Franske emaljer bevart i norske kirker

Glitrende emaljekunst gjorde en liten by i Limousin-distriktet i Frankrike kjent i hver krok av det kristne Europa.
– Norge har en unik samling av lysestaker fra Limoges – ja, kanskje verdens flotteste, forteller Mona Bramer Solhaug.

FØRST I NORGE: Mona Bramer Solhaug har funnet fram til, og studert, alle de norske Limoges-emaljene. UiO-forskeren er landets eneste ekspert på denne middelalderkunsten. (Foto: Ståle Skogstad)

I middelalderen var den lille, sørfranske byen Limoges selve sentrum for produksjon av fargestrålende emalje i Europa.

Emaljene ble laget i et stort antall og fins i dag over hele den kristne verden, forteller førsteamanuensis Mona Bramer Solhaug ved Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. Hun er Norges eneste ekspert på denne middelalderkunsten og er ferd med å avslutte et omfattende forskningsprosjekt: I flere år har kunsthistorikeren lett etter Limoges-emaljer overalt i Norge. Og hver enkelt emalje hun har funnet, har nå vært gjenstand for hennes nitide gransking.

Stor etterspørsel

– Fra 1100-tallet åpnet det seg et stort europeisk marked for kirkelig kunsthåndverk. Kirken vokste veldig i denne perioden; nye kirker ble bygd i tusentall, og etterspørselen etter kirkeinventar økte tilsvarende. Limoges-området hadde allerede lange tradisjoner for gullsmedarbeid. Produksjonen av de etter hvert svært ettertraktede emaljene startet som klosterarbeid tidlig på 1100-tallet. Håndverket fikk snart ord på seg for å være av ypperste klasse, framholder Solhaug.

Limoges ble storprodusent av såkalt gropemalje (émail champlevé), hvor den flytende emaljen ble fylt i groper og spor i metallet, vanligvis i to til fem millimeter tykke kobberplater. Emaljen ble polert til fargene strålte, mens de uemaljerte partiene ble forgylt så de liknet gull.
Den skinnende emaljen ble brukt på gjenstander som helgenskrin, krusifikser og lysestaker.

krusifiks

ST.HALLVARD: En grøftegraver fant dette krusifikset i ruinene av St. Hallvardkatedralen i Oslo i 1914.

– Utover på 1100-tallet var produksjonen på sitt største og mest varierte; det er knapt mulig å finne to helt like gjenstander. Detaljene var omhyggelig utført og paletten rik, påpeker forskeren.

Mote i middelalderen

Etter hvert ble de dyktige håndverkerne fanget opp av private verksteder. Emaljene fra Limoges var svært ettertraktet og ble eksportert i stort antall over alt der kirken vokste fram. Fra omkring 1225 begynte produksjonen å likne ren masseproduksjon. Og kvaliteten sank. Det nitide detaljarbeidet ble forenklet, og antall farger ble færre.

– Mote har alltid vært en gjennomgripende faktor i samfunnet. Moten i middelalderen bidrar til å forklare hvorfor emaljer fra Limousin-distriktet ble så populære, understreker hun.

– Vi var europeere

Flere tusen emaljerte gjenstander fant veien fra Frankrike til Norden. Trolig hadde de fleste av de 1200 norske middelalderkirkene én eller flere Limoges-emaljer.

– Når vi hadde så mange emaljer her til lands, viser det at vi fulgte strømningene i utlandet. Limoges-emaljer dukker opp fra nesten hver eneste kirke i Norge. Landet var ikke noe isolert sted på 1200-tallet. Kulturelt sett var vi en del av det europeiske fellesskapet. Vi var tydelig europeere, framholder Solhaug.

Men hvordan emaljene fant veien til Norge eller til andre land, vet forskeren ikke. Ble de bestilt fra Frankrike, kjøpt av nordmenn i utlandet eller solgt av reisende handelsmenn?
Leteaksjon etter gjenstander

I løpet av de siste årene har Mona Bramer Solhaug, som den aller første, studert samtlige bevarte Limoges-emaljer fra middelalderens Norgesvelde, det vil si hele øyriket og fastlands-Norge. Det dreier seg om i alt 100 emaljer: krusifikser, alterstaker, pyxider – sirkelformede esker til alterbrød, røkelseskar og vakre bokbind til liturgiske bøker. Dessuten noen få verdslige gjenstander som vaskefat og beltespenner.

– Emaljene omfatter også figurer eller plater som er løsnet fra kors og helgenskrin. Figurene er ofte ganske små og kan godt ligge bortgjemt uten at eierne er klar over hva slags gjenstand de besitter. Det har vært en stor utfordring å finne fram til alle emaljene, medgir hun.

Emaljene finnes i museer, i kirker og i privat eie.
– Når jeg studerer fragmenter fra utgravinger som er blitt definert som kobber, hender det at jeg finner små rester av emalje som, sammen med spor i metallet, røper at dette er et fragment av en gjenstand fra Limoges.

Utgangspunktet for Solhaugs prosjekt er de 25 emaljene som fins i samlingene til Kulturhistorisk museum. Av de hundre gjenstandene hun forsker på, er åtti bevart innen det som i dag er Norge. Halvparten er krusifikser eller deler av krusifikser og alle er produsert i Limoges på 1200-tallet.

– Alle disse gjenstandene har en historie å fortelle, alle er like spennende, synes Solhaug.

Forskningen viser at de fleste av emaljene kan spores tilbake til kirkene som de opprinnelig kom til på 1200-tallet.

Bevart i små kirker

– Svært mange av emaljene er blitt værende i sine kirker inntil de i nyere tid ble overført til museer. Noen befinner seg fremdeles i kirkene hvor de har vært en del av inventaret siden middelalderen. Dette er spesielt for Norge; på kontinentet ble nemlig emaljene som oftest solgt etter hvert. De vakre gjenstandene som er bevart gjennom århundrene, kommer fra små kirker i distriktene. Også på et annet punkt skiller vi oss ut: Ikke i noe annet land fins en så rik samling av lysestaker fra Limoges som i Norge. Sannsynligvis henger dette sammen med at gjenstandene generelt er blitt værende i sine kirker hos oss.

Det himmelske Jerusalem

De liturgiske gjenstandene er som regel knyttet til alteret.
– I andre land fins store, flotte relikvieskrin. Slike har vi ikke i Norge. Et husformet skrin er troverdig satt sammen her på museet av deler fra ulike steder. En kongefigur kommer fra Hamre kirke på vestspissen av Osterøy i Nordhordland. Løse relieffer på et skrin har dannet et scenebilde av de hellige tre konger som tilbad Jesusbarnet. Den ene kongen er bevart i Bergen Museum, forteller forskeren.

Solhaug er opptatt av å se gjenstandene i den sammenhengen hvor de ble brukt – nemlig i middelalderens katolske kirkerom.

– For å forstå gjenstandenes og bildenes funksjon, leser jeg både kirkehistorie og liturgihistorie. Innsikt i den katolske kirkens ideer og ritualer er grunnleggende. Ritualene ble innført for å bringe folk og ideer tettere sammen. Bildene ble brukt for å synliggjøre innholdet, manifestere den usynlige sannhet, kan vi si.

– Samtidig er Limoges-emaljene en ren fryd for øyet. Da emaljene var nye, var den glitrende virkningen svært sterk. Materialiteten i funklende emalje, mangefargede steiner og strålende forgylling var en form for ytre skjønnhet; den skulle avspeile den indre skjønnhet i kirkens budskap, det kristne felleskapet, påpeker forskeren.

Hun har vært særlig opptatt av lyset og lysets virkning.
– Lyset skulle bringes inn i kirkerommet og få de liturgiske gjenstandene til å funkle. Bevisst bruk av gull og edelsteiner skulle avspeile Det himmelske Jerusalem.

Blått – en gjenganger

Emaljene er opake, det vil si at de er gjennomfargede og ugjennomskinnelige. Fargene er mange.
– Én farge peker seg likevel ut, nemlig den blå. Blått går igjen overalt og i ulike nyanser. Intens mellomblått eller kornblått er særlig vanlig.

De fleste emaljene er imidlertid ganske medtatt av tidens tann. I årenes løp er den polerte glassoverflaten og forgyllingen blitt slitt, matt og avskallet.

Norske emaljer i fransk storverk

Forskeren har beskrevet hver gjenstand og hver gjenstandsgruppe, og sammenliknet gjenstandene med noe av det som fins ellers i verden. For å finne svar på spørsmål knyttet til emaljene fra middelalderen, har Solhaug samarbeidet med arkeologer, liturgihistorikere og tekniske konservatorer i Norge og i utlandet.

– Fordi vi mangler kompetanse på Limoges-emaljene her i landet, er jeg helt avhengig av internasjonal ekspertise, poengterer Solhaug.

Hun er blitt invitert til å være med i et forskningsprosjekt som omfatter mange land.

– Jeg samarbeider med den internasjonale ekspertisen på Limoges-emaljer gjennom det franske forskningsprogrammet Le Corpus des Émaux Méridionaux. Prosjektet vil etter hvert publisere alle verdens emaljer fra Limousin-distriktet i et korpusverk på fem bind. Seksten emaljer fra Norge og Island er inkludert i kommende bind nummer to som dekker perioden 1190 til 1215.

– Jeg samarbeider med forskere ved Louvre og sitter i publiseringsgruppen for dette svære internasjonale prosjektet. Jeg er blitt svært godt mottatt, ikke minst fordi jeg bringer mitt norske materiale til dem. Prosjektene drar gjensidig nytte av hverandre. Samarbeidet med franske, engelske og amerikanske forskere har vært helt grunnleggende for meg, understreker forskeren ved Universitetet i Oslo.

relikvieskrin

RELIKVIER: Skrinet er satt sammen av deler fra mange steder.

Limoges

By i Limousin-distriktet i Sør-Frankrike.

Var på slutten av 1100-tallet det ledende sentrum for produksjon av emaljer.

Byen lå i pilegrimsleden som gikk til Nord-Spania og til Roma. Dette kan delvis forklare den store spredningen av emaljene.

Betegnelsen de opere limovicensi eller æuvre de Limoges var et kjent varemerke i middelalderen.

Emalje

Avledet av smaltum, den latinske betegnelsen for glass.

Emalje er masse av glass som er gjennomfarget med metalloksider.

Brukes til dekor og overflatebehandling av metallgjenstander.

Det fins flere ulike emaljeteknikker, deriblant gropemalje eller gruveemalje: Emaljen fylles i graverte fordypninger i metallet.

Teknikken var kjent allerede i oldtiden.

Emaljen brennes i en muffelovn, smelter og fester seg til metallet.

Prosessen foregår i flere etapper.

Etterarbeidet med bl.a. sliping er avgjørende for det endelige resultatet


Kilde: Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon

Emneord: Språk og kultur, Kunsthistorie, Middelalderkunsthistorie Av Trine Nickelsen
Publisert 1. feb. 2012 11:46
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere