerte forskerne
  • Organisert forskeropplæring med forskningsetikk ble betraktet som det mest effektive middelet for å forebygge vitenskapelig uredelighet.

Hva er uredelig forskning?

Noen forskere mener at en definisjon av uredelighet kun bør omfatte fabrikkering og forfalskning av forskningsresultater og plagiering av andres resultater eller artikler. Forskningsrådene i Danmark og Norge opererer med en videre definisjon som tar med forhold mellom forskere, prosedyrer internt i forskningsmiljøene og regler for vitenskapelig publisering.

En liste med former for uredelighet i ti punkter ble anvendt i spørreundersøkelsen i medisinske forskningsmiljøer. Det er den samme listen som ble foreslått i 1993 av et utvalg nedsatt av Norges forskningsråd. De tre første punktene ansees som alvorlige brudd på forskningsetisk praksis, mens de resterende betraktes som mindre alvorlige brudd.

  1. Fabrikasjon og/eller forfalskning av forskningsresultater
  2. Plagiering av andres resultater - tyveri av resultater
  3. Plagiering av andres artikler
  4. Bevisst tilbakeholdelse eller seleksjon av resultater for publikasjon, der dette har betydning for tolkning av data
  5. Forsettlig feilaktig bruk av statistiske eller andre metoder
  6. Forsettlig eller grovt uaktsom bruk av essensielle detaljer i metodikk
  7. Misvisende forfatterliste (utelatelser eller inkluderinger)
  8. Feilaktig gjengivelse av andres resultater eller konklusjoner eller annen mangelfull publisering
  9. Presentasjon av resultater for den offentlige allmennhet uten vitenskapelig presentasjon i tidsskrifter, konferanser eller annen tilgjengelig vitenskapelig dokumentasjon
  10. Uakseptabel dobbeltpublisering

- Norges forskningsråd har forsøkt å sette en grense ved ti artikler når medisinere søker om lønns eller driftsmidler. Folk sender inn kassevis av artikler likevel ...(Ill.: © Brynjar Landmark)

Emneord: Språk og kultur, Etikk, Filosofiske fag Av Harald Hornmoen
Publisert 1. feb. 2012 12:18
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere