Grunnvannsforskere på dypt vann?

Gardermoenprosjektet: Fem versjoner

Tekst: Johan L. TønnessonFoto (briller): Ståle Skogstad

Versjon 1 – ”leserinnlegg”: Forskere sprer tåke over Gardermoen

Og denne gang er det ikke tåke i bokstavelig forstand det er snakk om, men kjemikalier og grunnvann. Selv om den tragiske giftbruken i Gardermobanens Romeriksport har fått størst oppmerksomhet til nå, må vi ikke glemme vinterens flaueste flause: Lufthavnledelsen lot store mengder giftige avisingsmidler seile sin egen sjø inntil begge deler endte opp i Norges største grunnvannsmagasin – kanskje til ubotelig skade for kommende generasjoner.

Dette skjedde altså så å si under jomfruturen til ”miljøprosjektet” Gardermoen. I mange år er vi blitt tutet ørene fulle av forsikringer om at Oslo Lufthavn AS tar miljøhensyn. Og ikke nok med det: Dem vi er blitt lært opp til å stole på – de uavhengige universitetsforskerne - har tydeligvis latt seg kjøpe denne gang. For hør bare her hvordan de har tutet med ulvene: I avisen Uniforum nr 14/96 uttaler professor Per Aagaard ved Institutt for geologi ved Universitetet i Oslo: ”Grunnvannet på Gardermoen vil neppe ta skade av den nye hovedflyplassen.” Dette vet han, fordi: ”Sammen med en rekke andre forskere fra hele landet har han kartlagt Gardermo-jordas egen renseevne.” I samme oppslag kritiserer Anne Johanne Enger i Norges Naturvernforbund Gardermoenprosjektet fordi så godt som hele det hydrogeologiske miljøet er involvert. ”Dermed finnes det ikke uavhengige forskere til en kritisk kvalitetskontroll,” sier hun. Helt korrekt, men altså forgjeves.

At kvalitetskontrollen er elendig, har vi fått demonstrert i vinter. Med forskernes velsignelse er det laget noen jordbaserte renseanlegg som liksom skal suge opp giften før den kommer ned til grunnvannet. Disse fungerte bare ikke. Men hva sier forskningslederen Aagaard til dette? I Dagsavisen 28. mars forteller han at flyplasspersonalet helte på mye mer gift enn hva som var forutsatt. Dessuten fikk det lov til å danne seg store isflak som giften kunne renne på – tvers over de såkalte renseanleggene. Det var altså ikke forskernes råd og dåd det var noe i veien med, men de ansatte på flyplassen. Tenk det, Hedda.

Hva skjer med slike forskere og forskningsprosjekter? Blir de sparket – med eller uten fallskjerm? Langt ifra. Men forskningen blir vel i det minste kritisert? Vi slår interessert opp på websiden Miljøforum, som drives av Universitetet i Oslo (i samarbeid med Gjensidige Forsikring, bare så det er nevnt). Her finnes vel en drepende kritikk av det store grunnvannsforskningsprosjektet? Tvert imot. Dette er stedet hvor du kan lese en serie småartikler der nettopp de samme forskerne breier seg med søvndyssende godnatthistorier om vann og grunnvann, og med aftenbønner om at ingenting egentlig er så farlig …

Versjon 2 – kalenderen: Etisk krigføring

En gang midt på 90-tallet: Grunnvannsforsker intervjues av filosofistudent: Mens det store forskningsprosjektet om grunnvannet på Gardermoen går sin gang, skriver Ole Espen Rakkestad på sin hovedoppgave i filosofi: Scientific uncertainty and environmental harm – A case study of a research project related to the development of the main airport at Gardermoen. Under arbeidet intervjuer han professor Per Aagaard, som leder grunnvannsprosjektet – et prosjekt som presenteres som ”grunnforskning”, men som blant annet skal anbefale prinsipper for rensing av drivstoff og avisingsvæske for fly.

1996: Sentrale personer i Etikkomiteen bedømmer studentens oppgave. Grunnvannsforskeren hører intet. Rakkestads oppgave leveres inn til bedømmelse. Veileder har vært dr.philos. Mathias Kayser, som samtidig er leder av sekretariatet i NENT, den nasjonale etikkomiteen for naturvitenskap og teknologi. Sensor er professor Ragnar Fjelland – fysiker og vitenskapsfilosof og medlem av den samme etikkomiteen. Rakkestad får en god karakter på oppgaven. Aagaard hører aldri noe mer fra Rakkestad og får aldri tilsendt den ferdige hovedoppgaven.

1997: Etikkomiteens sekretær skriver anbefalte, kryptiske kjøreregler. Hovedoppgavens tema – vitenskapelig usikkerhet og miljømessig skade – er blitt et viktig tema også i NENTs virksomhet. Komiteen utgir nå rapporten Føre-var-prinsippet: mellom forskning og politikk. I forordet takker komitéformann og professor Inge Johansen NENT-sekretær Kayser og forteller at Kayser ikke bare har ”ført utredningen i pennen, men med sine framlegg for komiteen, basert på eget faglig arbeid og på innspill fra våre samarbeidspartnere, hatt en avgjørende innflytelse på utformingen av rapporten”. En av konklusjonene i rapporten lyder slik: ”Føre-var-prinsippet skal alltid komme til anvendelse dersom følgende er oppfylt: 1. Det foreligger vitenskapelig funderte skadescenarier, og usikkerhetsmomentene er slik at vi ikke kan redusere dem uten å øke vår uvitenhet om andre relevante parametre, og sannsynligheten for et slikt skadescenario er signifikant stor. 2. Skadene på miljø og/eller helse kan vise seg store nå eller for fremtidige generasjoner, eller de kan i ekstremtilfelle være praktisk irreversible. 3. Skadescenariene er slik at det å utsette forebyggende tiltak og handling nå, vanskeliggjør effektiv bekjempelse av skaden på et senere tidspunkt.”

4. februar 1999: Miljøskandale på Gardermoen, brannfakkel fra Ås-forsker. Det avdekkes store forurensninger av Gardermoen-grunnvannet etter intens bruk av avisingsvæske og bruk av flydrivstoff under brannøvelser. Både Bellona og Statens forurensningstilsyn (SFT) anmelder Oslo lufthavn. I Aftenposten 9. februar 1999 hevder hydrolog og avdelingsleder ved Jordforsk på Ås, Amund Gaut: ”Politikerne visste ikke hva de gjorde da de la hovedflyplassen til Gardermoen samtidig som de forutsatte at grunnvannsressursene ikke skulle bli skadet. Jeg tror ikke det i praksis er mulig å drive flyplass med den aktiviteten det skaper omkring seg, uten at dette går ut over drikkevannskvaliteten.” I samme oppslaget heter det: ”- Grunnvannet anses både for å ha for liten kapasitet og for dårlig kvalitet, forteller Gaut. Han er svært kritisk til oppslag i Aftenposten og andre steder om at utslipp fra OSL kan ha ødelagt drikkevannsreservoarene for store deler av Østlandet.” Gaut har for øvrig tidligere arbeidet i SFT med blant annet behandling av flyplassutbygging og utslipp til grunnvannet.

2. mars: Etikkomiteen vedtar pressemelding med kritikk av grunnvannsforskerne. NENT holder et møte hvor en av sakene er ”Forslag til pressemelding om Gardermoen”. Leder, sekretær og informasjonsleder i NENT får fullmakt til å utforme en pressemelding som straks etter sendes ut. Pressemeldingen innledes med at NENT ”mener at problemene på Gardermoen har klare forskningsetiske implikasjoner. Verken allmennheten, myndighetene eller forskersamfunnet er tjent med den situasjonen som er oppstått, og det kan blant annet stilles grunnleggende spørsmål ved forskernes rolle.” Her vises det til Rakkestads hovedoppgave, og det hevdes: ”Håndteringen av vitenskapelig usikkerhet i konsekvensutredninger vil alltid være beheftet med grunnleggende etiske problemer.” Med en sannsynlig underforstått henvisning til Gaut heter det: ”NENT har også merket seg at enkelte forskermiljøer i dag spør om det er fornuftig å ville beskytte grunnvannsressursene under Gardermoen. (…) I den forbindelse vil NENT bemerke følgende: Hvorvidt en gitt grunnvannsressurs er bevaringsverdig eller ikke, er prinsipielt et politisk verdispørsmål, ikke et vitenskapelig spørsmål.”

17. mars: Etikkomiteen kritiserer forskernes ”idealiserte testbetingelser”. Aagaard og andre Dagsavisen-lesere får servert oppslaget OSL underslo miljøforbehold på frokostbordet. Her refereres NENT blant annet slik: ”Forskerne ble tidlig klar over usikkerhetsfaktorer ved konsekvensutredningen og begrensninger i studiene av rensekapasiteten i jorden. Idealiserte testbetingelser og knappe tidsfrister medførte vesentlige usikkerhetsfaktorer. Forskerne spurte ikke om studiene tilfredsstilte myndighetenes krav til høy miljøsikkerhet.” Den underforståtte kritikken av Gaut gjengis ikke – ”forskerne” utgjør en enhetlig størrelse i avisoppslaget.

17. mars: Hvor er referatet fra Etikkomiteen? Senere på dagen ringer Per Aagaard til NENT-leder Johansen og ber om en forklaring på NENTs handlemåte. Han etterlyser et referat fra møtet hvor det ble vedtatt å sende ut pressemelding.

18. mars: ”Referatet kommer snart på nettet.” Johansen skriver et forklarende brev til Aagaard og forteller: ”Det foreligger foreløpig ikke noe offisielt referat fra møtet. Dette vil bli behandlet ved komiteens neste møte. Fra og med 1999 vil alle vedtatte referater bli lagt ut på komiteens web-sider.”

23. mars: Forskningslederen anklager etikkomiteen for synsing. Aagaard skriver et 3,5 siders brev til NENT med kopi til Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet, Norges forskningsråd og Luftfartsverket. I brevet besvares kritikken fra NENT, og Aagaard kritiserer NENTs saksbehandling. Brevet avsluttes slik: ”Skal komiteen beholde sin nasjonale posisjon og integritet, bør dens uttalelser være basert på faktiske forhold og ikke på synsing.”

24. mars: Oslo Lufthavn truer etikkomiteen med injuriesak ved gjentakelse. På vegne av sin klient, Oslo Lufthavn AS, sender advokatfirmaet Wikborg, Rein Co et brev til NENT hvor man tilbakeviser en påstand fra Kayser i Dagsavisen-oppslaget om at Oslo Lufthavn AS ”brukte en avkortet versjon av forskningsrapportene i sin utslippstillatelse til SFT, der de miljømessige usikkerhetsfaktorene var lite sannsynlige”. Advokatfirmaet truer med rettssak dersom NENT gjentar sin handlemåte: ”Vår klient ser det som naturlig at selskapet får anledning til å uttale seg til komiteen før påstander fremsettes offentlig. Dersom det på ny fremsettes uriktige påstander om Oslo Lufthavn AS, vil selskapet vurdere å forfølge de injurierende uttalelsene på strafferettslig grunnlag.

28. mars: Forskningslederen anklager etikkomiteen for uetisk handlemåte. Et brev fra Per Aagaard til Dagsavisen datert 23. mars resulterer i oppslaget ”Vitenskapsmenn i etikk-krangel”. Her hevder Aagaard igjen at NENT bedriver synsing. Det heter i oppslaget: ”NENTs behandling av saken har vært betenkelig og etisk uforsvarlig. Dette begrunner han med at komiteen ikke har kompetanse til å vurdere faglige standarder innen hydrogeologi, og at to av komitémedlemmene har særinteresser som har hindret en balansert behandling av saken.” Aagaard fastholder de faglige råd om prinsipper for vannrensing som han tidligere har gitt OSL og myndighetene.

22. april: To utstrakte hender fra etikkomiteen. Kayser sender på NENTs vegne to brev: a) et svarbrev til Per Aagaard som avsluttes med en invitasjon til å være gjest på NENTs møte 27. april, eller til ”et senere møte til sommeren”. b) et svarbrev til advokatfirmaet Wikborg, Rein Co der han holder fast ved sine avisuttalelser og ved NENTs rett til å fortsette den offentlige debatten om temaet, og skriver ”For øvrig er NENT åpne for at OSL kan uttale seg for komiteen, dersom deres klient er innstilt på det”.

7. juni: Helge Seip anklager forskerne for sandpåstrøing. Et debattinnlegg fra NENT-medlem Helge Seip trykkes på framskutt plass i Dagbladet. Seip gjengir komiteens synspunkter og skriver blant annet: ”Det er avgjort grunn til å stille spørsmål om ikke de engasjerte forskere var for lite opptatt av hvorledes deres resultater i det hele ble brukt. Var de enige i – eller iallfall praktisk innstilt på å godta – en sandpåstrøerrolle under en samfunnsmessig og praktisk viktig behandlingsprosess?”

15. juni: Forskningsrådet refser etikkomiteen. Morten Dæhlen, direktør i området Naturvitenskap og teknologi i Norges forskningsråd, sender brev til NENT hvor det meddeles at områdestyret er ”noe undrende til NENTs handlemåte i denne saken (…) Sammenlikner vi denne saken med en tidligere sak om ”juks i forskningen”, erfarer vi igjen at veien fra saksforberedelse hos NENT til at saken legges fram for oppslag i media, er kort. I begge disse eksemplene (…) etterlyser derfor Områdestyret en dialog med forskningsmiljøene før slike saker fremmes for pressen”.

23. juli: Hvorfor finnes ikke referatet på nettet? Apollons redaktør har en samtale med Mathias Kaiser og etterlyser møtereferatet på NENTs websider. Han får en praktisk forklaring og mottar en papirutgave av referatet.

31. august: Vi spør Aagaard om han vil ta imot invitasjonen om å stille i møte med NENT. Svar: ”Selvfølgelig!”

Versjon 3 – ”leserinnlegg”: Ta grunnvannet i bruk!

På typisk moderne vis har vi sett hvordan dommedagsprofeter i mediene, politikk og forvaltning flyr beina av seg for å fortelle hvor katastrofal den nye hovedflyplassen har vært for grunnvannet. Men - som sedvanlig: Dommedagen lar vente på seg.

Folk flest blir selvsagt urolige når de hører at noen kilo acetat eller noen tonn glykol er rent ned i et grunnvannsbasseng. Og startvanskene på Gardermoen sist vinter er ganske visst kjedelige. Men det dreier seg tross alt kun om dråper i et underjordisk hav. Og det er funnet mange spor av langt større forurensninger med de samme stoffene fra den gamle, hovedsakelig militære flyplassdriften, uten at disse har vist seg å skade grunnvannet på lengre sikt.

Men selvsagt må vi prøve å unngå slik forurensning. Takket være en storstilt forskningsinnsats er det nå utviklet jordrenseanlegg som – når de håndteres etter oppskriften – renser avfallet fra moderne flydrift på en ganske genial måte: Giftstoffene brytes biologisk ned i de øvre jordlag i stedet for at man må suge dem opp, kjøre dem vekk i tankbiler og lagre dem i deponier som ingen vil ha. Og enda viktigere: Ved at all væske – i hovedsak regnvann – får renne ned i jordrenseanlegget, opprettholdes vannbalansen i området, slik Stortinget har pålagt utbyggerne. I sannhet et fremtidsrettet rensesystem.

Takket være den samme innsatsen vet vi nå så mye om grunnvannsforholdene på Gardermoen at vi må begynne å diskutere i detalj hva vi kan gjøre ut av dette vannet. I motsetning til de fleste andre europeere er nordmenn lite vant til å se på grunnvann som drikkevannskilde – bortsett fra på hytta da, hvor de graver sine brønner. Det er flere grunner til å bruke grunnvann framfor overflatevann, i tillegg til at grunnvann allment sett er av høyere kvalitet: Grunnvannet er mer beskyttet mot forurensninger, utnyttelsen av grunnvannet krever ikke at vi må båndlegge store arealer, og kostnadene reduseres ved at vi trenger kortere overføringsledninger. ”Alle snakker om det, men ingen vil ha det, og ingen gjør noe med det,” har en av veteranene innen norsk hydrogeologi, Knut Ørn Bryn, treffende sagt om Gardermoen-grunnvannet.

Det har vært en viss debatt om det enorme underjordiske bassenget i det hele tatt er å regne som drikkevann. Stortinget er ført bak lyset, hevder politikerne. De trodde visstnok at det dreide seg om fiks ferdig og jomfruelig drikkevann da de gjorde sitt flyplassvedtak. Men slik jomfruelighet har ingen fagfolk noensinne forkynt. Vannet er i hardeste laget, og det inneholder mer løst jern og mangan enn vi setter pris på. Derimot kan grunnvannet trolig bli drikkevann, hvis man vil. En interessant mulighet som peker seg ut, er å fortsette å bruke Hurdalssjøen inntil vannkvaliteten der skulle bli dårligere. Da kan dette vannet trolig – som det heter i professor Per Aagaards Internett-presentasjon av temaet – ”renses naturlig ved å infiltrere dette gjennom sand/grusmassene på Gardermoen: resultat: bløtere vann med mindre problemer knyttet til jern og mangan”. En annen mulighet professoren nevner, er å benytte grunnvannet på Gardermoen som en reservevannkilde for Stor-Oslo-området i en katastrofesituasjon. I så fall må det bygges brønner, pumper, vannbehandlingsanlegg og overføringsledninger. Men det har vi vel ikke råd til, siden det ”bare” gjelder vår sikkerhet?

Flere av bygningene på Gardermoen henter allerede varme fra grunnvannet om vinteren og gir det tilbake om sommeren. Uavhengig av annen bruk, bør grunnvannet kunne benyttes langt mer til varmelagring enn nå. Som den samme Aagaard skriver: ”Et annet spørsmål er om det for eksempel var praktisk mulig å få isfrie rullebaner ved hjelp av grunnvannet?”

Skisse "Hva er grunnvann?" som viser markvannssonen, grunnvannspeilet og grunnvannssonen.Hentet fra web-siden til Miljøforum

Versjon 4 – den folkeopplysende artikkelen: Unikt grunnvannsmagasin

Kilde: professor Per Aagaard og hans Internett-sider.

Hvis du graver en brønn, må du selvsagt velge et sted hvor det finnes vann nede i grunnen. Først skal du grave deg gjennom et jordlag med såkalt ”markvann”. Her er ikke porene og sprekkene i jorda mettet med vann, derfor kalles dette den umettede sonen. Kommer du langt nok ned, passerer spaden grunnvannsspeilet, og du kommer ned til grunnvannet. Her vil en enkelt kubikkmeter med vannfylt grus inneholde så mye som 200-400 liter vann.

Grunnvann finnes altså der hvor det er sand og grus i grunnen. Gardermoen er en særlig stor grus- og sandmo av den typen som ble avsatt av kraftige breelver da isen smeltet etter siste istid. Geologene vet nå så mye om isens tilbaketrekning at de kan slå fast at hele det store deltaet ble dannet på bare ca. 70 år. Sør og vest for dette deltaet ble de finere partiklene avsatt. De dannet et lag av leire som fremdeles hindrer vannet i å strømme gjennom. Slik ble grunnvannsmagasinet dannet. Hele dette ”iskontaktdeltaet” ligger omtrent slik det ble dannet for ca. 10000 år siden. Deltaet ligger isolert og rager opp i terrenget, og alle bekker og elver renner ut fra og vekk fra deltaet. Hvor kommer da vannet fra? Det kommer i form av ca. 80 cm årlig nedbør, hvorav halvparten renner ned i grunnvannet. Samlet sett får grunnvannet tilført 20 millioner kubikkmeter nedbørsvann hvert år.

Men som i værvarslingen, er det mye som skjer ”mot normalt”. Grundige målinger viser at grunnvannsstanden varierer sterkt i løpet av et år – og fra år til år. Under snøsmelting og ved vår- og høstregn ligger naturlig nok grunnvannsspeilet høyere enn om vinteren. Men vannspeilet ligger også lavere om sommeren når alle planter suger intenst gjennom sine røtter. Variasjonene fra år til år er et ”barometer” på endringer i nedbør og klima.

Verneverdig

Men disse variasjonene befinner seg innenfor det vi kan kalle en naturlig vannbalanse. Hvorfor er det så viktig å opprettholde denne balansen – slik man har lagt vekt på ved valg av renseanlegg på flyplassen? Dels fordi grunnvannet kan være en viktig ressurs i framtiden, dels fordi Gardermoen-deltaet inneholder to særskilte og verneverdige særtrekk: Mot vest finnes noen områder med raviner (kløfter) som dannes og opprettholdes ved naturlig avrenning fra magasinet. Og fordelt på deltaet finnes hele 28 såkalte grytehullssjøer. Disse er dannet av isrester som ble liggende igjen da isen trakk seg tilbake, og som helt eller delvis ble dekket av breelvgrus og -sand. Etter at isen smeltet dannet de groper i terrenget, såkalte grytehull eller dødisgroper, som senere fyltes med vann opp til grunnvannsnivå. Grytehullssjøene på Romerike viser meget interessante kjemiske og biologiske variasjoner, som henger sammen med i hvilken grad de i dag er matet av grunnvannet eller rett og slett er tette bassenger som fylles direkte av nedbøren.

Grunnvannsdeltaet på Gardermoen er altså ikke bare landets største, men med sine raviner og grytehullssjøer er det unikt. Dessuten vet vi, etter de siste årenes forskning, mer om vannforholdene i dette området enn om noe annet norsk landskap av tilsvarende størrelse.

Versjon 5 – brosjyren: Grunnforskning med viktig oppdrag

Slik er det ofte: For å få midler til geologisk forskning, må det finnes en forbindelse til kommersiell virksomhet. Bergverkene, og særlig gruvene på Kongsberg, utgjorde minst én hjørnestein i Norges første universitet. Oljefunnene på 60-tallet har gitt norsk geologisk forskning mange puff framover. Og det måtte en flyplassutbygging til for å få fart på grunnvannsforskningen.

Målet med denne forskningen var å:

 

• Klarlegge de hydrogeologiske strømningsmekanismer og hvordan grunnvannet påvirkes når forurensende stoffer trenger ned i den umettede sonen og eventuelt til grunnvannet.
• Utvikle, tilpasse eller forbedre det hydrogeologiske verktøy som behøves for å påvise utslipp, begrense utslippenes skadevirkninger og restaurere forurenset grunn og grunnvann.

Her har forskerne lykkes på alle punkter. Samarbeidet mellom Universitetet i Oslo og Norges landbrukshøgskole på Ås, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og SINTEF i Trondheim ble mønstergyldig. Man ble tidlig enige om en fornuftig arbeidsdeling: På Ås studerte forskerne og studentene hvordan diffuse forurensninger fra avisingskjemikalier spres og nedbrytes i grunnvann. I Oslo spesialiserte man seg på transporten i umettet sone og la særlig vekt på forurensninger fra jet-drivstoff. I Trondheim utviklet man modeller for spredning av forurensninger ved aktuelle utslipp og også rense opp forurenset grunnvann.

Arbeidet ved Universitetet i Oslo foregikk på alle de tre geoinstituttene, delvis også Fysisk og Kjemisk instiutt, men ble leder av professor Per Aagaard ved Institutt for geologi. De siste årene har Aagaard også ledet hele Gardermoenprosjektet. Han nyter internasjonal, faglig respekt. I den omfattende evalueringen av norsk geovitenskapelig forskning fra 1998 ble forskningsgruppen nevnt blant de fire som ”is producing an exceptional range of research that is both strongly intercisciplinary and focused”. Aagaard har i prosjektperioden, ved siden av å veilede ti doktorgradsstudenterog delta i en rekke komiteer og publisert 20 artikler i internasjonale tidsskrifter med referee-ordning.

Underveis i Gardermoen-utbyggingen er det foretatt et utall boringer i grunnvannsbassenget, og Gardermoen-deltaet har framstått som et eneste stort forsøkslaboratorium. Her har hovedfagsstudenter, doktorgradsstudenter og – av og til – professorene selv krøpet rundt i brønner med det nyeste nye innen elektronikk for å avsløre hvordan vann og gifter oppfører seg i ti tusen år gammel sandjord.

Apollon har bedt Per Aagaard om helt kort å summere opp de viktigste resultatene av UiOs virksomhet på feltet: