Mattrygghet fremfor ernæring

Myndighetene har satset mye på økt mattrygghet de senere årene. Ernæring er blitt skjøvet mer i bakgrunnen og overlatt til markedet og den enkeltes valg av livsstil. Dette er et paradoks siden mange flere blir syke av feil ernæring enn av farlig mat.

Ernæring: Festmat kan også inneholde sunne ingredienser. Foto: frukt.no

Ernæringsfysiolog og sosialantropolog Marianne Elisabeth Lien ved Universitetet i Oslo har fulgt matområdet og matdebatten gjennom mange år. Hun synes det er viktig å sette myndighetenes ”trygghetsfiksering” inn i en større sammenheng.

Fra forsyning til ernæring til trygghet

– For 50 år siden var myndighetenes hovedfokus på matområdet forsyning, for 30 år siden var det ernæring, og i dag er det trygghet, sier Lien. ”Matmeldingen” som ble lagt fram for Stortinget i 1997, fokuserte først og fremst på at maten skulle være trygg.

Forsyningsproblemene er for lengst løst. Matvarebutikkene bugner av varer, og forbrukerne har fått stor valgfrihet. Men ernæringsproblemene er ikke løst. Kostholdsrelaterte sykdommer er på fremmarsj.

– Fra å være et statlig anliggende er ernæringsområdet blitt til en mediekamp mellom ulike kommersielle eksperter som slåss om å gi oss råd. Ernæring og livsstil er blitt den enkeltes ansvar. Myndighetenes ansvar er å sikre at maten er trygg.

Lien mener at myndighetenes prioritering ikke kan forklares med at vi stadig etterspør mer mattrygghet. Undersøkelser viser at norske forbrukere har stor tillit til maten. Det er heller ikke riktig at maten rent faktisk er blitt farligere. I alle fall ikke så mye farligere som det økte trygghetsfokuset skulle tilsi.

Alternativ fortolkning

– Mitt forslag til fortolkning er at dette har å gjøre med en ny politisk situasjon, der både importvern og jordbrukssubsidier gradvis er i ferd med å miste politisk legitimitet. Nå er det markedet som skal bestemme. Landbrukspolitikken må dermed føres med andre virkemidler, og dels på andre arenaer, sier Lien.

Mattrygghet er en slik ny arena hvor myndighetene kan komme i dialog med forbrukerne og fremme landbrukets interesser.

– Når ikke lenger importvern og reguleringer er gangbar mynt, spilles det på det som i bransjen kalles ”mentale handelsvern”: Forestillingen om at norsk mat er bedre fordi den er tryggere.

– Hvis man etablerer matområdet som en risikosone, trygghet som et bindeledd mellom mat og helse, forbrukerne som engstelige og norsk mat som tryggere enn annen mat, er mye vunnet for norsk landbruk, sier Lien.

Hun mener at dette er i ferd med å skje. Kanskje for første gang i historien er det viktig for landbruket å bygge opp en relasjon til kjøperne. Det gjøres ved å etablere en pseudo- personlig relasjon, der tillit, trygghet og nærhet er selve bærebjelken. På den måten fortsetter vi å kjøpe norske varer.

Ernæring i parentes

Myndighetene bidrar i denne prosessen ved å sette ernæringen i parentes.

– Norsk mat gir oss akkurat like mye hjerte-karsykdommer og kreft som importert mat. Hvis det egentlige, overordnete målet er å forebygge kostrelaterte sykdommer, som er et voksende helseproblem, måtte man ha iverksatt helt andre tiltak; slik som strukturelle tiltak mot sukker, økt avgift på fett og subsidiert frukt og grønt. Men slike tiltak er for tiden ikke politisk gangbare, og heller ikke gjenstand for særlig politisk debatt. Dette til tross for at det fortsatt er mange flere som blir syke av feilernæring enn av at maten ikke tilfredsstiller trygghetskravene, sier Lien.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Helsefag, Sosialantropologi, Ernæring, Medisinske fag Av Harald Aas
Publisert 1. feb. 2012 11:56
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere