Ritualer i kampen mot AIDS

I townshipen Mpophomeni i Sør-Afrika er 40 prosent av befolkningen smittet av HIV. Gamle zuluritualer forenes med kristne ritualer i en desperat kamp for at ikke unge jenter skal bli smittet.

USÅRLIGE: Umemulo-ritualet ble gjennomført for å beskytte datteren mot AIDS. Her kommer følget tilbake til landsbyen etter å ha overnattet under åpen himmel ved elven. Hovedpersonen har på seg den hvite skinnblusen. Foto: Jone Salomonsen

Townshipen Mpophomeni ligger i provinsen KwaZulu-Natal i Sør-Afrika. Byen er en arv fra apartheidtiden da zulufamilier ble tvangsflyttet fra rike jordbruksområder og samlet i enkle hus i et ufruktbart område. I dag preges stedet av sykdom, vold og fattigdom. Omkring 40 prosent av de 40 000 innbyggerne er smittet av HIV. Av ungdommen som er smittet, er 80 prosent jenter mellom 15 og 24 år.

– Unge jenter er spesielt sårbare i dette mannsdominerte samfunnet. Sexpresset er stort og voldtekter florerer. Sammen med dårlig helsetilbud og lite informasjon fører det til at AIDS-epidemien sprer seg, sier professor Jone Salomonsen ved Det teologiske fakultet på Universitetet i Oslo.

I tre år har hun deltatt i prosjektet ”Broken Bodies – Healing Communities” og gjort feltarbeid i townshipen Mpophomeni sammen med Sidsel Roalkvam og BawaYamba fra Diakonhjemmet. I samarbeid med Universitetet i KwaZulu-Natal har de studert ulike initiativer i lokalsamfunnet som uttrykker vilje til endring og som kan være med på å snu den dystre trenden.

– Mistilliten og håpløsheten er så stor at mange unge jenter ikke tror det er mulig å vokse opp uten å bli smittet. De får en fatalistisk livsholdning. Men noen kvinner, særlig eldre mødre og bestemødre, tar opp kampen. Det er disse vi har studert. De bruker blant annet religion, nettverksbygging og ritualisering som våpen, sier Salomonsen.

Advart

Under feltarbeidet bodde forskergruppen hos familier inne i townshipen for å følge livet på nært hold. De fant en dyp mistillit i lokalsamfunnet mellom kvinner og menn, men også omsorg, tro og vilje til endring.

Det sørafrikanske lovverket skal fremme likestilling, men gamle zulutradisjoner bidrar til at kvinner i praksis ikke blir behandlet som selvstendige individer med råderett over sin egen kropp. Undertrykkingen kan gi groteske utslag som at en mann stikker hull på kondomene for å gjøre det umulig for en kone å beskytte seg mot HIV og graviditet.

– Den skjeve relasjonen mellom kvinner og menn utviklet seg under apartheid og i forbindelse med menns langvarige arbeidsmigrasjon fra townshipen til gruvene. Polygami er en manns privilegium fra gammelt av. Derfor kunne han gjerne stifte nye midlertidige familier der han kom, uten å forlate den gamle. At en mann ikke skulle utfolde seg seksuelt når han var borte fra kona, var nærmest utenkelig. Det har med hans maskulinitet å gjøre. Dette er på ingen måte et puritansk samfunn der løsningen er seksuell avholdenhet. Men synet på kvinner som ressurser og objekter for menn og deres ”kokende” seksuelle behov, gjør sitt til at AIDS-epidemien sprer seg, sier Salomonsen.

Når mennesker i sin beste alder dør i et stort antall, bryter mange av de tradisjonelle sosiale samfunnsstrukturene sammen.

– Vi opplevde omkring 20 begravelser hver uke i townshipen. Bestemorgenerasjonen er den eneste gruppen som går fri. Til gjengjeld spør de seg: Når barna våre dør som fluer i stedet for å arbeide og oppdra barn, hvordan kan vi hjelpe dem som ikke er smittet til å overleve?

Ritualer

– Mange kvinner tar sin tilflukt i kirkene. Noen av dem ønsker seg også tilbake til ”gamle dager”, til et zulusamfunn med patriarkalsk autoritet og klar arbeidsdeling og seksuelle grenser. Noen ønsker individuelle vestlige verdier velkommen, der kvinnene har større råderett over sin egen kropp. Andre oppfordrer jentene til ikke å gifte seg, og å avstå midlertidig eller permanent fra sex. Dette er et radikalt råd i et samfunn hvor kvinnens rolle og identitet er så sterkt knyttet til det å føde og oppdra barn, sier Salomonsen.

Hun forteller hvordan en stolt zulukvinne, enke og katolikk, og medlem av metodistkvinnenes bønnegruppe, la opp en strategi for å hindre at datteren på 16 år skulle bli smittet. De gjorde en avtale om at hun skulle leve seksuelt avholdende og avstå fra å gifte seg.

– Hver natt sov de i samme seng. Moren beskyttet datteren med sin egen kropp, sammen med formaninger om hvordan hun skulle vokte seg på skolen og i fritiden.

Overgangsritual

Fra gammelt av har det vært vanlig at det ble arrangert et umemulo-ritual med stor fest for tenåringsjenter. Det skulle markere overgangen fra ungjente til giftemoden kvinne. Moren ønsket å gjennomføre dette ritualet for datteren, men gi det et annet innhold som passer for jenter som konstant lever med trusselen om AIDS. I stedet for å være en forberedelse til ekteskapet, ble ritualets fokus å feire en datter som hadde bestemt seg for å leve i seksuell avholdenhet og avstå fra å gifte seg og stifte familie, i alle fall inntil hun var godt voksen.

Festen varte i hele fire dager og var en fantastisk opplevelse, sier Salomonsen.

– Hovedritualet begynte med en karismatisk samling i regi av Metodistkvinnenes bønnegruppe. Det omfattet påkalling av Lord Jesus, bønn om beskyttelse, høylytt og ekstatisk lovprisning, gråt og klaging, vitnesbyrd, sang, dans og velsignelse av datteren. En geit og ei ku ble slaktet i tråd med zulutradisjonene. Blodet ble gitt til forfedrene, kjøttet ble kokt og spist. Jenta og venninnene hennes ble innsmurt med okerfarge, en allusjon til livgivende blod, og løp fritt rundt i townshipen mens de danset og sang som et tegn på at de nå var beskyttet og usårlige. Noen dager senere ble jenta kledt i en ”bluse” laget av den hvite innerhuden til kua. Også det et skjold til beskyttelse. Etter fire dager ble ritualet avsluttet med påkalling av forfedrene hennes og alle gode krefter foran 350 mennesker. De ble bedt om å gi henne indre styrke, beskyttelse og kraft til å realisere seg som en utdannet og ugift kvinne, men samtidig innvevd i tradisjon og slekt som alle andre. Deretter var det fest.

– Jeg fant det særlig interessant at både Jesus og forfedrene inngikk i den samme rituelle prosessen. For oss så det ut som en stor kulturkollisjon, men for dem var det helt naturlig. Det viktigste var å inkludere flest mulig, både de døde, familien, venner, folk i landsbyen og Lord Jesus, for å gi ritualet størst mulig kraft, sier Salomonsen.

– Det slo meg at umemulo-riten hadde mange symbolske likheter med vår konfirmasjon. Ritualet skal gi dem ballast, styrke og selvtillit til å stå i denne rollen: ”Du er et Guds barn – måtte du få styrke til også å være det i fremtiden.”

Zulu og Jesus

Bruk av ritualer har lang tradisjon i zulukulturen. Ofring av dyr har en sentral plass. Det er en alvorlig, blodig affære som gjør sterkt inntrykk på dem som er til stede. I kirken skjer ofringen symbolsk ved at kirkegjengerne gjennom nattverden mottar Kristi legeme og blod. I zulukulturen eksisterer disse ritualene side om side, om enn med noe ulik mening.

– Ritualer er med på å bygge ned konflikter mellom dem som deltar, styrke båndene i samfunnet og åpne for nye visjoner. Symbolene som brukes, er åpne og mangetydige for at ritualet skal favne flest mulig, sier Salomonsen.

I Sør-Afrika er kropp og blod eksempler på slike symboler. Fordi Jesu liv og endelikt så lett kan assosieres med zulusymbolikken, er Jesus blitt et eget frittflytende symbol mellom kirke, folk og andre religiøse tradisjoner. Dessuten tilhører han alle. Både menn og kvinner kan påkalle Jesus, enten de tilhører kirken eller ei.

Jesus kommer ikke minst til syne gjennom dans, som regenerering og livskraft som er kroppslig følt, og gir kvinner ny autoritet til å tale. Vanlige mennesker kan identifisere healing, forsoning og fred med ”Jesus at work”. Altså er ”Jesus” fortsatt på vandring i Afrika og er blitt til noe annet og mer enn det misjonærene forkynte.

Kirken mot AIDS

De fleste kirker engasjerer seg i kampen mot AIDS. Det går ikke en søndag uten at temaet tas opp i gudstjenesten i den katolske kirken i Mpophomeni. Første bud i forkynnelsen er at kroppen er et tempel. Det er du selv, som kvinne og mann, som jente og gutt, som skal bestemme over den, ingen annen person eier kroppen din. Dette bryter til dels radikalt med zulutradisjonen. Det andre budet som forkynnes, er at den andres kropp ikke tilhører deg, og ikke kan forbrukes av deg. Og menn blir likefrem bedt om ikke å røre noen jente, verken egen eller andres, dersom han ikke er lovlig gift og hun gir sitt samtykke, sier Jone Salomonsen.

Emneord: Teologi, Samfunnsvitenskap, Sosialantropologi, Teologi og religionsvitenskap, Språk og kultur Av Harald Aas
Publisert 1. feb. 2012 11:54
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere