SUM feirer ti år:

Det frittstående Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo ble opprettet i 1990 som en oppfølging av Brundtlandkommisjonens rapport ”Vår felles framtid”. Litt forsinket feirer senteret nå i vår sitt tiårsjubileum. SUM har i alle disse årene arbeidet med å forene miljø og utvikling til ett temaområde. I begynnelsen ble mye av forskningen knyttet til enten miljø eller utvikling. I senterets nye strategiske plan legges det spesiell vekt på at forskningen skal skje i skjæringspunktet mellom de to. Her ligger også mye av den tverrfaglige utfordringen som senteret vektlegger.

– Samtidig som vi erfarer mindre politisk vilje og interesse for utviklingsspørsmål i rike land, er forståelsen for den gjensidige avhengigheten større enn noen gang. Etter mange år og mange mer eller mindre vellykkede satsinger, er vi i dag på et vis ”back to basics”: Tilbake til fattigdommen. Et av SUMs satsingsområder er bærekraftig forbruk. Vi kan ikke gjøre noe med verdens miljøproblemer uten samtidig å endre våre forbruksmønstre, sier senterleder på niende året, Desmond McNeill.

Han har vært lenge nok i bransjen til å se gjennom mye av retorikken i uttrykk som ”bærekraftig utvikling”, ”bærekraftig forbruk” og ”bærekraftig produksjon”. Statsledere og politikere bruker dem hemningsløst. Han er heller ikke spesielt overrasket over brutte løfter og manglende oppfølging fra blant annet FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992.

– Egentlig lovet ikke statslederne stort da det kom til sluttdokumentet, kommenterer han.

Tom retorikk

McNeill tror heller ikke at folks verdier og holdninger har endret seg betydelig det siste tiåret.

– Det ligger en konstant spenning mellom utvikling og miljø, mellom økonomisk vekst og miljø. Denne spenningen blir helt tydelig på store internasjonale konferanser. De fattige landene er mest opptatt av utvikling, de rike er mest opptatt av miljøet. Mens de vestlige landene bekymrer seg over befolkningsveksten i Sør, er landene i Sør mer opptatt av vårt forbruk. Personlig tror jeg at de rike landenes forbruk er langt mer skadelig for kloden enn befolkningsveksten i Sør. De store konferansene ender ofte opp i tom retorikk på bekostning av innhold, mener han.

Selv leder han et forskningsprosjekt om dette temaet, kalt CANDID( The Creation, Adoption, Negation and Distortion of Ideas in Development ), hvor hovedhensikten er å se på bruk og misbruk av ideer i utviklingspolitikk.

Helt gratis skal ikke landene slippe unna med tomme løfter og manglende oppfølging. I fjor ble det store forskningsprogrammet ProSus innlemmet i Senter for utvikling og miljø. Hovedoppgaven til ProSus er å drive forskning på industrilandenes oppfølging av de politiske målene fra Riokonferansen. Resultatene så langt viser at industrilandene har gjort svært lite i praksis for å utvikle mer bærekraftig produksjon og forbruk. Den nylig utgitte boka Implementing Sustainable Development fastslår nettopp det.

Forskning og forvaltning

McNeill har alltid vært opptatt av den manglende koblingen han ser mellom forskning og forvaltning. Politikere og byråkrater vil ha enkle, entydige svar. Det kan sjelden forskerne gi.

– Utfordringen er i spennet mellom forskernes dybdeanalyser og den praktiske anvendelsen av vår kunnskap, sier han.

Energi

Ved SUM er miljøskapende evner et viktig kriterium for opptak av nye forskere. Stedet passer ikke for akademikere som liker å arbeide alene, og som trives best bak en lukket kontordør. I dag er søkningen til SUM fra forskere og hovedfagsstudenter langt større enn senteret har kapasitet til. I tillegg til miljøfaktoren er prosjektsøknadens kvalitet og relevans de to andre hovedkriteriene for opptak. Den enkeltes prosjekt må kunne inngå i et større samarbeid med andre forskere ved senteret, og kravene til relevans er derfor strenge.

- Det skaper energi å arbeide sammen. Ingen bør komme hit for å sitte mest mulig i fred, sier han, og mener SUMs medarbeidere har all grunn til å være stolte av jubilanten.

Mye kritikk

Ved SUM er miljøskapende evner et viktig kriterium for opptak av nye forskere. Stedet passer ikke for akademikere som liker å arbeide alene og som trives best bak en lukket kontordør. I dag er søkningen til SUM fra forskere og hovedfagsstudenter langt større enn senteret har kapasitet til. I tillegg til miljøfaktoren er prosjektsøknadens kvalitet og relevans de to andre hovedkriteriene for opptak. Den enkeltes prosjekt må kunne inngå i et større samarbeid med andre forskere ved senteret, og kravene til relevans er derfor strenge.

– Det skaper energi å arbeide sammen. Ingen bør komme hit for å sitte mest mulig i fred, sier han, og mener SUMs medarbeidere har all grunn til å være stolte av jubilanten.

– SUM fikk mye kritikk de første årene. De ansattes kvalifikasjoner og den tverrfaglige satsingen fikk blant annet gjennomgå, forteller McNeill.

Han mener at noe av kritikken var berettiget. Den faglige kvaliteten hos forskerne var ikke alltid god nok. Da han overtok roret etter den første turbulente tiden, satte han som krav at de ansatte enten hadde en doktorgrad eller at de tok den mens de arbeidet ved SUM.

– Senteret hadde mange flinke folk, men noen av dem manglet formell kompetanse til å arbeide ved en forskningsinstitusjon. Med list og lempe, som det heter, loset vi flere gjennom systemet slik at de oppfylte kravene til doktorgrad. Dette var mennesker med uvurderlig kunnskap innen for eksempel energispørsmål og ressursforvaltning, og det ville vært synd for senteret å miste dem. Det er viktig for SUM å være åpne for utradisjonelle mennesker, understreker briten McNeill.

Selv hadde han som utdannet sosialøkonom sine første erfaringer i felten fra Tanzania, som fredskorpsarbeider fra 1969 til 1971. Det ble en såkalt ”flying start” for en ung entusiast som ville gjøre noe nyttig i et utviklingsland.

– Den gangen sa vi, og trodde vi, at i løpet av fem år ville det ikke lenger være behov for utenlandske eksperter i Tanzania. De kunne klare utviklingen sin selv. Og når det tanzanianske finansdepartementet la fram budsjettet, var det deres eget de la fram – med et bistandsbudsjett i tillegg, minnes han.

Han er blitt noen år eldre og mange illusjoner fattigere.

– Jeg er fortsatt optimist, men ikke på bekostning av realisme. Bistanden ser ut til å spille en beskjeden rolle for et lands utvikling. Det er lett å være kritisk, og det er viktig, men på sikt er det ikke tifredsstillende. Som forskere må vi søke flere svar enn bare hvorfor alt gikk galt, mener McNeill.