Demokrati: Garanti mot hungersnød?

Nobelprisvinner i økonomi, indiske Amartya Sen, uttalte en gang at ”ingen hungersnød har noen gang i historien funnet sted i et velfungerende demokrati”. Dette ble kritisert av mange, for det finnes jo mennesker som dør av sult for eksempel i demokratiet India. Seniorforsker Dan Banik ved Senter for utvikling og miljø (SUM) har gått nærmere inn på Sens uttalelse i sin doktorgradsavhandling.

Sultforsker: Dan Banik

Er det sant at det ikke finnes virkelige sultkatastrofer i demokratier generelt, og India spesielt? Og hva er egentlig forskjellen på sultedød og en sultkatastrofe – det vi kjenner som hungersnød?

– Når vi snakker om sult, og om sultkatastrofer, må vi først bli enige om definisjonene. Det finnes i dag ikke internasjonal enighet blant politikere og byråkrater om disse begrepene, sier Dan Banik.

En stor del av avhandlingen hans har gått med til nettopp å avgrense slike definisjoner, og han konkluderer med at sultproblemer finner sted i forskjellige faser.

– Den første fasen er feilernæring, som betyr at man spiser feil. Dette betyr også problemer med fedme. Neste fase er akutt underernæring, uten at dette betyr en sultkatastrofe. Så har man en fase med hungersnød, der tusenvis av mennesker dør innenfor et begrenset tidsrom og innenfor et bestemt geografisk område. Ordet hungersnød er for øvrig sterkt belastet, og alle nøler med å bruke det, fordi det innehar et preg av sensasjon og stort behov for penger og nødhjelp, forklarer Banik.

Skjult som sykdom

Dan Banik ville teste ut Sens teori i deres felles opprinnelsesland, India. Feltarbeid ble gjort i Kalahandi-regionen i Orissa, et område der sultedød ikke er uvanlig. Bare i dette området fant Banik 300 dødsfall på grunn av sult på bare seks måneder.

– I India snakker man ofte om ”starvation death”, det vil si at noen dør på grunn av matmangel. Men mange av dødsfallene blir klassifisert som sykdom, og dette passer myndighetene bra. Da kan de komme seg unna, det handler ikke lenger om matmangel, noe som kan oppleves som flaut for statsmakten, sier Banik.

Han fant ut at myndighetene i India definerte hungersnød meget strengt, så strengt at India i dag ikke har noen slike katastrofer. Banik er enig i denne definisjonen.

– Det som skjer i India, er ikke det samme som skjer i Nord-Korea eller deler av Afrika. Sen har rett, India har klart å unngå hungersnød etter at landet ble et demokrati i 1947, sier Banik. Han synes likevel Sen kunne utviklet begrepet sitt bedre.

– Sens argumentasjon holder ikke og bør utvides. Hvorfor skulle noen dø av matmangel i det hele tatt i India?

Kaster mat

– Hvorfor gjør noen det? – Det er ironisk, fordi India produserer mye mat. I 2000 ble det produsert 209 millioner tonn mat, men 50 millioner tonn ble kastet på grunn av dårlig distribusjon og elendige lagringsmuligheter. Det tar for lang tid å få mat fram, og visse sårbare grupper blir nedprioritert eller ignorert, forklarer Banik.

– Så demokratier er ikke perfekte?

– Nei, også innenfor et demokrati finnes prosesser. På tross av åpenhet, som debatt i avisene, med de frivillige organisasjonene, i parlamentet, i domstolene, fortsetter likevel folk i India å dø av matmangel. Man kan på mange måter si at det blir for mye prat i et demokrati, uten at noe skjer. Det kan bli et politisk spill, mange lovnader, men ingenting vedtas og settes ut i livet, mener Banik.

Han opplever også at Amartya Sen tar for gitt at en fri presse, opposisjonspartier og frie valg er nok til å forhindre hungersnød. I realiteten er disse nødvendige, men ikke tilstrekkelige, betingelser.

Banik framhever at det finnes land som ikke er demokratiske, men som har klart å forhindre sultedød. For eksempel Zimbabwe, ett-parti-staten som inntil nylig ikke hadde sultedød. Det samme kan sies om Nigeria, som har hatt suksess på dette området under et militært styre. Demokratier er imponerende når det gjelder å takle store synlige kriser, som flom eller tornado. Da står alle overfor et klart problem og jobber sammen mot det. Problemet i et demokrati oppstår når elendigheten ikke er så synlig, når den ikke er en viktig politisk sak eller når krisen rammer for eksempel bare en liten stamme. Banik mener det er naivt å tro at en fri presse og politiske partier alltid vil ta de fattiges parti.

Oppleves pinlig

– Også et ikke-demokratisk styre kan forhindre hungersnød hvis de vil, men det finnes selvsagt ikke garantier. Statsledere kan føle det pinlig på den internasjonale arena hvis de ikke klarer å forhindre at befolkningen sulter. Hungersnød er så alvorlig at selv Saddam Hussein ville reagert. I demokratier finnes det derimot flere mekanismer som tvinger myndighetene til å reagere hvis mange begynner å dø av sult. Men det er viktig at myndighetene innrømmer at det faktisk har skjedd dødsfall på grunn av matmangel. I India vil lederne aldri innrømme at de har sultedød i landet. De godtar at de har problemer med fattigdom og sykdom, men ikke sult, sier Banik.

– Hva kan gjøres for å forhindre sultkatastrofer?

– Som borgere kan vi alle bry oss om naboen, og om dem som har mindre enn oss. Det er en moralsk forpliktelse. Rike land må lære hvorfor slike katastrofer skjer, ikke bare gi hjelp når katastrofen begynner. Det er viktig at myndigheter holdes ansvarlig og at det finnes internasjonale lover omkring dette. Folk i rike land må ha en forpliktelse overfor folk i fattige land.

Emneord: Internasjonal politikk, Statsvitenskap, Samfunnsvitenskap Av Linn Stalsberg
Publisert 1. feb. 2012 12:05
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere