Nordlys over Sør-Norge om 20 år

Barnelærdommen vår forteller oss at kompassnåla peker mot et sted nord i Canada, der den magnetiske nordpolen ligger. Slik vil det ikke være i fremtiden. Dersom den magnetiske polen fortsetter å bevege seg som den har gjort de senere årene, vil kompassnåla om 50 år peke mot Sibir. Dette vil også virke inn på nordlyset. Siden polen på sin vandring vil komme nærmere Norge, vil nordlyssonen også forflytte seg sørover.

Ulike bevegelser

Den magnetiske polen har aldri ligget i ro. Forstyrrelser på sola gjør at den kan flytte seg med opptil 100 kilometer i løpet av en dag. Dette ble for første gang kartlagt av Roald Amundsen på ekspedisjonen med Gjøa gjennom Nordvestpassasjen i 1903–1905. I forhold til målinger gjort av den britiske Ross-ekspedisjonen i 1831, fant han også at selve polen forflyttet seg permanent med en hastighet på omkring én kilometer per år, altså en ganske beskjeden forflytning.

MOT SIBIR: Går det slik forskerne tror, vil den magnetiske nordpol nå Sibir rundt 2050.Kilde: Kilde: Natural Resources Canada
(større bilde)

Nå er endringen langt større. Detaljerte observasjoner gjort av kanadiske forskere viser at den magnetiske polen faktisk er i ferd med å ”emigrere” fra Canada til Sibir. Fra 1904 til 2001 har den forflyttet seg 1100 kilometer og driver nord- og vestover med stadig høyere hastighet. Fra 1970 og fram til i dag har hastigheten økt fra 8 kilometer til omkring 50 kilometer per år.

– Fortsetter denne utviklingen, vil den magnetiske nordpolen nå Sibir om omkring 50 år, sier professor Alv Egeland ved Universitetet i Oslo. Forskerne vet ikke hvorfor dette skjer.

Bestemt i middelalderen

Siden pila på kompasset peker mot den magnetiske nordpolen, skulle man tro at det var enkelt å ta krysspeilinger og fastslå polens posisjon nøyaktig. Den kjente karttegneren Gerardus Mercantor brukte denne metoden allerede i 1546. Til sin store overraskelse, og sikkert også frustrasjon, fant han at de magnetiske meridianene ikke møttes i ett punkt. Han konkluderte derfor med at det måtte være flere magnetiske poler på den nordiske halvkule.
Norges første kjente magnetforsker Christopher Hansteen (1774–1873) som var professor ved Universitetet i Oslo, fant at jordas magnetfelt best kunne beskrives ut fra en modell med to polpunkter på den nordlige halvkule, ett i Canada og ett i Sibir.

I DRIFT: kartet viser hvordan den magnetiske nordpolen har beveget seg fra 1831 og fram til i dag. Kilde: Natural Resources Canada
(større bilde)

– Hans forskning er fortsatt relevant. Når polpunktet nå driver stadig fortere i retning av Sibir, kan man tolke det som at den magnetiske aktiviteten nord i Russland er i ferd med å bli sterkere, sier Egeland. For å undersøke dette nøyere, og for å finne ut hvorfor magnetpolen er på stadig vandring, har den europeiske romfartsorganisasjonen ESA vedtatt å sende opp tre satellitter i 2009 for å overvåke endringer i jordas magnetfelt. Dette er det største prosjektet på dette området i historien.

Jern og nikkel i jordas indre

Mer enn 95 prosent av jordmagnetismen skyldes elektriske strømmer i jordas indre. Der finnes det flytende jern og nikkel med høy ledningsevne, som er i stadig bevegelse på grunn av jordrotasjonen. Da oppstår et magnetfelt. Systemet virker som en stor dynamo.

– Min enkle hypotese er at det eksisterer to slike systemer, ett på hver side av jordkjernen. Når den magnetiske polen driver hurtig mot Sibir, kan man tenke seg at dette strømsystemet er i ferd med å bli dominerende i forhold det som skaper magnetfeltet i Canada. Men dette er foreløpig bare spekulasjoner, sier Egeland.

NORDLYS OVER SØR-NORGE: I dag er det Troms og Finnmark som har det sterkeste nordlyset slik som den sorte streken viser. På grunn av vandringen til den magnetiske nordpolen vil den sterkeste nordlyssonen sannsynligvis ligge sør for Trondheim om 20–25 år (større bilde) .

Nordlys i Sør-Norge

Når det magnetiske polpunktet flytter seg med økende hastighet, vil også misvisningen endre seg. Dette er viktig ved navigering og bruk av kart og kompass. Men endringen vil også ha en annen mer spektakulær effekt, etter hvert som den magnetiske polen på sin vei mot Sibir vil komme litt nærme Norge. Allerede om 20-25 år vil vi i Sør-Norge kunne oppleve like fantastisk nordlys om vi har i Troms og Finnmark i dag.

• Kilden til nordlyset er elektriske partikler som slynges ut fra solen. Partiklene skaper intense elektriske strømmer i det nære verdensrom og i den øvre delen av atmosfæren. Disse tiltrekkes av den magnetiske nordpolen, og har størst intensitet i en oval sone som ligger omkring 23 grader fra polen på nattsiden. Denne sonen tangerer i dag kysten av Finnmark, hvor nordlyset er sterkest. Når den magnetiske nordpolen nå driver mot Sibir, vil nordlyssirkelen følge med, med det resultat at nordlyset gradvis vil bevege seg sørover i Norge. Om 20–30 år vil det være sterkest i Sør-Norge og ikke over Nord-Norge, som i dag, og deretter vil det gradvis krype nordover igjen, hvis de kanadiske forskerne har tolket resultatene riktig, sier Egeland.

MAGNETFELTET SVEKKES: Dersom jordmagnetismen fortsetter å svekkes i samme tempo som i dag, vil ikke jorda ha noe magnetfelt om 3–400 år, sier professor Alv Egeland.

Magnetfeltet svekkes

I tillegg til at magnetpolen flytter seg, blir den også stadig svakere.

– Hvis den akselererende tendensen man har observert de siste 30 årene fortsetter, vil magnetfeltet være helt borte om 3–400 år, sier Egeland. Da kan det være bra å ha satellittnavigasjon! Om dette betyr at polariteten på jordas magnetfelt er i ferd med å snu, at polene bytter om, vet man ikke, men det er en hypotese.

– Mange indirekte observasjoner tyder på at polene har skiftet plass flere ganger tidligere i historien, fremholder Egeland, og legger til at egentlig er det den magnetiske sydpolen som ligger nord i Canada, siden det er nordenden på kompassnåla som peker den veien. Ulike magnetiske poler tiltrekker som kjent hverandre.

På Jupiter og Saturn er det motsatt. Der ligger den magnetiske nordpolen på den nordlige halvkulen, mens planeter som Mars og Venus har ikke magnetfelt, sier Egeland som nå holder på med en bok om planetenes magnetfelt.

Amundsens målinger

Roald Amundsen var overrasket over at den magnetiske polen så ut til å flytte seg fra dag til dag. Han visste ikke at den ble påvirket av de intense elektriske strømmene fra sola som også er kilden til nordlyset. På ekspedisjonen gjennom Nordvestpassasjen gjorde han nitid målinger for å finne polens nøyaktige posisjon siden han trodde det var et fast geografisk punkt. Men når de endelig trodde de hadde bestemt punktet nøyaktig, så var det 10 mil unna den neste dagen, uten at de forsto hvorfor.

I 19 måneder lå ekspedisjonen i Gjøahavn og utførte daglige målinger. De gjorde også mange observasjoner med instrumenter som de hadde utplassert forskjellige steder i isødet.

– Roald Amundsen var den første som viste eksperimentelt at magnetpolen ikke ligger i ro over lang tid, men daglig driver rundt et middelpunkt. Kvaliteten på dataene hans er forbausende gode, sier Egeland. Paradokset er at materialet aldri er blitt skikkelig analysert og publisert i vitenskapelige tidsskrift. Amundsens vitenskapelige kontaktpersoner prioriterte aldri prosjektet, og det var nok også betydelig uenighet om hvordan dataene skulle tolkes, sier han. Egeland synes det er en gåte at ikke professor Kristian Birkeland, som den gang var verdens ledende geomagnetiske forsker, ble trukket inn i prosjektet.

Datamaterialet eksisterer fortsatt. Det utgjør hundrevis av ark med grafiske kurver, og vil blant annet kunne brukes til å studere solvindeffekten et halvt århundre før den ble oppdaget, fremholder Egeland.

Men materialet må først digitaliseres dersom det skal analyseres i detalj, og det er et stort arbeid, sier professor Alv Egeland.