Sosiologen: Krav til flersidighet og selvrefleksjon

I likhet med Dagfinn Føllesdal mener Widerberg at fremragende forskning er forskning som gir ny innsikt.

- Slik forskning er opphav til nye erkjennelsesmåter, den får oss til å se nye mønstre og sammenhenger. Den kan være av ulik type, men den må gi oss ny forståelse. Den behøver ikke ta for seg et nytt materiale, det kan være gammelt materiale som framtrer på en ny måte, sier hun.

Sosiologiprofessoren er opptatt av at de som vurderer andres arbeid, skiller mellom de ulike nivåene forskerne befinner seg på. Man skal ha ulike forventninger til for eksempel hovedfagsavhandlinger, doktoravhandlinger og etablert forskning, selv om det skal stilles krav til vitenskapelighet på alle nivåer.

Skaperen av 1800tallets positivisme, den franske filosofen Auguste Comte (1798-1857), som også regnes som en av grunnleggerne av sosiologien. Karin Widerberg ser flere uheldige konsekvenser av positivismens tradisjonelt dominerende posisjon i faget.

- Det kan lett bli slik at de som har holdt på med forskning lenge og har høye krav til seg selv og andre på tilsvarende nivå, ikke i tilstrekkelig grad tenker over hvilke krav man bør ha til studenter, sier hun, før hun selv reflekterer over hva som er fremragende forskning på hovedfagsnivå.

- Det er lettere for hovedfagsstudenter å prestere slik forskning hvis de gjør et eget empirisk arbeid. Da har de muligheten til å gripe fatt i noe som kan være opphav til en ny måte å se et fenomen på. Hvis de kun driver med teori, blir det helst til at de bare refererer det som er skrevet av teoretikere. I samfunnsvitenskapene må man være moden og belest om man skal kunne bidra med ny teoretisk innsikt.

Metoderikdom og uklare kriterier

Som i en rekke andre fag innen samfunnsvitenskap og humaniora, fins det en stor teori og metoderikdom i sosiologien. Ulike forskere kan anvende helt forskjellige metoder, som igjen kan basere seg på forskjellige virkelighetsoppfatninger: For eksempel vil noen sosiologer mene at virkeligheten er sosialt konstruert, mens andre i større grad vil ta virkeligheten for gitt, som noe vi kan gripe uavhengig av språket. Mangfoldet av tilnærminger gjør det vanskelig å gi klare og avgrensede kriterier for god forskning, mener Widerberg.

- Det er en av bekymringene i et fag som sosiologi at vi har så mange ulike angrepsmåter. Det gjør at det blir usikkert hva som egentlig er kriteriene for god og dårlig forskning. Det er et mye usikrere felt enn medisin og naturvitenskapene. Naturvitere har ofte problemer med å forstå at vi kan ha doktoravhandlinger som ikke blir godkjent når doktorandene har hatt veiledere og gjort det de skal. For naturvitere ligger det i kortene at arbeidet i så fall blir godkjent. I deres fag har man vanligvis mer avgrensede metoder. I medisinsk forskning er det uakseptabelt å bryte med klart avgrensede måter å gå fram på. Annerledes tilnærminger ansees som «alternative» og uvitenskapelige.

Vurderes på sine premisser

Med det mangfoldet av tilnærminger som kjennetegner sosiologien, blir det viktig å kunne vurdere andres forskning ut fra det teoretiske perspektivet som arbeidene er utført innenfor.

- Spørsmålet er hva man kan og har rett til å uttale seg om ut fra den kunnskapen man har produsert. Når jeg sitter i bedømmingskomiteer og kommisjoner og tar for meg mange avhandlinger skrevet i forskjellige teoretiske perspektiver, anlegger jeg ikke ett bestemt perspektiv for å vurdere de ulike arbeidene. Jeg ser på en avhandling ut fra dens perspektiv og vurderer om den oppfyller de fordringene til kunnskap som følger med dette perspektivet, sier Widerberg. Hun poengterer at det er et kjennetegn ved god forskning at forskeren diskuterer sine premisser og reflekterer over hvordan andre observasjoner kunne ha framkommet hvis et annet perspektiv hadde vært anvendt.

- Vil ikke mange forskere være tilbøyelige til å vurdere andres arbeid ut fra perspektiver man selv foretrekker?

- Det hender. Man kan jo mest om sine «egne» perspektiver. Men jeg synes det er problematisk når man gjør dette.

Ulike idealer - ulike kriterier

Til tross for fagets metoderikdom har sosiologien hatt et dominerende perspektiv som fortsatt setter sitt preg på faget - det som i grove trekk kan kalles en positivistisk kunnskapstradisjon. Den kjennetegnes blant annet av tanken om at man skal holde seg til erfaringsmessige, og helst målbare, kjensgjerninger. Widerberg har reflektert mye over konsekvensene som dette vitenskapsidealet har hatt i faget, og hun ser flere uheldige sider.

- Jeg merker at hovedfagsstudentene lider av at faget har hatt en dominerende positivistisk tradisjon, som har bygd på en forestilling om naturvitenskapelig forskning. Positivismen har hatt bestemte syn på hva slags kunnskap som skal produseres og hvordan den skal produseres. Viktige begreper har vært «validitet» - at noe måler det som det skal måle, «representativitet», at det er representativt for den gruppen som det har til hensikt å representere. Og «objektivitet», som blant annet handler om at kunnskap skal være gyldig uavhengig av hvem som har produsert den, slik at forskerens rolle i prosessen skal være mer eller mindre uvesentlig. Alle disse kriteriene for hva vi mener er god forskning, hører hjemme i en positivistisk kunnskapstradisjon. Og de har vært mest brukt av dem som driver med kvantitativ forskning - forskning med store utvalg som ofte bearbeides maskinelt og der forskeren er ute etter målbare størrelser: hvor mange som tilhører arbeiderklassen, hvor mange kvinner som har vært utsatt for seksuelle overgrep, osv.

- Problemet er at denne tradisjonens kriterier for god forskning ikke direkte kan overføres på såkalt kvalitativ forskning. Forskerens rolle er her aldri uvesentlig. Tvert imot er forskerens forståelse og handling helt avgjørende for den kunnskapen som produseres. Hun verken kan eller bør være «objektiv» i tradisjonell forstand. Begreper som «objektivitet», «representativitet» osv. er lite fruktbare når man er ute etter betydningen av noe: hva det innebærer å være arbeiderklasse, hva slags fenomener eller handlinger seksuelle overgrep er. Jeg mener ikke at slike forskere ikke skal fundere like nøye over hva de kan uttale seg om på bakgrunn av sine funn. De skal for eksempel kunne spørre om dette er noe som gjelder flere enn dem de har intervjuet. Disse diskusjonene må de likevel ta, men de kan ikke anvende de samme begrepene som innen kvantitativ forskning.

Men siden den positivistiske tradisjonen har vært dominerende og lagt kriteriene for vitenskapelighet, er det ifølge Widerberg slik at de som velger en kvalitativ tilnærming, føler at de må forsvare sin forskning.

- Hovedfagsstudenter sliter med disse tingene, fordi det ennå ikke er artikulert motsvarende kriterier for kvalitativ forskning. Det bør gjøres, fordi nå må hver og en stå opp mot hele det positivistiske vitenskapsidealet og forsvare sin posisjon, sier hun.

Kvalitative krav til kvantitativ forskning

Dette vitenskapsidealets dominans har andre konsekvenser som Widerberg synes er enda mer problematiske:

- Man stiller ikke liknende krav til dem som arbeider innenfor denne tradisjonen. Men de bør ikke bare oppfylle de nevnte kriteriene. Det er ikke tilstrekkelig å komme fram til at noe gjelder 62 % av befolkningen. Det er viktig å kunne svare på hva tallene betyr: Hva kan man si noe om ut fra disse tallene, utover at de er 62 % noenting? Egentlig burde man være like offensiv overfor det positivistiske paradigmet for å problematisere hva som ligger i de tallene man er kommet fram til. Det er like viktig at de som arbeider i denne kunnskapstradisjonen, fungerer kvalitativt i forhold til sin kvantitative forskning som omvendt.

- Men disse forskerne har et mål på noe «der ute». Mange vil hevde at denne forskningen i større grad kan etterprøves enn kvalitativ forskning?

- Jeg er kritisk til forståelsen av etterprøvbarhet hos mange av dem som sysler med såkalt positivistisk forskning. Stiller du en viss mengde personer noen spørsmål, kan du få det etterprøvd at de svarer det samme neste gang hvis det dreier seg om enkle forhold. Men om du spør om ting som er litt mer vanskelige og viktige for folk, oppdager du når du spør neste gang at de i mellomtiden har tenkt over disse forholdene. Og da gir de et annet svar. La oss si at jeg gir en person et spørreskjema der jeg spør: «Hvor mange ganger har du vært utsatt for seksuelle overgrep?». Personen svarer: «to ganger». Så tenker denne personen over disse tingene, og neste gang svarer hun: «seks ganger».

- Dette viser at all forskning som tar opp forhold som betyr noe for de personene som er involvert, kan sette i gang prosesser hos dem som gjør at de gjennom sin refleksjon gir et annet svar neste gang. Det behøver ikke bety at det første svaret er feil eller at det andre svaret er riktig. Du kan forske på personer ti ganger i løpet av et visst antall år og finne ut at de gir forskjellige svar hver gang. Og ingen av dem er gale. De er uttrykk for deres refleksjoner på det tidspunktet de blir spurt. Forskjellene i svarene tyder på at det er denne prosessen, og ikke enkeltsynspunktet, som er det vesentlige å belyse. Det er et helt annet syn på vitenskapen enn hva kravet om etterprøvbarhet bygger på.

- Det er altså viktig at forskere reflekterer over når og på hvilke temaer det blir meningsfylt å ha én type kriterier og krav, som for eksempel kravet om etterprøvbarhet. I medisin kan dette kravet være relevant. Men det er ikke like relevant for samfunnsvitere som er opptatt av å forstå sosial handling, og som forholder seg til subjekter som reflekterer over det de forteller.

- Kravet om godt belegg og god argumentasjon for resultatene er vel viktig uansett hvilket perspektiv man anvender i sosiologien?

- I alle områder av vitenskapen er det krav om saklighet og redelighet, det vil si at man skal være nøye med å vise hvordan man går fram. Dessuten skal man forsøke å se sitt tema fra forskjellige hold. Selv om arbeidet er utført i et visst teoretisk perspektiv, kan det være mange fortolkningsmuligheter. Et arbeid som bare har fulgt én fortolkning, blir lett mangelfullt. Selv om man tror at én fortolkning er riktig, må man diskutere andre som ligger tett opp til ens egen for å avklare hva som virker mest rimelig. Generelle krav i vitenskapen er altså: saklighet, redelighet, flersidighet og det å prøve ulike tolkninger.