Ved Universitetets kulturhistoriske museer (UKM) finnes det store mengder tekstiler fra middelalderen som det ennå ikke har vært forsket på. - Klær sier utrolig mye om folk i fortiden. Ved å studere klær kommer en nær menneskene som bar plaggene, sier arkeolog Marianne Vedeler. Hun er stipendiat ved UKM og skriver på doktoravhandlingen "Draktskikk i norsk middelalder." - Arkeologer opp gjennom tidene, det vil i hovedsak si menn, har lagt lite vekt på klær. De fleste arkeologer som er opptatt av klær i dag, er kvinner, konstaterer Vedeler.
Billedkunst og skulptur har ellers ofte vært brukt som utgangspunkt for tolkning av middelalderens klesdrakt. Men det mest nærliggende for å forstå middelalderdrakten, er utvilsomt klærne selv, poengterer hun. Klær signaliserer status og sosial tilhørighet. - I middelalderen var de sosiale signalene klærne sendte ut, kanskje enda tydeligere enn i dag. I bilder og skulpturer fra middelalderen er det som regel elitens drakt vi møter. Det arkeologiske materialet, derimot, viser også restene av vanlige folks klær: lappet og stoppet, hjemmesydd eller importert.
Store mengder tekstiler
NESTE RETRO?: Struthetten var et populært moteplagg i middelalderen. Norges eneste bevarte struthette er funnet under gulvet i Uvdal stavkirke, og er fra slutten av 1200-tallet. Hetten er nå i Universitetets kulturhistoriske museer, Oldsaksamlingen. Foto: Ellen C. Holte
Forskerne ved UKM har gode muligheter til å komme de menneskene nær som levde i Norge i løpet av den 500 år lange historiske epoken som vi kaller norsk middelalder, det vil si fra vikingtidens slutt midt på 1000-tallet til reformasjonen i 1536. For tekstiler finnes det rikelige mengder av i magasinene. - Vi har mye materiale i våre samlinger, delvis bevarte draktplagg og fragmenter av klær. Og nesten alt er ennå nytt for oss. Vi har forsket lite på dette draktmaterialet først og fremst fordi det i liten grad har vært katalogisert, og dermed ikke tilrettelagt for forskning, bemerker Vedeler. Selv har hun jobbet med katalogisering av tekstiler i ti år. - Men det skyldes også at miljøet av forskere som driver med tekstil fra forhistorie og middelalder, er lite. Jeg kan telle mine forskerkolleger her til lands på én hånd, sier hun.
Sammenliknet med andre deler av Europa, har Norge, og Skandinavia for øvrig, relativt mye tekstiler fra middelalderen. Det meste er imidlertid i småbiter, filler. Det finnes kun to helhetlige funn fra Norge, den ene er Skjoldehamn-drakten fra Andøya i Nordland fra 1000-tallet, og den andre er en drakt fra Guddal i Sogn og Fjordane som er foreløpig datert til 1400-tallet.
Under kirkegulvet
- Her på museet har vi noe ganske enestående: I 1978 ble det foretatt utgravinger i Uvdal stavkirke i Numedal. Arkeologene fant en grav rett under gulvet, uten kiste, fra siste halvdel av 1300-tallet. Der lå det fire lik, to kvinner og to barn. Fram til det ble forbudt ved lov i 1805, var det nemlig vanlig med graver inne i kirkene, forteller Vedeler. - De fire har klær på fremdeles, de er kledt i noe som kan se ut som en blanding av likskrud og allmenndrakt. Underkjortlene er i lin. Alle har røde votter på seg som er sydd fast i kjortelen. De har linbånd rundt hodene. Vi har visst at folk brukte lin i middelalderen, men underklær av lin har aldri før vært funnet. Under kirkegulvet har materialet ligget tørt, i motsetning til for eksempel gravinger i bygrunn der det har vært fuktig og hvor nesten alle bevarte tekstilfragmenter er av ull, framholder Vedeler.
Levningene fra Uvdal stavkirke er så godt bevart at forskerne til og med kan studere hårfrisyre og hodebekledning. - En blågrønn hette er falt ned over ansiktet på den ene kvinnen. Et annet sted under kirkegulvet fant arkeologene et hode med den eneste struthette som er funnet i Norge. Dette er en hette med lang stoffremse (struten) hengende ned bak. Det var et moteplagg på 1300-tallet. Denne hetta er tidlig, sannsynligvis fra slutten av 1200- tallet, anslår arkeologen.
Visuell form
Forskerne ved UKM har med dette funnet en sjelden mulighet til å undersøke ikke bare snittet i plaggene, men også hvordan klesdrakten har vært båret på kroppen og hvilken innbyrdes sammenheng det er mellom dem. For Marianne Vedeler er et av målene med doktorgradsarbeidet å kunne tidfeste de endringer i "mote" slik de kommer til uttrykk i de restene av klær som er bevart. - Jeg er svært opptatt av hvilket synsinntrykk plaggene gir. Jeg ønsker å finne en visuell kjerneform, en kollektiv stil. For eksempel har jeg kunnet konstatere at plisseringer, altså faste folder i tøyet, er langstrakte og strenge, gotiske i formen på 1100-1200 tallet. På 1300-tallet er imidlertid plisseringene blitt helt annerledes: de er mykere og bredere i formen.
Ett og samme tekstilfragment har gjerne hatt flere funksjoner i sin "levetid": først som klesplagg, kanskje har det vært omsydd flere ganger, for til sist å ende som filler eller tjærekoster. Når forskerne så skal forsøke å rekonstruere de små bitene av klær som er igjen, kreves kunnskaper på detaljplan om plaggets form, i hvilken kontekst det er funnet, tekstilkvalitet og sømspor. - Å jobbe med fragmenter - det er det som er arkeologien. Vi spør oss: hvor passer dette fragmentet, hva er helheten her? Når jeg har satt meg fore å rekonstruere draktens opprinnelige utseende, går jeg til magasinet, sitter der og studerer materialet inngående og tegner det så nøyaktig som mulig. Jeg er opptatt av å se form og funksjoner i sammenheng, se at at plagget "virker," sier arkeologen. - Jeg føler meg privilegert som får muligheten til å jobbe med det helt spesielle materialet fra Uvdal stavkirke. Når jeg studerer den virkelige drakten, kan jeg oppdage ting som det ikke er mulig å finne ved å se på bilder eller ved å studere skriftlige kilder.
Logg inn for å kommentere
Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere