Gransker den franske adelens tale

Hvordan snakker adelen i Paris? Og hvordan forandrer den franske uttalen seg i denne delen av befolkningen? Ingen vet med sikkerhet. Dét er en ung forsker fra Universitetet i Oslo i ferd med å endre på.

FELTARBEID I PARIS:
Kathrine Østby har skaffet til veie helt nye data om hvordan adelen og høyborgerskapet i den franske hovedstaden snakker. (Foto: Ståle Skogstad)

– Den parisiske overklassen er en gruppe som beskytter seg selv. Det har derfor vært vanskelig for språkforskere å få tilgang til denne delen av befolkningen, forteller Kathrine Asla Østby , som er doktorgradsstipendiat ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk.

Selv har hun greid nettopp dét og er i gang med et feltarbeid blant høyborgerskap og adel i Paris. Studien inngår i forskningsprosjektet Phonologie du français contemporain: usages, variétés et structure.

Mangler data

– Målet med det internasjonale prosjektet er å dokumentere og beskrive fransk slik det snakkes i dag, ikke bare av den velutdannede middelklassen i Paris, men i hele den fransktalende verden. Forestillingen om en riktig form for fransk har alltid stått sterkt. Innenfor moderne lingvistikk er det derfor fors-ket lite på franske dialekter eller hvordan språket varierer mellom ulike lag av befolkningen.

Men nå har altså språkforskerne skiftet mening og fokus: I det nye prosjektet er de framfor alt opptatt av hvordan fransk varierer geografisk og sosioøkonomisk, mellom forskjellige dialekter, mellom aldersgrupper og kjønn. Over femti forskere gjør feltarbeid på like mange steder og leverer data til det store prosjektet. Men for Østby sin del er det altså den franske hovedstaden det gjelder.

Redd for ‘spioner’

– Jeg har tolv informanter; seks kvinner, seks menn, konsentert i de vestlige bydelene i Paris. Informantene er fra 23 til 86 år. Ved å studere hvordan de yngre informantenes språk skiller seg fra de eldres, er det mulig å angi en retning for hvordan denne varianten av fransk utvikler seg, sier Østby.

Det fins nesten ingen data om overklassens språk. Byens ungdomspråk, arbeiderklassespråk og innvandrerspråk, derimot, har det vært langt større interesse for. Dertil kommer det at adel og høyborgerskap er en lukket og lite tilgjengelig gruppe. Det fikk språkfors-keren selv erfare da hun skulle finne informanter.

FRYKTER NEGATIV OPPMERKSOMHET: Språkforskerne har til nå vært lite interessert i hvordan overklassespråket i Paris endrer deg. Adelen og høyborgerskapet er dessuten en lukket og lite tilgjengelig gruppe; de er redde for å bli spionert på eller skrevet stygt om.
(Foto: Bente Hennie Strandh)

– De krevde masse informasjon på forhånd; om meg, om veilederen min, bakgrunnen for prosjektet og om sin rolle som informanter. Overklassen i Paris frykter negativ oppmerksomhet; de er redde for å bli spionert på eller skrevet stygt om. Jeg ble satt i kontakt med informantene via felles kjente, som dermed gikk
god for meg. Og da jeg kom der med båndopptakeren under armen og banket på døra, opplevde jeg det dessuten som en fordel å være norsk. Det at jeg ikke er en del av det franske samfunnet, gjorde nok situasjonen mindre truende.

Østby gjennomførte et klassisk sosiolingvistisk intervju med hver av sine informanter. Metoden går ut på å skape ulike grader av formalitet, ved at informantene må gjennomføre ulike ‘oppgaver’ – både høytlesning, intervju og samtale om løst og fast, gjerne med en tredjeperson som informanten kjenner godt.

– Tanken bak denne framgangsmåten er at informantene skal være mer og mindre bevisst på hvordan de snakker og dermed at de vil snakke forskjellig i de ulike situasjonene. Alle de tolv intervjuene ble gjennomført på nøyaktig samme måte. Et utvalg på tolv kan virke lite, men informantene er nøye utvalgt, og alle opptakene gir til sammen et svært stort materiale å analysere ut fra.

Med utgangspunkt i det lydmaterialet Østby har samlet inn, er hun nå i gang med å utarbeide en fonologisk analyse for denne typen fransk. Fonologi er betegnelsen på det minste antall lydenheter som trengs for å skille ordene i et talespråk fra hverandre.

– Lydmaterialet mitt er transkribert ortografisk. Lydfiler med transkriberinger og opplysninger om alle informantene sendes til prosjektet sentralt. Materialet kan så benyttes av andre språkforskere.

Et overraskende funn

Østby akter selv å forske på dataene hun har samlet inn. Særlig er hun opptatt av vokalsystemet og hvordan det varierer, ikke bare hos hver enkelt informant, men også i forhold til kategorier som alder og kjønn. I tidligere data ser det ut til at vokalsystemet utvikler seg i en bestemt retning.

– Overklassen blir sett på som konservative, og da er det nærliggende å tenke at språket er tilsvarende konservativt sammenliknet med andre varianter av Paris-fransk. Mine data bekrefter at de snakker litt mer ‘gammeldags’ enn andre franskmenn. Til og med mine unge informanter, spesielt mennene, har en litt mer ‘konservativ’ variant av muntlig fransk.
Men noen av Østbys data går i en helt annen retning enn det som har vært beskrevet i nyere forskning. Det dreier seg om vokalen e. Flere og flere parisere går ifølge andre undersøkelser mot en åpen uttale av denne vokalen. Stadig oftere hører man åpen e (tenk i retning av æ) i ord som tidligere har vært uttalt med en lukket e, som i cahier.

– Men denne tendnsen gjenspeiles ikke hos mine unge informanter. Der-imot har jeg oppdaget av de uttaler en lukket e der man tradisjonelt forventer en åpen variant, som i aspect, genêts. Dette er et svært overraskende funn. Jeg synes det er spennende å forsøke å finne ut hva det skyldes.

Har det med den sosiale bakgrunnen å gjøre? Er det forskjell på kjønnene? Er dette en generell tendens for Paris-fransk som ikke har blitt oppdaget tidligere på grunn av mangel på nyere data? Man kan også lure på om denne uttalen er bevisst fra språkbrukernes side.

Ekstremt språksikre

Østby har dessuten undersøkt hvilke holdninger informantene har til egen språkbruk.
– Jeg synes det er spennende å se nærmere på hvilken måte holdningene påvirker hvordan informantene faktisk snakker. Holdninger til egen språkbruk tror jeg er en viktig faktor i forhold til den språklige dynamikken – for å forklare hvorfor noe forandres, forsvinner og oppstår, sier forskeren.

– Ikke overraskende, og til min store glede – fordi dette bekrefter min hypotese, er mine informanter ekstremt språksikre: Deres forestilling om hvordan de selv snakker stemmer svært godt med virkeligheten, og de er også påfallende selvsikre når de skal karakterisere sin egen språkbruk som ‘god’ eller ‘dårlig’, ‘riktig’ eller ‘feil’ osv. Det kan jo også forklare konservatismen. Holdningene er: “Vi besitter den riktige fransken, den gode fransken. Hvorfor skulle vi endre på noe?”

Emneord: Språkvitenskapelige fag, Språk og kultur, Fransk språk Av Trine Nickelsen
Publisert 1. feb. 2012 11:49
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere