Apollon møter fem samtidshistorikere ved Universitetet i Oslo, som smilende og uten å blunke vedgår at instituttet ikke har vært preget av nært samarbeid. Verken på tvers av spesialitetene eller med forskere på andre fag. Hver for seg besitter de imidlertid solid faglig tyngde, professorene Gro Hagemann, Knut Kjeldstadli, Even Lange, Jan Eivind Myhre og Helge Pharo.
Fra smultring til solbolle
Vi er vitne til instituttets overgang fra smultring til solbolle: Fra at alle går omkring og er opptatt med egne prosjekter og uten at det finnes noe i midten, søker vi nå innover mot noe felles, sier Kjeldstadli.
Ytre omstendigheter har påskyndet prosessen i retning av mer og tettere samarbeid. Kollegene har nemlig meldt seg på i den knivskarpe konkurransen om å bli Senter for fremragende forskning (SFF). Helge Pharo vil bli leder i det som planlegges å bli Senter for samtidshistorie, som også knytter til seg sterke utenlandske navn.
Om vi vinner fram helt til sist og blir blant de om lag ti SSF-sentrene i landet, avgjøres i midten av juni. Uansett utfall, vil det bli et utvidet og formalisert samarbeid mellom samtidshistorikerne her ved Historisk institutt og Anne Eriksen og Thomas Krogh ved Institutt for kulturstudier og Øyvind Østerud ved Institutt for statsvitenskap, påpeker Pharo.
Politisk kultur
Målsettingen for forskningssamarbeidet er å gi et historisk perspektiv til de politiske og sosiale endringene som har skjedd i vår nære fortid. Forskerne skal se på omdanningen av vestlige samfunn fra 1945 og fram til i dag og vil legge særlig vekt på Norge. Omdanningen skal tolkes i lys av politisk kultur .
Studiet av endret politisk kultur innebærer blant annet å se på formene politikken utøves innenfor: institusjoner, prosedyrer og politisk praksis. Finnes det dessuten noen grunnleggende politiske temaer eller holdninger som dominerer i samfunnet? Vi vil også være opptatt av å se på meningsmønstre og holdninger i befolkning og velgermasse, forteller Kjeldstadli.
Hvorfor er politisk kultur valgt som en hovedtilnærming?
Formene og innholdet i politikken i seg selv er et viktig studieemne. Vårt siktemål er å forene denne dimensjonen av handling og praksis med det vi kan kalle mønstre av mening, diskurs, forestillinger - altså kultur, presiserer Kjeldstadli.
Vi har lagt opp til en utvidet faglig ramme. Vi skal dekke et stort område både i tid og rom med mange ulike elementer der en historisk tilnærming kombineres med bidrag fra statsvitenskap og kulturfortolkende fag. Dette har vi maktet å samle i et felles grep, noe vi har fått svært gode tilbakemeldinger på, sier Lange.
Fordi vi i utgangspunktet er ganske forskjellige, måtte vi streve litt for å finne fram til denne integrerende rammen. At politisk kultur skulle bli vår fellesnevner, var på ingen måte gitt. Det er resultat av en prosess. Men vi har nok også hatt litt flaks på veien. Mer enn vi i første omgang var klar over, innser vi nå at vi har funnet en gullklump, framholder Hagemann.
Kollegene på Historisk institutt peker på at politisk kultur er viktig som et forskningsobjekt i seg selv og som en katalysator for mer grunnleggende endringer i samfunnet.
Politisk kultur kan fungere som et prisme. Et prisme bryter lyset. Når vi ser igjennom dette, kan vi få øye på noe annet enn vi ellers ville gjort, vi ser nye innganger til samfunnsforhold, påpeker Kjeldstadli.
Tre forskningsfelter
Samarbeidet skal omfatte tre forskningsfelter forskjellige, men likevel nært forbundet med hverandre: Det første har med makt å gjøre: endringer i politiske programmer og politiske beslutninger på den ene siden og endringer i den politiske opinionen. Det andre hovedfeltet omhandler kunnskap og mening - interaksjon mellom ideologi og praksis. Hensikten er å analysere institusjoner, begreper og anvendelse som har gitt mening til politisk kultur og til den offentlige debatt.
Den tredje forskningsfeltet har som mål å studere norsk utenrikspolitikk innenfor ulike internasjonale rammebetingelser med sikte på å belyse norske forestillinger om årsakene til konflikter og forutsetningene for en mer fredelig verden.
Forskerne mener at det ikke bare er ønskelig men nødvendig å kombinere disse feltene, noe som ikke har vært gjort i vesentlig grad verken i Norge og internasjonalt.
Historiefagets unike bidrag
En målsetting med samarbeidet er å bygge ned skillet mellom historie og samfunnsvitenskap.
Det planlagte senteret vil samarbeide med kolleger og forskningsmiljøer innenfor begge tradisjoner. Samfunnsvitenskapelig teori skal kombineres med en fortolkende tradisjon. Fordi historiefaget befinner seg i skjæringspunktet mellom disse tilnærmingsmåtene, vil faget kunne fungere som en brobygger i denne prosessen, påpeker Pharo.
Historisk perspektiv er nyttig når samfunnet skal analyseres. Samfunnsvitere har gitt gode diagnoser av samfunnsmessige endringer. Men deres analyser begrenser seg gjerne til ett enkelt trekk ved samfunnet - som de rendyrker. Diagnosen blir derfor ofte ensidig. Istedenfor å generalisere og lete etter lovmessigheter, er historiefaget syntetiserende: vi tenker sammen mange dimensjoner, nivåer og sfærer, framholder Kjeldstadli.
Historikerne kan på den annen side komme til å drukne litt i egne kontekster, og det er derfor fruktbart å arbeide sammen med andre fag, for eksempel rene kulturfag. Det vil kunne korrigere våre blindheter og fallgruver, understreker Hagemann.
Historikerne er enige om behovet for en dypere analyse for å lokalisere røttene til det samtidige i fortiden. Tidsdimensjonen er viktig.
Ved å utvide tidsspennet, er det mulig å skille hva som er kortvarige svingninger og variasjoner og dypere og lengre bevegelser og hva som er varige strukturelle endringer. Under inntrykk av dagens begivenheter må vi spørre: Har vi ikke sett dette før? Er dette så epokegjørende som det det umiddelbart kan se ut til? påpeker Kjelstadli.
Hva foregår i hodene?
Valget av politisk kultur som hovedtilnærming er nært forbundet med en dreining i historiefaget internasjonalt.
TILFREDSSTILLER DRØMMER: Framveksten av "forbrukersamfunnet" er blant de temaene som opptar samtidshistorikerne. Forbruket tilfredsstiller drømmer, signaliserer noe til utenverdenen. Varene blir symboler. Dette er en side ved forbruket som har vært underkommunisert, mener forskerne. Foto: Ståle Skogstad (©)
Det norske historikermiljøet har tradisjonelt i stor grad beskjeftiget seg med materielle forhold og sosiale strukturer. Nå blir oppmerksomheten i økende grad rettet mot det som foregår i hodene på folk, deres tanke- og forestillingsverden. Det så vi blant annet tydelig under Verdenskongressen for historikere som ble arrangert i Oslo for to år siden. Historikerne er blitt mer opptatt av de mentale forestillinger som ligger til grunn for valgene mennesker gjør, forteller Lange.
De siste årene har historikere her til lands og i andre land rettet mye oppmerksomhet rundt "New cultural history".
Vi snakker om en språklig vending: vår erkjennelse formidles gjennom språket. Virkeligheten lar seg vanskelig gripe uten språket. Men språket kan være begrensende og fattig når noe skal formidles, for eksempel Bachs musikk. Språket kan også tilføre mening som ikke er der på forhånd. Språket er en viktig del av virkeligheten. Språket skaper virkelighet. Dette er erkjennelser vi som historikere ikke kan gå utenom, understreker Kjeldstadli.
Forbruk og drømmer
Blant temaene som opptar samtidshistorikerne, er framveksten av forbrukersamfunnet. "Konsumerisme" utfordrer eldre kulturelle trekk som likhet og måteholdenhet.
Mennesket er ikke utelukkende et biologisk eller fysiologisk vesen. Egne behov styrer forbruket, behov som går langt utover rent materielle og fysiske behov. Forbruket tilfredsstiller drømmer, signaliserer noe til utenverdenen. Varene blir symboler. Dette er en side ved forbruket som har vært underkommunisert, påpeker Hagemann.
Hvilken mening legger folk i klesdrakt, hvilken mening la kvinner i "husmorperioden" på et strøkent hjem? Eller bilen som symbol - på hva? - Status, potens? Sammensetningen av forbruket sier noe om hvem vi er, framholder Kjeldstadli.
Kjeldstadli, Hagemann og Lange har kurs for studenter på mellomfag i dette temaet, og de to siste har også forskningsprosjekter på gang.
Et annet tema som forskerne ønsker å gripe fatt i, er hvordan samfunnet er begrepssatt, særlig hvordan vår måte å strukturere samfunnet på i kategorier, har utelatt grupper - som de fattige - eller aktiviteter - som husarbeid.
Å lage kategorier og klassifikasjoner er en måte å sette dagsorden på, sier Myhre.
Vi ønsker å studere hvem som har satt slike dagsordener før og nå. Er for eksempel akademikere og intellektuelle mindre viktige enn tidligere.
En hovedoppgave for senter for samtidshistorie vil være opplæring av doktorgradsstudenter og postdoc-er. Til senteret vil det komme besøk fra utlandet, det vil bli arrangert seminarer, workshops og konferanser, og det er planlagt mange forskjellige typer publikasjoner. Det er etablert et omfattende og verdifullt nettverk av institusjoner og personer - sju institusjoner og 30 forskere.
Logg inn for å kommentere
Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere