Oppklaringer i klimadebatten

I foregående nummer av Apollon (4/98) kritiserer CICERO-forskerne Hans Martin Seip og Jan S. Fuglestvedt vår artikkel «Kritisk sollys på klimadebatten». Her antydes det at kritikerne av FNs klimapanel baserer seg på materiale som aldri har vært skikkelig vitenskapelig vurdert. Kritikken kaller på noen faglige oppklaringer.

Figuren (øverste kurve) viser den kjente 11-årssyklusen og langtidsvariasjonen i solens utstråling der sistnevnte størrelse er viktig i klimasammenheng. Den nederste kurven viser tilsvarende variasjoner i mengden kosmisk stråling.

"Solflekkteoriene"

For det første finner vi det lett misvisende å vise til "solflekkteorien" i den pågående diskusjon om klima. Solflekkene er bare en del av komplekse aktive områder på soloverflaten. Variasjoner i solens utstråling stammer i hovedsak fra områdene omkring selve flekkene. Videre er det variasjoner i solvinden og det interplanetariske magnetfeltet som diskuteres i forbindelse med kosmisk stråling/skydannelse (se nedenfor), og disse følger strengt tatt ikke variasjoner i solfekktallet.

11-års syklus og langtidstrend

Seip og Fuglestvedt fremhever stadig at de observerte solare parametrene gir sykliske effekter og at solen derfor ikke kan bidra vesentlig som klimapådriver. Dette gjentas både i deres diskusjon av variasjonen i skydekke og pådriv fra solens utstråling. Vi understreker igjen at det er de langsiktige variasjonene i solens aktivitet som er viktige i denne sammenheng. Vi illustrerer dette med en skisse som vi håper kan være oppklarende for den videre diskusjonen. Figuren viser den kjente 11 års syklusen, men illustrerer også en vesentlig langtidstrend i solens aktivitetsnivå. En tilsvarende langtidstrend er funnet i mengden kosmisk stråling som kontrolleres av nettopp solens aktivitetsnivå.

Satellittmålinger av totalinnstrålingen fra solen de siste 20 årene viser en syklisk variasjon på ca. 0.1%, hvilket svarer til et såkalt strålingspådriv på 0.25 W/m2. Dette tallet sammenliknes feilaktig av Seip og Fuglestvedt med estimert pådriv fra klimagasser siden den førindustrielle tid (2.5 W/m2). Sistnevnte verdi bør sammenlignes med det langsiktige pådrivet fra solen. Langtidsvariasjonen i solens utstråling er ved ulike metoder estimert til å ligge mellom 0.25-0.6% (eller 0.63-1.44 W/m2). Forskjellen i "pådriv" er da ikke lenger 10 ganger slik det hevdes av Seip og Fuglestvedt. Figuren illustrerer også langtidstrenden i kosmisk stråling (se nedenfor).

De danske forskernes resultater

Seip og Fuglestvedt stiller seg svært kritisk til arbeidene fra Friis-Christensen og Svensmark og etterlyser blant annet langtidstrender i deres data. I et nylig publisert arbeid (Physical Review Letters,1998, 81, no 22, s.5027) har Henrik Svensmark påvist en slik langtidstrend i den kosmiske strålingen. For eksempel finner han en negativ trend på 1.2 % i perioden 1975 til 1989, som kan gi et ekstra klimapådriv fra skyer svarende til 0.5 W/m2. Dette er omkring 4 ganger pådrivet som er estimert ut fra forandring i solens utstråling. Svensmark hevder at dette, sammen med forandring i totalutstråling, dermed kan forklare nesten hele temperaturøkningen i samme periode. Vi viser for øvrig til de danske forskernes vitenskapelige arbeider, som er publisert i anerkjente tidsskrifter med peer-review, hvorav det seneste er referert ovenfor. De redegjør greit for sine valg av ulike temperaturdata, skyobservasjoner og valg av områder på jorden, som for øvrig ikke påvirker deres hovedkonklusjoner.

Usikkerhet i temperaturmålinger og mangel på dokumentasjon

Seip og Fuglestvedt etterlyser dokumentasjon for vår skepsis til IPCCs temperaturmålinger som viser en sterk global oppvarming de seneste 15-20 årene. Effekter på globale temperaturmålinger fra steder som ligger nær opptil eller i sterke konsentrasjoner av bebyggelse, utgjør en vesentlig usikkerhet i bestemmelse av global temperatur som det synes å være vanskelig å korrigere for. I områder med lav befolkningstetthet finner vi tilsynelatende liten eller ingen økning i temperaturen. IPCC angir at det er korrigert for en slik påvirkning med grunnlag i et arbeid som indikerer svært liten effekt av urbanisering (Jones et al. 1990, Nature 347, s. 169). Resultater fra en rekke andre studier viser imidlertid at urbaniseringseffekten kan være betydelig større enn beregningene som IPCC baserer sine konklusjoner på (se f.eks Hughes and Balling 1996, International Journal of Climatology, 16, s. 935). Eksempelvis viste en undersøkelse av 6000 målestasjoner i USA, der en har søkt å ta hensyn til urbaniseringseffekter, ingen oppvarming i perioden 1900-1985 (Hanson et al. 1989, Geophys. Res. Letters, 16, s. 49).

I en nylig publisert rapport fra The National Research Council (NRC) i USA hevdes det blant annet at eksisterende måleapparater og teknikker for å observere jordens klimaforandringer, ikke er tilfredsstillende for dette formål. Det nevnes som et betydelig problem at måleinstrumenter er blitt fornyet og erstattet uten at en samtidig, over en viss tid, har beholdt og benyttet de gamle instrumentene for sammenliknende målinger. Forskere ved National Center for Atmospheric Research (NCAR) hevder at endringer i målinger som lett kunne tolkes for forandringer i klima, har vist seg å skyldes bruk av nye instrumenter. Dr. Kevin Trenbert ved NCAR, som er medforfatter til kapittel 3 i IPCC's rapport fra 1995, er enig i konlusjonene i rapporten fra NRC og uttaler videre: "This may be a shock to many people who assume that we know adequately what's going on with the climate, but we don't."

Temperaturmålinger fra satellitter

Seip og Fuglestvedt henviser til et arbeid der satellittmålingene er blitt korrigert for tap av høyde og som viser samme trend som bakkemålingene. Denne justeringen er i følge Dr. John Christy ikke utført helt korrekt og han finner fremdeles at satellittmålingene viser en ubetydelig trend (Journal of Climate, 1998, 11, No.8, s 2016). Klimamodellene forutsier en temperaturøkning i denne del av atmosfæren på +0.23 oC per tiår, i motsetning til den observerte endringen på henholdsvis -0,01 oC per tiår før og +0,06 oC per tiår etter siste El Niño. Selv om en "korrigerer" for ElNiño og vulkanutbrudd, er oppvarmingen langt lavere enn hva klimamodellene tilsier. Dette må bety at koplingen mellom bakke og atmosfære ikke blir riktig fanget opp av klimamodellene.

Hvor sikre kan vi være?

Dagens klimadebatt dreier seg om klimaendringer på relativt korte tidsskalaer. En forstår fremdeles ganske lite av variasjonene på lange tidsskalaer som i overveiende grad skyldes solen. Vårt følsomme klimasystem har de seneste 800 000 årene gjennomgått fem perioder med istider og mellomistider på ulike steder på kloden. Det har her vært tale om betydelige klimaendringer som synes å ha skjedd meget raskt til tross for at innstrålingen fra solen som skapte det hele forandret seg forholdsvis langsomt (for mer informasjon se http://www.uio.no/~paalb/klima.html ). Klimaforskningen i dag synes ikke å forstå fullt ut hvilken rolle solen spiller som klimapåvirker.

Emneord: Fysikk, Matematikk og naturvitenskap, Astrofysikk, romfysikk, astronomi Av Pål Brekke, stipendiatTekst: Oddbjørn Engvold, Professor, Institutt for teoretisk astrofysikk Institutt, UiO
Publisert 1. feb. 2012 12:15
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere