Aboriginsk kunst øker anerkjennelsen

Aboriginere har oppnådd respekt i det australske storsamfunnet ved å vise kulturhistorien sin gjennom kunst. Men de aboriginske
kunstnerne blir ofte presset inn i snevre kunstneriske rammer på den hvite manns premisser.

DRØMMETID: Mange aboriginske kunstverk er illustrerte historier fra deres egen tro, drømmetid. Foto: Maria Øien

– Den australske urbefolkningen – aboriginerne – viser kulturen og identiteten sin gjennom kunst. Dette har økt anerkjennelsen og kulturforståelsen deres i det australske storsamfunnet, forteller Maria Øien . Hun er stipendiat i sosialantropologi på Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo og studerer hvordan aboriginerne uttrykker kulturen sin gjennom kunst.

Maria Øien er en av få forskere ved Universitetet i Oslo som har kommet tett innpå aboriginerne siden zoolog Knut Dahl foretok en rekke etnografiske observasjoner på slutten av attenhundretallet og konservator Johannes Falkenberg gjennomførte sitt feltarbeid i Nord-Australia på femtitallet.

Brutal behandling

Da kaptein Cook “oppdaget” Australia, var aboriginerne nomader og levde av jakt, fiske og sanking. Aboriginerne ble vilkårlig skutt, drevet vekk eller tatt som slaver av engelskmennene. På begynnelsen av nittenhundretallet ble mange barn skilt fra foreldrene og sendt til barnehjem.

Selv om aboriginerne fikk statsborgerskap i 1967, er aboriginere fortsatt lite integrert i det australske storsamfunnet. Det er i dag store sosiale problemer, med mye alkoholisme og familievold i mange aboriginske samfunn.

Ble “adoptert”

Maria Øien har gjennomført to lange feltarbeid i det aboriginske samfunnet Daly River – Nauiyu Nambiyu – med drøye 400 innbyggere, 240 kilometer sør for Darwin i Nord-Australia. Der deltok hun i driften av det lokale kunstsenteret. Det tok en stund før hun ble akseptert.

– Forholdet mellom hvite og aboriginere er problematisk. Vår væremåte oppfattes som direkte og påtrengende av aboriginerne. Jeg fant ut at den beste fremgangsmåten var å holde meg litt i bakgrunnen, samtidig som jeg jobbet hardt på kunstsenteret og viste interesse for kunsten deres. Etter noen uker ble jeg invitert med på jakt. Det ble starten på deres aksept av min tilstedeværelse. Etter et par måneder ble jeg “adoptert” som en del av slekten deres.

Slektskap er viktig for aboriginerne. Når søstre får barn, er alle barna deres klassifisert som søsken, og søstrene er mødre til alle barna. Selv firmenninger blir fortsatt omtalt som brødre.

De mest anerkjente kunstnerne i det lokale galleriet var fire søstre. De ble etter hvert definert som mødrene hennes. Den ene, Patricia Marrfurra , ble hennes beste informant og mentor. Moren deres, Molly Yawalming , ble mormoren til Maria Øien.

Sammen lærte de henne noen av de lokale språkene. Det tales vel 200 aboriginske språk i Australia i dag. I landsbyen fins det ti språkgrupper.

– Jeg forsøkte å tilegne meg språkene Ngen’giwumirra og Ngan’gikurunggur .

Jeg lærte meg også den lokale dagligtalen, som er en pidgin kombinasjon (red.: forenklet blandingsspråk) av disse språkene og forenklet engelsk, forteller Maria Øien.

PÅ FELTARBEID: Maria Øien har studert aboriginernes forhold til kunst i et aboriginsk lokalsamfunn i Nord-Australia. Foto: Yngve Vogt

Mytologiske motiv

Mange av kunstverkene er illustrerte historier fra deres tro, “Drømmetid”. Drømmetid-historiene beskriver opprinnelsen til alle ting. Det var en mytologisk fortid da forfedreåndene skapte Jorda, dyrene, menneskene og lovene. Tidsoppfatningen er sirkulær. “Drømmetid” har verken en begynnelse eller en slutt, men eksisterer parallelt med vår tid. Ånden til de døde går tilbake igjen til drømmeverdenen.

Når kunsten selges, er det i dag et allment ønske om at bildene skal ha en historie og at denne historien skal følge skriftlig med bildene.

– Aboriginerkunsten, som er solgt med historier, har bidratt til at det øvrige australske samfunnet har fått innsikt i og forståelse av kompleksiteten i den aboriginske kulturen som aldri før.

Hvite manns setting

I dag fins det aboriginske kunstgallerier i alle australske byer. Maria Øien skal nå studere hvordan kunsten presenteres og fortolkes i kunstnerverdenen og blant kunstpublikumet. Hun skal også beskrive hvordan det kunstneriske uttrykket er blitt endret hos kunstnerne i landsbyen der hun var på feltarbeid, fra åttitallet og frem til i dag.

Problemet er at den aboriginske kunsten ikke alltid passer inn i den vestlige kunstverdenen.

– Kunstnerverdenen er den hvite manns setting. De aborginske kunstnerne blir ofte presset inn i snevre rammer. Selv om de fleste galleriene og museene aksepterer at det eksisterer en rekke forskjellige kunststilarter hos aboriginerne, foretrekker turistene fortsatt såkalte tradisjonelle motiver med okerfarger og ørkenmotiver.

Dessuten er galleriene et uvant kunstforum for aboriginerne. Tradisjonelt ble aboriginsk formspråk brukt i sand og kroppsmaling i forbindelse med ritualer og var ikke laget for å vare. De som anskaffer seg aboriginsk kunst, vil gjerne ha noe vakkert og spennende som man kan henge opp på veggen, mens aboriginerne ønsker å male mer enn vakre bilder; de ønsker også å formidle noe om sin kultur.

– Noen av kunstnerne synes det er tøft og vanskelig å stå frem og presentere seg selv i kunstbransjen. Selv om aboriginerne i landsbyen brenner for kunsten, slites de også ned av kulturkonfliktene, som å måtte forholde seg til spillet i forretningsverdenen og til de økonomiske og juridiske kravene fra storsamfunnet. Men kunsten er blitt et lyspunkt for mange og har gitt dem både inntekt og anerkjennelse, påpeker Maria Øien.

Av Yngve Vogt
Publisert 1. feb. 2012 11:47
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere