Hvordan lære å lese?

En gruppe forskere ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet samarbeider nå for å kaste lys over en problemstilling som angår oss alle: Det å kunne lese og skrive. Utgangspunktet er deltakelse på årets Forskningstorg hvor det pedagogiske miljøet ønsker å vise fram et tverrfaglig perspektiv på forskningen rundt lesningens historie i Norge. Verken lesning eller leseopplæring er nemlig hva det en gang var. Det å lære å lese og skrive har variert sterkt gjennom tidene både med hensyn til metode og mål.

– I begynnelsen var det konfirmasjonen som var målet for leseopplæringen. Allerede i 1739 ble det opprettet allmueskoler på landsbygda for å utrydde analfabetismen. Da var det kirkens behov som skulle tilfredsstilles, og det var bare religiøs litteratur som ble lest, slik som Luthers katekisme, Pontoppidans forklaringer, salmeboken eller en huspostill, forteller Knut Tveit, som er skolehistoriker og professor ved Pedagogisk forskningsinstitutt.

Målet for leseopplæringen var ferdighet i å lese kjente tekster. Elevene var altså familiære med innholdet i de tekstene som de selv skulle lære å stave seg igjennom. Dette førte til at lesekyndigheten ikke strakk til for å lese en tekst med ukjent innhold.

En nødvendighet

Allmueskolen var en omgangsskole på landsbygda hvor elevene begynte i sjuårsalderen og gikk regelmessig fram til de var 11-12 år gamle og måtte begynne å arbeide. Fram til konfirmasjonen to-tre år seinere ble leseferdighetene vedlikeholdt. Selv om skoletiden strakk seg over mange år, var det neppe snakk om mer enn undervisning tilsvarende et halvt år på skolebenken. Men alle måtte lære å lese. Det var en nødvendighet. Konfirmasjonen var nemlig noe langt mer enn en kirkelig handling. Dersom du ikke var konfirmert, kunne du ikke gifte deg eller bygsle gård.

– Du måtte være konfirmert for i det hele tatt å være statsborger, understreker Frøydis Hertzberg, norskdidaktiker og professor ved Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling.

På 1700-tallet bodde vel 90 prosent av befolkningen på landsbygda, og det var der myndighetene i første omgang innførte obligatorisk skole. Første byskolelov kom så sent som i 1848. Tidligst ute med skole var faktisk Nord-Norge: samene og kvenene fikk statlig finansiert skole fra rundt 1720, som ledd i misjonsarbeid og sikring av Norges grenser mot Sverige og Russland. I Sør-Norge fikk bygdene skole ved forordninger i 1739 og 1741. I byene ble allmueskolen innført gradvis på eget initiativ fra rundt 1650, mens middel- og overklassen hadde egne skoler eller sørget for privat undervisning for sine barn.

Nye krav

Neste hovedkapittel i lesningens historie begynner på midten av 1800-tallet. Da ble det vanlig å kunne lese ukjent tekst og samtidig kom skriveundervisningen. Samfunnsmessige endringer økte kravene til slike ferdigheter. Industrialiseringen var i gang, og man burde for eksempel kunne lese aviser. Skolen ble ikke lenger bare et middel til religiøs oppdragelse, men skulle også tilfredsstille andre behov. Og fra 1860 kom en ny skolelov som etter hvert gjorde slutt på omgangsskolen og som utvidet fagkretsen til blant annet geografi, naturkunnskap og historie. ABC-er og lesebøker ble vanlige i leseopplæringen, og det religiøse stoffet ble supplert med mer sekulære stykker.

– Loven om allmueskolen på landet av 1860 vekte sterk motstand på bygdene. Mange mente barna brukte tid på å lære ting de ikke hadde bruk for og det var dessuten for dyrt. Skolebudsjettet og fattigvesenet var de to dominerende postene innen den lokale, offentlige økonomien på denne tiden, forteller Tveit.

– I tillegg var det stor motstand mot sekulariseringen av skolen, legger Hertzberg til. På slutten av 1800-tallet ble allmueskolen omgjort til en folkeskole, det vil si en skole for hele folket. På bygdene hadde allmueskolen alltid vært for alle, men i byene skjedde det en radikal forandring, for der hadde middel- og overklassen hatt sine egne skoler. Systemet i byene med fri- og betalingsskoler forsvant, og skolepengene ble borte for alltid. Folkeskolen ble for alle, også for dem som skulle over i den høgre skolen.

– Folkeskolen i byene hadde også den tilsiktede effekten at den reduserte og etter hvert gjorde slutt på barnearbeid i fabrikkene. Med utvidelsen av skoletiden i 1917 var det ikke lenger mulig å kombinere skole og fabrikkarbeid. Det var skolen som dro barn under 14 år ut av fabrikkene, og dette var folkeskolereformens største bedrift, mener Tveit.

– Den allmenne lesekyndigheten slo for alvor igjennom på denne tiden, ikke minst med Nordahl Rolfsens lesebok som oppdro generasjoner av norske elever, poengterer Hertzberg.

Frihet og spesialproblemer

Etter den andre verdenskrig skjedde det et nytt skifte i synet på pedagogikken og målet med den grunnleggende utdanningen i skolen. Spørsmålet om allmenn lese- og skriveferdighet var ikke lenger en sentral problemstilling.

– Fra slutten av 1940-tallet ble spesialpedagogikken for alvor etablert i Norge, og utover på 1950-tallet ble fokus stadig sterkere rettet mot lesemodenhet, leseutvikling og lesevansker innenfor skandinavisk forskning. I Norge var det særlig Hans Jørgen Gjessing som kom til å sette lese- og skrivevansker og dysleksi på dagsordenen. Lese- og skrivevansker har vært grunnen til at mange elever gjennom årene har fått spesialundervisning i egne grupper eller i spesialskoler. I dag spiller det forebyggende perspektivet en viktig rolle i lese- og skriveopplæringen. Elevene skal gis en opplæring som i størst mulig grad forebygger at lese- og skrivevansker får utvikle seg. Samtidig skal alle elever så langt det er mulig, møtes med en tilrettelagt opplæring innenfor de organisatoriske rammer som skolen arbeider etter. Målsettingen er å ha et såpass sterkt fokus på forebygging av vansker og det enkelte barns spesielle behov, at lesevansker i mindre grad får muligheten til å utvikle seg, sier Sol Lyster, som er førsteamanuensis ved Institutt for spesialpedagogikk.

Verken lærebøker eller metode er i dag fastlåst når det gjelder leseopplæringen.

– Det er en stor bredde i tilnærmingen. Læreplanene åpner for at elevene kan starte med store bokstaver eller med små, de kan velge om de vil lære å skrive før de kan lese eller omvendt og de kan velge hvilke tekster de forholder seg til. Det nye nå – i motsetning til da skolestart for seksåringer ble innført i 1997 – er at leseopplæringen skal starte allerede i første klasse. Da er det særlig viktig å unngå at enkelte elever kan oppleve et press som kan føre til nederlag. Det kan være ødeleggende, sier Frøydis Hertzberg, som likevel understreker at dette ikke betyr at lærerne slutter å stille krav til elevene.

Siden friheten er stor i skoleverket, er også forvirring og strid utbredt blant lærere, forskere og politikere. Få ting vekker sterkere følelser enn debatten om hvordan skolen vår skal være.

– Stort sett klarer de fleste seg bra i skolen med hensyn til lesning og skriving. Striden dreier seg ofte om den lille delen som har problemer og som trenger ekstra oppfølging. For denne gruppen er det viktig at man setter inn tiltak så tidlig som mulig. I dagens samfunn finnes det ingen enkle jobber, og det stilles mye høyere krav til lese- og tolkningskompetanse enn tidligere, framholder Hertzberg.