De stundesløses samfunn

Ludvig Holbergs latterlige figur i

Artikkelen er oppsummerende iakttakelser og observasjoner som prosjektet ”Trøtthetens tid” som helhet har gitt grunnlag for. Resultatene vil bli utgitt som bok på Pax Forlag i sommer.

Det moderne kan sammenliknes med et "koldtbord". Det er mye å velge mellom, og det gjelder å passe på og ta for seg. En utbygd velferd og velstand gjør at vi står som små barn ved det bugnende bordet. Vi går ikke flere ganger, men tar alt på én gang. Og selvfølgelig gir synet av bordet og vår egen tallerken en glede. Selvfølgelig er det fantastisk å få lov til å fråtse. Men det har sine omkostninger, ikke minst kroppslige. På tvers av yrkesgrupper og klasser ser vi en økt arbeids- og livsintensitet. Man vil ha noe ut av tiden og livet sitt, og i denne jakten ser det ut til at middel blir til mål. Det handler om å få mye gjort - og å bli ferdig med ting, sånn at man kan gjøre noe nytt eller noe annet. Denne intensiteten ser vi som både strukturelt og ideologisk bestemt.

Strukturelt innebærer den stadige omorganiseringen innenfor det moderne arbeidslivets organisering, at vi hele tiden "er på vei". Effektivisering som målsetting betyr så godt som uten unntak økt arbeidsintensitet. Målet er helt enkelt at man skal få mer gjort på kortere tid. Denne strukturelle tvangen - innebygd i en kapitalismebasert økonomi som kalles globalisering - rammer alle yrkesgrupper. Derfor blir også likhetene mellom de yrkesgrupper som inngår i våre studier så tydelige og selvinnlysende. Ingeniører, lærere, servitører, hjemmehjelpere og ledere preges alle av omorganisering og økt arbeidsintensitet. Det har skjedd en "normalisering" av å ha for mye å gjøre. Det er sånn det er!

Ideologisk uttrykkes og forstås denne utviklingen - både fra de styrendes og de styrtes side - i termer av utvikling, fleksibilitet og frihet. Både læreren, servitøren og hjemmehjelperen sier at friheten og fleksibiliteten er noe av det de verdsetter mest i jobben. Men de legger naturligvis ulikt innhold i ordene. For samtlige er det slik at arbeidsmengden har økt, og de må jobbe fortere eller lengre. Tempoet har med andre ord skrudd seg opp, noe som gjør friheten og fleksibiliteten enda viktigere og kanskje til og med strukturelt nødvendig. Man kan helt enkelt ikke jobbe så intensivt åtte timer i strekk, hver dag. Deltid (hjemmehjelpere), konsentrert arbeidstid (servitører) og oppdelt arbeidstid (lærere, ingeniører) blir da en nødvendighet, om man skal klare å henge med.

Muligheten for å kunne få være syk og ikke arbeide, er også en strukturell betingelse som ikke er tilgjengelig for alle, og som dessuten i frihetens og fleksibilitetens navn, kan omgås. Har man PC hjemme, kan man arbeide selv om man er syk eller om barna er syke. Under overskriften frihet og fleksibilitet forventes det tilgjengelighet og mer arbeid. Når ingeniørene og bedriften har så lavt sykefravær, er det kanskje ikke bare noe man skal slå seg på brystet for. Det betyr også at man ikke har gjort det mulig for de ansatte å være syke - og at de derfor går både syke og slitne på jobben.

Kanskje er det også derfor de viser alvorligere kroppslige symptomer enn det lærerne gjør. Med en normalisering av å ha for mye å gjøre, skjer det antakeligvis også en normalisering av både trøtthet/slitenhet og det å ha kroppslige symptomer. Vondt i rygg, nakke, hode, ledd og mage, samt søvnproblemer, blir så vanlig at det ikke er noe å snakke om - det er bare sånn alle har det.

Trøtthetens grupper

At kvinner blir en sårbar gruppe i det moderne arbeidslivet, henger sammen med det handikap som kjønnssosialisering og kjønnsposisjonering gir opphavet til. Kvinner sosialiseres og forventes å være "flinke piker" som setter andre foran seg selv. Vil man gjøre alt ordentlig og sette andres behov foran seg selv, innebærer det økt arbeidsintensitet. Da får man store problemer, både hjemme og på jobben. Derfor burde ikke kvinner ha kvinneyrker, da deres "kvinnelighet" her utnyttes og blir til et handikap for dem selv. Men det er vel også derfor - det passer eller skal passe kvinner - at yrkene har sin nåværende utforming.

"Flink pike"-syndromet

De yngre kvinnene ser dessverre ikke ut til å være noe unntak når det gjelder å være flinke og pliktoppfyllende, snarere tvert imot. Som fremadstormende og med appetitt på livet, har de allerede fra ungdommen et kroppstempo og kroppsvaner som gjør dem enda mer sårbare når det kombineres med "flink pike"-syndromet. Men mennene blir også sårbare i kraft av sitt kjønn, bare på en annen måte enn kvinnene. For både de yngre og eldre mennene gjelder det at de forventes å være tilgjengelige for jobben, tilsvarende den tilgjengelighet som forventes av kvinner i forholdet til familien. Koblet med den individualismen og det kroppstempoet de deler med de unge kvinnene, deles de yngre mennene i to leire. De som satser på karriere og de som (også) satser på familien. For begge gruppene er det likevel slik at dersom de ikke får det som de forventer seg, så bytter de jobb eller arbeidsplass. De yngre mennene som satser på både jobb og familie, har havnet i en liknende posisjon som flertallet kvinner, og av den grunn kan de forventes å være kvinnenes fremste alliansepartner når det gjelder en omorganisering av arbeidslivet. Og de yngre moderne mennene og kvinnene - uten forpliktelser – er deres største hinder i så måte.

  ”Men jeg orker ikke det,nei, jeg orker ikke det. Jeg orker det simpelthen ikke. Undres på hva klokken er.Jo, jeg har visst klokken her. Tenk, jeg kan høre den tikke.Er nesten sikker på den er over tre.Å, den som bare kunne ta den opp og se.Men jeg orker ikke det, nei, jeg orker ikke det.Jeg orker det simpelthen ikke.”

(Fra revyvisa Orker ikke det av Per Kvist ©)

Stiller opp

De eldre mennene med en mer tradisjonell kjønnsarbeidsdeling i familien er tilgjengelige for jobben - ikke først og fremst på grunn av individuelle fordeler, men fordi man er mann og da stiller man opp for kolleger, sjefer eller arbeidsplassen. En tradisjonell mann er en som biter tennene sammen og står på og som ikke viser tegn på trøtthet. Derfor kan man ikke være trøtt på jobben. Men som regel kan man heller ikke være trøtt hjemme, da familien også - og mer og mer som en følge av likestillingsideologien - har forventninger til hans nærvær, interesse og arbeid. Klager over at "man" er trøtt, møtes da bare med forslag og krav om at "man" burde jobbe mindre. Og det vil eller kan man jo ikke. Derfor tvinges man til å ta seg sammen hjemme også og stå på. Men man faller sammen, framfor TV-en, avisen eller i selskapet.

Usynlig hjemmearbeid

De eldre kvinnene i mellomskjiktet som i det modernes navn har heltidsjobb, men i likestillingens navn usynliggjør hjemmearbeidet, de klarer alt fordi de er så energiske, og klaging over trøtthet ville synliggjøre den manglende likestillingen. De yngre kvinnene i mellomskjiktet og mennene som satser på både jobb og familie, er like slitne og tvinges til fleksibilitet for å håndtere hverdagen. De kan snakke åpent om sin trøtthet både på jobben og hjemme. De yngre kvinnene og mennene som bare satser på karrieren, "gir blaffen", jobber, men tar seg også igjen. Er man trøtt, er det noe galt med jobben! Kanskje er det de yngre generasjonene, på tvers av kjønn, som på lang sikt kommer til å bli de skadelidende av den utviklingen de selv sier ja takk til. De bærer på en helt annen måte enn de eldre generasjonene, tidsånden i kroppen.

Malende irritasjon

Det lærerne forteller om "de nye" barna, og det livet de unge servitørene og lærerne snakker om, tyder på at det ikke bare handler om strukturell tvang, men om en ideologi, som går som hånd i hanske med den nye "arbeidslivsånden". Man er aktiv hele tiden, lever intensivt, jobber/studerer og fester til man stuper. Den kroppslige slitasjen ser man som naturlig, som omkostninger med det livet man selv har valgt. Selvsagt trener man, men det er ofte for at det er det man skal - eller for at det er der man treffer venner. Hvile kan man gjøre senere. Når man blir gammel. For trøtt, det vil ingen være, selv om det er det alle - spesielt kvinner - snakker om på tomannshånd. Men trøttheten setter seg i kroppen, sier de, som en malende irritasjon . Kanskje må vi se etter og tolke sinnsstemninger som uttrykk for trøtthet og trøtthetshåndtering, i større utstrekning enn det vi har gjort tidligere. Og kanskje er irritasjon nettopp et "tidens tegn".

Det vi her forsøker å antyde, er at det moderne livet resulterer i kroppsvaner som framstår som lite helsefremmende. Dette kan forebygges eller dempes strukturelt og/eller individuelt. De strukturelle faktorer som bør vurderes framover, er også den korte norske arbeidsdagen . Økt arbeidsintensitet i kombinasjon med en kort arbeidsdag, kan innebære at man tar seg fullstendig ut på jobben. I tillegg blir det ikke tid til å være sosial på jobben, noe vi vet er en måte å få påfyll av energi og håndtere trøtthet på. Jobb med ekstrem tidsdisiplinering krever kanskje også åpninger i form av en annen type av tid, i jobben eller i form av fritid. Får vi ett annet forhold til tid, får vi ikke bare andre kroppsvaner, men også et annet samfunn, noe som kanskje "verdikommisjonen" burde ha reflektert over. Verdier som solidaritet, omsorg og omtanke, tar tid. Tid mener vi altså er nøkkelen både til en annen kropp, et annet kjønn og et annet samfunn.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Sosiologi Av Ulla-Britt Lilleaas og Karin Widerberg
Publisert 1. feb. 2012 12:11 - Sist endret 2. jan. 2014 10:11
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere