Flerkoneri med kusiner og tremenninger

Tone Sommerfelt ved Sosialantropologisk institutt på Universitetet i Oslo tar doktorgraden om ekteskap og flergifte blant folket Wolof på landsbygda i Gambia.

I løpet av to års feltarbeid gjennomførte hun en lengre studie i en landsby i Nordvest-Gambia. Landsbyen hadde nesten 3000 voksne innbyggere. Tone Sommerfelt studerte ekteskapsrelasjonene blant 500 av dem i den sentrale delen av landsbyen. De 500 innbyggerne fordelte seg på 151 ekteskap.

Mennene har minimum to koner i løpet av livet. Maksimumsgrensen er fire. Mannen starter med én kone. I prinsippet må han sørge godt for sin første hustru, før han kan ta sin neste.
De aller fleste er gift med slektningene sine. En tredel var ekteskap mellom søskenbarn. Ytterligere en tredel av ekteskapene innebar en annen form for slektskap. Den siste tredelen var gift med venner av familien.

Wolof-folket har ikke den samme definisjonen på søsken og søskenbarn som vi har. Søsken er ikke bare barn av samme foreldre. Søsken er også de som er barn av søsken med samme kjønn, slik som barn av brødre og barn av søstre.

– Folk som refererer til hverandre som søsken, vil derfor ofte
være kusiner og fettere i norsk språkdrakt. På samme måte vil tremenninger ofte bli referert til som kusiner og fettere i Gambia. Et ekteskap mellom kusiner og fettere eller mellom søsken, kan derfor ofte bestå av tremenninger, forklarer Tone Sommerfelt.

TRANGBODD: Husholdene kan bestå av flere rom, men hvert rom har stort sett ikke plass til mer enn en kommode og en seng. Husholdene står samlet rundt et fellestun. Foto: Tone Sommerfelt

Arrangert

De fleste ekteskapene er arrangert av ektefellenes slekt, uansett om ektefellene er interessert i hverandre eller ei.

– Ekteskap dreier seg ikke bare om relasjonene mellom dem som skal gifte seg, men mellom begge familiene. Allerede fra de er små, gjøres barn oppmerksomme på hvem de kan og ikke kan gifte seg med. Det skjer derfor mye flørting fra man er liten.
Tvang forekommer og skjer som oftest når døtre giftes bort til en venn av far. Det er likevel vanskelig å avgjøre hva som er tvang.

– Bruden skal føle seg trygg der hun kommer. Det blir derfor sett på som uansvarlig å sende datteren til en helt fremmed familie. Er jenta slekt eller venn, vil den nye familien hennes ha sympati med henne. Det er den formelle forklaringen på at man sikrer kvinnenes rettigheter. Kvinnene fremstiller ekteskap med slektninger som spesielt heldig.

Dør ektemannen, gifter kvinnen seg på ny. Enken får ofte et tilbud om å gifte seg med avdødes bror. Det kan derfor forekomme et press på brødrene og på unge enker.

Mulige regelbrudd

Da Tone Sommerfelt studerte ekte-skapsmønstrene i landsbyen, oppdaget hun at de strenge ekteskapsreglene, som er omtalt i den etnografiske litteraturen om Gambia, ikke ble håndhevet. Tidligere ble det hevdet at det bare fantes én eneste form for slektsgifte. Det var ekteskap mellom såkalte kryss-søskenbarn. Kryss-søskenbarn er barn av søsken med motsatt kjønn, det vil si barn av bror og søster.

Tone Sommerfelt fant derimot også mange andre former for slektsgifte. I Gambia er det vanlig at barn av brødre gifter seg med hverandre. Denne tradisjonen er også vanlig blant muslimer i andre områder. Nesten 95 prosent av den gambiske befolkningen er muslimer. Spørsmålet er derfor om dagens tradisjoner er formet av islam. Men selv om islam kom til Gambia allerede på 1100-tallet, skjedde ikke den store masseomvendelsen før på 18–1900-tallet.

– Toleransen for ekteskap mellom barn av brødre kan ha sammenheng med innflytelsen fra islam. Islam har derimot strenge regler om såkalt melke-slektskap. I islam er det forbudt med ekteskap mellom ammens mann og den jenta som ammes. I Gambia er det ikke slik. Derimot er det andre forhold knyttet til melkeslektskap og slektskap gjennom kvinner som kan minne om regler fra lovtekstene til både shia- og sunni-muslimene. Det er derfor vanskelig å vite hvilke aspekter ved ekteskapspraksisen som er påvirket av islam.

Det kan også være slik at de tilsynelatende strenge reglene før i tiden likevel ikke ble håndhevet så strengt, fordi sosialantropologene lyttet for mye til dem som fordømte.

Blant annet har Tone Sommerfelt funnet mange ekteskap av den typen som sosialantropologene mente var ansett for å være hårreisende; slik som ekteskap mellom barn av søstre.

– Vi vet ikke hva som skyldes historisk endring, hva som skyldes endring i perspektivet til sosialantropologene og hva som skyldes variasjon i praksis mellom små steder.

GAMBIA: Sosialantropolog Tone Sommerfelt tilbrakte to år i feltarbeid i en gambisk landsby for å studere ekteskapsrelasjoner. Foto: Ståle Skogstad

Lojalitet til hushold

I eldre studier ble ekteskapsformen ofte beskrevet som akseptabel eller uaksept-abel på bakgrunn av ett og ett ekteskap isolert sett. Nå har Tone Sommerfelt studert hvordan folket i landsbyen vurderer sammensetningen av ekteskapene i huset som helhet.

– Samholdet i huset er viktig. Det er undervurdert i den sosialantropologiske litteraturen.

Nye koner flytter inn til mannen og hans foreldres hus. Etter hvert danner mannen og hustruene og barna deres et eg et hushold. Et hus består derfor av mange hushold. Brødre holder således til i samme hus, men danner ulike hushold.

Fosterbarn er også vanlig. Kvinner og menn har strengt forskjellige oppgaver. Mangler man barn av ett kjønn, er det vanlig å ta imot ekstra unger.

Husholdet samarbeider med de andre husholdene til mannens brødre. Folk bor trangt. Husholdene kan bestå av flere rom, men hvert rom har stort sett ikke plass til mer enn kommode og seng. Husholdene er en samling byg-ninger rundt et fellestun.

Til sammen tilhører alle disse husholdene en felles enhet som kalles for huset. Et hus kan ha mange medlemmer. Rekorden i landsbyen var 111 medlemmer i ett og samme hus.

– Flerkoneri i Gambia handler om solidariteten med hus og familie. Det dreier seg om å gjøre familieenheten sterk og motstandsdyktig. Lojalitet til den store boenheten er viktig.
For å få fred og fordragelighet i et hus, gjøres det helhetsvurderinger. Det er derfor viktigere å velge hva slags ektefelle som passer inn, enn å følge de strenge reglene for hvem man kan gifte seg med.

Konfliktfare

Landsbyen er fra slutten av 1800-tallet. Antall barn vokser fort. Fruktbarheten er viktig. Dette er et av områdene i verden med høyest fruktbarhet. Det er et uttalt mål å bli folksomme.
Det er vanlig å dele opp hus i nye boenheter. Selv om det skal skje fredsommelig, skjer oppdelingen ofte i konflikt.

– Faren for konflikter er stor i et hus med mange hushold. De verste konfliktene er ikke alltid mellom hustruene til den samme mannen, men mellom hustruene hans og hustruene til de andre brødrene. Ettersom alle husholdene har sin egen økonomiske selvstendighet, kan det føre til misunnelse om noen av husholdene har mer penger. Konflikt mellom folk i huset kan bli altoverskyggende, med tidvise beskyldninger om hekseri og bruk av magi. Da kan boenheten sprenges. Det er ikke uvanlig.

Både i gambisk presse, i dagligdiskusjonene og i noen sosialantropologiske beskrivelser fra regionen får man inntrykk av at alle relasjoner og normer er borte og at verden er i oppløsning.

– Det viser ikke materialet mitt. Selv om lokale fortolkninger av rett og galt kan være i endring, er ikke alt akseptert. Regelmessighetene i ekteskapsmønstrene er fortsatt slående, påpeker Tone Sommerfelt ved Sosialantropologisk institutt.