Evolusjonsteoriens spede begynnelse

Den store innsatsen til den svenske systematikeren Carl von Linné på syttenhundretallet var en viktig forutsetning for at Charles Darwin kunne legge frem evolusjonsteorien over hundre år senere. Linné var den første som plasserte mennesket og apene i samme gruppe. Nå feires 300-årsdagen hans over hele verden.

MENNESKER OG APER: Den svenske vitenskapsmannen Carl von Linné var den første som slo fast at mennesket tilhørte pattedyrene og at mennesket tilhørte den samme gruppen som primater. Foto: Linné2007

For tre hundre år siden ble den berømte svenske legen, botanikeren og zoologen Carl von Linné (1707–1778) født. Han ble verdensberømt for systematiseringen av planteriket. Men det er mindre kjent at han også kom med banebrytende ideer innenfor zoologien.

Da Charles Darwin (1809–1882) over hundre år senere utga boken Artenes opprinnelse, hadde mange mennesker problemer med å godta påstanden om at alle levende vesener nedstammer fra en felles stamfar. De likte spesielt dårlig at mennesket var i slekt med apene.

– Tanken om dette slektskapet stammer faktisk fra Linné og ikke fra Darwin. Linné var den aller første i verden som sa at mennesker var pattedyr og at vi hadde mer til felles med apene enn med noen andre skapninger. Han mente alle artene i naturen hadde sin plass i hans Systema Naturae. Han så slett ingen grunn til å utelukke mennesket. Siden mennesket har melkekjertler, måtte vi nødvendigvis tilhøre pattedyrene. Og ut ifra antallet patter og plasseringen på brystet plasserte han oss mennesker blant primatene, forteller universitetslektor Kristina Bjureke ved Naturhistorisk museum på Universitetet i Oslo.

Dypt religiøs

Riktignok var det ingen på Linnés tid som trodde at mennesket stammet fra apene. Linné var dypt religiøs og hevdet aldri at livet hadde oppstått fra encellete organismer.

– Linné var tross alt kristen. Både faren og broren var prest. Han snakket hele tiden om Gud og skaperverket og mente oppgaven hans i livet var å gjøre verden oppmerksom på systemet bak skaperverket. Men han så en påtakelig likhet mellom arter. I alle tekstene hans dukker det stadig opp disse fire ordene: Gud skapte, Linné systematiserte.

Linné møtte liten vitenskapelig motstand i Sverige. Det naturvitenskapelige miljøet var lite. Det fantes bare en liten gruppe i Uppsala. Alle arbeidet i den linnéiske ånd.

– Derimot ble Linné sterkt kritisert av de religiøse. Han møtte motbør i samtiden. Ikke minst i utlandet. Linné uttalte seg skråsikkert og sa ting han ikke hadde hundre prosent bevis for, men som først ble bevist lenge etter hans død.

Det gjorde ikke saken bedre at Linné definerte menneskeslekten (Homo) til å omfatte de to artene mennesket (Homo Sapiens) og hulemennesket (Homo Troglodytes).

BANEBRYTER:Carl von Linné var en større banebryter enn det som tidligere er kommet frem, forteller universitetslektor Kristina Bjureke ved Naturhistorisk museum. Foto: Yngve Vogt

– Linné tenkte muligens på sjimpansen. Troglodytes er siden den gang blitt brukt om sjimpansen.

Allerede tre år før Linnés død flyttet den tyske zoologen Johann Friedrich Blumenbach (1752–1840) bryskt troglodytes ut av menneskeslekten og inn i slekten ”Pan”. Siden den gangen har sjimpansen hatt navnet ”Pan troglodytes”.

Forargelse

En av samtidens fremste zoologer, britiske Thomas Pennant , skrev krast om Linnés oppdagelse: ”Min stolthet tillater meg ikke å rangere mennesket sammen med aper, lemurer og flaggermus”.

Hvorfor akkurat flaggermus? Før Linnés tid ble flaggermusen betraktet som en mystisk fugl. Linné la merke til at flaggermusen hadde patter og definerte derfor flaggermusen som et pattedyr.

– I mange århundre ble flaggermusene stort sett betraktet som snåle fugler. I Bibelen blir flaggermusene listet opp blant de ”skitne” fuglene man absolutt ikke må spise. Rett før Linnés tid ble man til slutt enige om at flaggermusene egentlig tilhørte ”firfotingene”. Men det var Linné som skjønte at alle dyr med melkekjertler fortjente å havne i en felles orden. Og ettersom flaggermusen bare hadde to patter havnet den blant primatene sammen med lemurer, aper og mennesker.

De fleste vil nok i dag ryste på hodet over tanken på at mennesket er nært beslektet med flaggermusen. Men forskningen viser at Linné ikke tok helt feil.

– I dag vet man at apene og menneskene opprinnelig stammer fra små treklatrende insektetere. Og man vet også at flaggermusen er nærmere beslektet med lemurer og aper enn med mus og rotter.

Sluttkonklusjonen til Linné var at selv om et dyr lever til vanns eller i luften, må det kategoriseres som pattedyr hvis det føder levende unger som drikker melk.

– Det er imponerende at Linné kunne komme til et slik sluttpoeng om pattedyr og menneskets slektskap med sjimpanser uten å ha en eneste bok å slå opp i, samtidig som kirken hadde stor makt og et sterkt grep om menneskene.

Inspirerte Darwin

Selv om Linné aldri skrev et ord om evolusjon, påpeker Kristina Bjureke at idéene til Linné fikk det til å ulme i det vitenskapelige miljøet.

– Linnés innsats fikk snøballen til å rulle. Linné var en større banebryter enn det som tidligere er kommet frem. Han gjorde antydninger og kom med uttalelser og tankearbeid som la grunnen for vitenskapen og evolusjonsteorien på attenhundretallet. Men det er selvfølgelig viktig å ikke nedjustere Darwin. Linné fant ingen bevis. Han studerte systematikken, men så aldri frukten av det frøet han sådde. I ettertid er Linné derfor mest berømt som systematikeren og blomsterkongen, sier Kristina Bjureke, som har delansvaret for det store Linné-jubiléet på Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo i mai.

Emneord: Matematikk og naturvitenskap, Zoologiske og botaniske fag Av Yngve Vogt
Publisert 1. feb. 2012 11:53
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere