Drømmen om superhvalen

Hvalen er blitt et spesielt viktig symbol for deler av miljøbevegelsen. De beste egenskapene fra de forskjellige hvalartene er smeltet sammen i forestillinger om en «superhval», med blant annet verdens største hjerne og barnevaktordninger. Førsteamanuensis og antropolog Arne Kalland hevder at det ligger noe helt annet enn vitenskapelige betraktninger om en bærekraftig utvikling bak motstanden mot hvalfangst.

«Superhvalen» er skapt, med alle de dyder vi skulle ønske vi selv hadde. (Mont.: Ståle Skogstad ©).

Hvalfangsten har siden midten av 70-årene engasjert mange mennesker. Etter at Norge gjenopptok kommersiell fangst av vågehval i 1993, har det skapt storm i inn- og utland.

Hvalfangsten er blitt et symbol for både tilhengere og motstandere. For mange miljøvernaktivister symboliserer hvalfangsten menneskenes rovdrift på jordens ressurser. For fangstnasjonene symboliserer dagens fangst nasjonal selvråderett og en bærekraftig utnytting av fornybare naturressurser basert på et vitenskapelig grunnlag.

- Økologiske argumenter alene forklarer ikke hvorfor medlemmer av miljøbevegelsen har valgt å gi hval og sel så høy offentlig profil, sier førsteamanuensis og antropolog Arne Kalland ved Institutt og museum for antropologi ved Universitetet i Oslo. Han har blant annet forsket på sjødyr, og da spesielt hvalene, som symboler innen miljøbevegelsen. Forskningsprosjektene er i første rekke utført ved Senter for utvikling og miljø (SUM).

«Superhvalen»

- Hvalen er blitt et spesielt symbol for deler av miljøbevegelsen. For dem er hvalene en dyreart som ikke lenger vurderes i et vitenskapelig og bærekraftig perspektiv, sier Kalland. Han peker på at det er flere grunner til det. Det vi vet lite om, gir gjerne grunnlaget for mytedannelse. Og havet kjenner vi fortsatt svært lite til.

I Kongespeilet fra 1200-tallet, skrevet i en tid med mye sjøtrafikk, blir hvalene noenlunde realistisk beskrevet. Utover på 1500-tallet forringes kunnskapen om hvalene, og de blir i kildene ofte beskrevet som reinspikka uhyrer, fantasimonstre som skremte de reisende. Hvalene var lenge et symbol på det skrekkinngytende, som for eksempel i Herman Melvilles Moby Dick. Men i vår tid har holdningen endret seg.

- Salt og vann er noen av de viktigste ingrediensene i renselsesritualer verden over, det er opphavet til alt liv. Saltvann er vårt utgangspunkt. I gammelgresk kommer forbindelsen mellom hav og livmor klart fram gjennom ordene delphis (delfin) og delphys (livmor). Havet står som selve symbolet på urørt natur. Menneskene ser ut til å være misunnelige på dyr som kan bevege seg fritt i havet, slik vi misunner fugler som kan fly fritt i lufta. Fysisk er vi bundet til landjorden, og sosialt er vi bundet av konvensjoner. Hvalen er blitt et symbol på friheten som mange av oss lengter etter.

Det finnes om lag 75 forskjellige hvalarter i verden. Kalland hevder at de beste egenskapene fra de forskjellige artene i manges bevissthet har smeltet sammen til én karakteristikk av hvalen. Den er verdens største skapning (blåhvalen), den har verdens største hjerne (spermhvalen), den er sosial og vennlig, den synger og har eget system for barneomsorg osv. «Superhvalen» er skapt, med alle de dyder vi skulle ønske vi selv hadde.

- Hvalen er blitt til et symbol på menneskets tapte paradis. Hvalene er det mennesket kunne ha vært, før det ble ødelagt av all kommersialiseringen. Det legges vekt på at hvalene har eksistert i mer enn 25 millioner år. Hvalene blir en slags «havets urbefolkning», sier Kalland.

To grupperinger

Miljøbevegelsen består av to forskjellige grupperinger: de økologisk-orienterte og dyrevernerne. De økologisk-orienterte bygger sin miljøbevissthet på bærekraften i naturen og på en vitenskapelig holdning til bevaring av hele økosystemet. De søker å sikre økosystemet for framtidige generasjoner. Dyrevernerne ønsker å verne dyrene på et etisk grunnlag. For dem er det dyrenes enkeltskjebner som står i sentrum. Blant disse forekommer alt fra dem som krever mer humane avlivningsmetoder anvendt på dyr, til dem som avviser drap av dyr overhodet.

De to forskjellige grupperingene kan lettest spores ut fra hvilke saker de vektlegger i sin miljøkamp. De økologisk-orienterte vil i hovedsak fokusere på saker som for eksempel omhandler forringelse av naturlige omgivelser, overdreven energiforbruk og nedgangen i forskjellige arters totale populasjon. Dyrevernere derimot, vil konsentrere seg om spørsmål om humane avlivningsmetoder og etiske spørsmål rundt avling av dyr generelt. Men skillet mellom de to grupperingene blir ofte utvisket.

- I hvaldebatten smelter gjerne de to grupperingenes argumenter sammen på en betenkelig måte. Til og med langt inn i den i utgangspunktet økologisk-orienterte Greenpeaces rekker innrømmer man at det er fullt forsvarlig å fange en viss kvote vågehval ut fra bærekraftige hensyn. Den vitenskapelige siden av hvalfangsten har sitt på det tørre. Likevel vekker hvalfangsten slik motstand. For Greenpeace har gått over til å argumentere mot hvalsaken på et slags etisk grunnlag, hevder Kalland.

Han viser til en av Greenpeaces mer vitenskapelige medarbeidere med doktorgrad i økologi, Patrick Moore, som ba om at debatten om hvalfangst ikke måtte reduseres til et spørsmål om hvalen var en truet art eller ikke. Reklamekampanjene burde snarere forsøke å overbevise publikum til «å tro at hvalen er god».

Billige miljøpoenger

Hvalfangsten har ytterst små økonomiske konsekvenser, bortsett fra for den involverte kystbefolkningen.

- Regjeringer i land uten hvalfangst kan lett vise sin grønne samvittighet ved å stemme mot hvalfangst, uten noen fare for økonomiske represalier. Hvalsaken kan gi billige miljøpoenger og et grønt alibi for både politikere, miljøvernere og næringsliv, sier Kalland.

Elefantjakten i Zimbabwe er et liknende eksempel. Landet har en stor bestand av elefanter som gjør betydelig skade på avlingene. Dette har blitt forverret gjennom forbudet mot internasjonal handel av elfenben, et forbud som ble vedtatt av CITES (Konvensjonen for internasjonal handel med truede arter). Til og med Norge stemte for forbudet, uten at det fantes mer vitenskapelige belegg mot at jakten er bærekraftig enn når det gjelder kontrollert hvalfangst. I det siste har Norge skiftet syn på forbudet av elfenbenhandel, uten at dette førte til store endringer på CITES' møte i Harare i juni.

Verdens Villmarksfond (WWF) i Danmark hadde for en tid siden gående en «adopter-en-hval»-kampanje. De henvendte seg til næringslivet med ordene: «Sponsoratet vil på positiv måde sammenkæde virksomheten med WWF ... Med et sponsorat har Deres virksomhet mulighed for at vise medarbejderne, at den tager miljøet og `den grønne bølge' alvorligt.» Og kjemikaliefabrikanten Brøste kjøpte seg på denne måten en hval for 50 000 kroner.

- Det er særlig under møtene i Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) og under aksjoner for å redde hvaler at «superhvalen» falbys regjeringer og industri. Under de årlige IWC-møtene er det ofte et tett samarbeid mellom enkelte delegasjoner og organisasjoner av hvalvernere, med utveksling av grønn legitimitet mot politisk legitimitet.

Bilde

Hvalfangstmotstandere aksjonerer. Ifølge Arne Kalland har hvalvernerne en misjonerende holdning. Mens en hindu som anser kua for å være hellig, kan tolerere at en amerikaner spiser biffkjøtt, kan hvalvernerne ikke godta at noen spiser hvalkjøtt. (Foto: action press/NTB-foto ©)

Totem til salgs

Kalland peker på at miljøbevegelsen er en politisk bevegelse, og som sådan opptatt av retorikk. Det blir viktig å forenkle og fortette sine politiske budskap, ofte ved hjelp av symboler.

- I «primitive» samfunn utvikler grupper i samfunnet gjerne et spesielt forhold til en type dyr. Dyret blir et totem, som gir gruppene deres spesielle identitet. Deres viktigste forpliktelse overfor totemet kan være å ta vare på det. Et totem blir vanligvis definert som et dyr, en plante, et naturfenomen eller en gjenstand som står i et spesielt rituelt-symbolsk forhold til en person eller en gruppe av personer. Men et totemsystem er ikke så mye et forhold mellom mennesker og deres totem som et forhold mellom mennesker. Totemer er først og fremst en måte å klassifisere mennesker på og si noe om relasjonene dem imellom, sier Kalland.

Hvalen er totemet til deler av miljøbevegelsen, blant annet gjennom markedsføringen av dyret som symbol, hevder han. Verden er blitt delt inn i «gode» og «onde» mennesker, hvor de «gode» kjemper for hvalene og de «onde» kjemper for penger. Hvaler og penger fungerer som totemer i dette verdensbildet.

- Verden kjenner flere hellige dyr, som kuene i India, og det er noe vi må godta. Men det er to vesentlige forskjeller mellom hinduenes forhold til kyrne og hvalvernernes forhold til hvalene. For det første har hvalvernerne en misjonerende holdning. Mens en hindu som anser kua for å være hellig, kan tolerere at en amerikaner spiser biffkjøtt, kan hvalvernerne ikke godta at noen spiser hvalkjøtt. Slik opprettholdes en form for vestlig kulturimperialisme. For det andre er totemet til salgs, man kan kjøpe seg en plass i solen ved å følge flokken av omvendte. Slik Statoil for eksempel gjorde det i Danmark. Deres reklamekampanje lød som følger: «Tank Statoil og se en ørn i øynene!» Ved å betale WWF en million kroner, fikk Statoil anledning til å bruke emblemet deres (WWFs panda) i sine reklameframstøt. Om det hjalp ørnene på noen som helst måte, er vel heller tvilsomt, sier Kalland.

Nyreligiøsitet og «mennesket i havet»

- Noen indianerstammer hadde hval som totem. De trodde at hvalene hadde det samme sosiale samfunnet i havet som menneskene hadde på land. Liknende forestillinger kan vi finne i New Age-bevegelsens drøm om superhvalen i dag, hevder Kalland.

Miljøbevegelsen oppstod i en tid da Vesten mistet mye av sin tro på framskrittet. Man hadde ikke lenger samme blinde tro på vitenskapen. Vitenskapen hadde i sin tid trengt religionen til side, og det oppstod et slags vakuum. Dette har ført til en nyreligiøsitet, som blant annet har gitt seg utslag i New Age. Og deler av miljøbevegelsen henter ofte mye av sitt tankegods fra New Age-bevegelsen.

- New Age-bevegelsen har også hentet mye av sin inspirasjon fra buddhistisk filosofi hvor mennesker, dyr og planter blir ansett for å stå på samme nivå. Dette innebærer at menneskene kommer i takknemlighetsgjeld til byttedyrene sine. Japanske hvalfangere for eksempel, arrangerer blant annet buddhistiske messer for døde hvalfostre. De bør ikke la noe gå til spille på dyret de fanger, fordi det ville være en hån mot et dyr som har gitt seg selv til deg. Men poenget er at japanere ikke lar være å benytte seg av naturen slik ekstreme miljøvernere vil vi skal. En asiatisk bonde tror ofte at et tre kan være tilholdssted for ånder. Det forhindrer ham ikke i å skjære ned treet, han bare spør først. Slik kan åndene forflytte seg til et annet sted.

Den farlige totemiseringen

- Verden trenger et aktivt naturvern. Dette gjelder ikke minst kystdistriktene som er avhengige av et rent miljø for å sikre en bærekraftig utvikling. Vi trenger et sterkere samarbeid mellom fiskere og fangere og miljøbevegelsen, men i dag hersker det dessverre stor gjensidig mistro mellom yrkesutøvere og aktivister, sier Kalland.

Årsaken til dette mener han er at en del aktivister, men langt fra alle, blander kortene. Ved å blande sammen miljø- og dyrevern slik Greenpeace og til dels WWF gjør gjennom totemisering av visse dyr, skapes det kunstige motsetninger. Dette er til stor skade også for andre organisasjoner som har vanskeligheter med å distansere seg fra det totemistiske bildet av verden. Derfor undergraver Greenpeace og WWF det fruktbare samarbeidet som er en forutsetning for godt miljøvernarbeid langs kysten.

Ved å totemisere verden blir oppmerksomheten lett trukket vekk fra de sakene som betyr noe. Istedenfor helhetlige perspektiver fokuserer man på snevre problemstillinger i håp om å kunne tiltrekke seg mange tilhengere som kan gi organisasjonen legitimitet og myndighet i kraft av sin størrelse - uten å støte de store miljøsynderne fra seg.

Den moderne totemiseringen representerer dessuten en ytterligere fremmedgjøring overfor naturen. Det ser ut til at menneskene skal eksistere ved siden av økosystemene som vi er en del av.

- Men vi kan ikke komme bort fra at menneskene må skaffe seg mat fra naturen, og dette må gjøres på en bærekraftig måte, avslutter Arne Kalland.

Emneord: Zoologiske og botaniske fag, Samfunnsvitenskap, Sosialantropologi, Økologi, Matematikk og naturvitenskap Av Marit Schulstok
Publisert 1. feb. 2012 12:17
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere