Folkeretten truer det globale miljøet

Et hovedformål med folkeretten, er å sikre staters og menneskers overlevelse. Nå er den samme retten i ferd med å true menneskehetens eksistens.

KLIMA I KØBENHAVN: – Stater bruker suverenitet som forhandlingskort. Det gjør det svært vanskelig for verdens ledere å bli enige om en folkerettslig bindende klimaavtale i København, påpeker Nicolai Nyland. (Foto: Yngve Vogt)

Statene spiller hovedrollen i folkeretten: Alle verdens stater er suverene og ikke underkastet noen annens vilje enn sin egen.

– Folkeretten kan bidra til å forklare hvorfor de globale miljøproblemene er så alvorlige som de er, sier Nicolai Nyland, som nylig disputerte for doktorgraden ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo. Han har skrevet en 500 siders avhandling der han analyserer tradisjonelle og nye måter å se rettsforholdet mellom stater og miljøet på.

Kan nekte å samarbeide

Gjeldende folkerett er basert på at suverene staters myndighet er knyttet til fysisk avgrensede territorier.

– Verdens mellom 190 og 200 stater har i prinsippet rett til selv å bestemme hvordan miljøet og naturressursene innenfor egne statsgrenser skal forvaltes. Folkeretten tar ikke tilstrekkelig hensyn til at de globale miljøødeleggelsene er summen av små, tilsynelatende harmløse, nasjonale miljøpåvirkninger, påpeker han.

Suverenitetsprinsippet rommer også staters rett til frivillig å binde opp sin egen suverenitet. Folkerettsnormer blir til når suverene stater samtykker i folkerettslige plikter direkte i internasjonale avtaler (traktater), eller implisitt gjennom sedvanerett (statspraksis).

– Det betyr også at stater kan nekte å samarbeide om å løse de globale miljøproblemene. Fordi stater er i sin fulle rett til ikke å forplikte seg, oppnås ofte bare vage målsettinger og kompromisser i internasjonale miljøavtaler, og ikke presise, juridiske forpliktelser som det er mulig å håndheve. At suverenitet brukes som forhandlingskort, illustreres godt av forhandlingsprosessen forut for klimatoppmøtet i København i desember. Når verdens ledere nå er samlet i den danske hovedstaden, er det for lengst klart at det ikke blir noen juridisk bindende klimaavtale, konstaterer juristen.

Lofoten og Vesterålen

Vi vet stadig mer om hvordan miljøet ødelegges og hvilke følger dette kan få. Nyland har tatt utgangspunkt i de faktiske miljøproblemene: Global oppvarming, tap av biologisk mangfold, ødeleggelse og utarming av ferskvannsressurser, ødeleggelse av det marine miljøet, utslipp av giftige kjemikalier og luftforurensning.

– At det biologiske mangfoldet mange steder er så redusert at det er vanskelig å skaffe mat, at antallet ufruktbare menn nå er 15 ganger større enn i 1938 som følge av miljøgifter, og at mange stillehavsstater forsvinner fordi de blir oversvømt av havet, sier noe om hvor akutt og alvorlig miljøtrusselen er.

Nyland er opptatt av forholdet mellom demokrati og miljøbeskyttelse. Mange politikere innser at miljøproblemene er svært alvorlige, men av frykt for ikke å bli gjenvalgt fortsetter de som før: Tillater inngrep i miljøet for å sikre økonomisk vekst og sosial utvikling.

– Å åpne for oljeboring i Lofoten og Vesterålen, ville være uttrykk for nettopp det. Den norske regjeringen er, i likhet med de fleste andre lands regjeringer, ikke villig til å binde opp egen selvbestemmelsesrett over miljøet på eget territorium i tilstrekkelig grad.

Utfordrer folkeretten

Miljøbegrepet i folkeretten utfordres nå i stadig sterkere grad av moderne forståelser av miljøet som grenseløst.

– Tradisjonell folkerett bygger på at det er mulig å skille mellom miljøet i og utenfor stater. Men de fleste innser nå at miljøet, og derfor miljøødeleggelsene, ikke følger statsgrensene. Økosystemer står i gjensidige avhengighets- og interaksjonsforhold. Om ett element av miljøet ødelegges eller utarmes, kan det påvirke det store miljøet gjennom kjedereaksjoner, men uten at vi helt skjønner hvordan det skjer eller hvilke konsekvenser det kan få. Stater bør derfor innta en føre-var-holdning. Folkeretten tar ikke hensyn til en slik usikkerhet om framtiden, påpeker Nyland.

Den klare hovedregelen i folkeretten er at stater ikke har noen plikt til å beskytte eget miljø. Samtidig har stater ingen rett til å bestemme over andre staters miljøkvalitet.

– I virkelighetens verden er det ingen tvil om at nasjonale miljøinngrep skader miljøet også i andre land. Alle stater har i praksis makt til å bestemme over andre staters miljøkvalitet. At stater bare har rett til å bestemme over miljøet innen egne territorier, er et prinsipp som i økende grad brister.
Prinsippet om suveren selvbestemmelsesrett over eget miljø kan ikke strekkes så langt at stater har rett til å bestemme over andre staters miljøkvalitet.

– Forutsetningen for staters uavhengighet forsvinner: For at en stat skal klare å beskytte eget miljø, er de avhengig av at andre stater ikke tillater for store miljøinngrep innen sine grenser, poengterer Nyland.

Kan tolkes på nye måter

Han mener at når de faktiske miljøproblemene er globale og grenseløse, må folkeretten tilpasses dette. Verdens stater befinner seg i et skjebnefellesskap.

– Stater må forpliktes til å beskytte eget miljø for å bidra til å minske de globale miljøødeleggelsene. Folkeretten må også tilby generelle normer, som dekker alle miljøproblemer.

– Er det mulig å tolke gjeldende rett på måter som gir bedre beskyttelse av miljøet enn i dag?

– Det fins ikke ett entydig miljøbegrep i folkeretten. Miljøbegrepet kan tolkes tradisjonelt, som delt opp etter grenser, eller progressivt som grenseløst. Stadig flere internasjonale miljøavtaler forutsetter at miljøproblemene er grenseløse. Den tradisjonelle folkeretten utfordres.
Nyland mener at de internasjonale miljøavtalene kan vurderes samlet.

– Det er mulig å hevde at de internasjonale avtalene nå regulerer så mange typer miljøødeleggelser og i så omfattende grad, at statene i utgangspunktet har plikt til å beskytte hele miljøet innenfor sine egne territorier.

Juristen peker også på at det gjensidige avhengighetsforholdet mellom de internasjonale og de nasjonale miljønormene stadig blir sterkere.

– Det er en vekselvirkning mellom dannelsen av nye internasjonale traktater og avtaler, og nasjonalstatlig lovgivning, domsmyndighet og forvaltningsmyndighet på miljøområdet. Stadig flere generelle, miljørettslige prinsipper dannes. Dette styrker argumentasjonen om at stater er generelt forpliktet til å beskytte miljøet, og at de ikke lenger er forpliktet til kun å beskytte de enkelte naturutsnittene som reguleres av ulike internasjonale miljøavtaler.

Folkeretten utvikler seg

Nyland viser til at suverenitetsprinsippet har endret innhold gjennom historien i takt med samfunnsutviklingen og tidens behov.

– Prinsippet er relativt og dynamisk. Nye tolkninger kan derfor endre hovedregelen om staters miljøinngrepsfrihet, og danne et rettslig grunnlag for bedre beskyttelse av miljøet.
Stikkord er globaliseringseffekter og framvoksende normer om rettigheter til miljø og demokrati som internasjonale menneskerettigheter, bekjempelse av miljøødeleggelser som FN-oppgave – fordi miljøødeleggelsene etter hvert kan bli så alvorlige at de truer internasjonal fred og sikkerhet, staters og menneskers rett til overlevelse, og prinsippet om bærekraftig utvikling.

Nyland mener at det fins et potensial i suverenitetsprinsippet, folkerettskildene og annet rettsmateriale til å endre gjeldende rett gjennom å tolke dem på nye måter.

– Miljøproblemene er globale, og det er helt klart at disse må løses innenfor folkerettens rammer. Folkeretten er det rettssystemet vi har for å løse internasjonale utfordringer – til tross for at folkeretten slik den virker i dag, kan sies å være en del av problemet. Jeg mener det er grunnlag for å konkludere med at stater er folkerettslig forpliktet til å sørge for et minimum av miljøkvalitet innenfor og utenfor eget territorium.

F O L K E R E T T

• Folkerett er de lovene og reglene som suverene stater seg i mellom er blitt enige om å følge.

• Folkeretten bygger i hovedsak på traktater (avtaler mellom statene) og folkerettslig sedvane (statenes egen praksis).

• Reglene i traktatene gjelder for alle land som har godtatt dem. De statene som ikke har skrevet under på en internasjonal avtale, er heller ikke forpliktet til å følge den.

• Folkerettslig sedvanerett binder alle stater uavhengig av om de har samtykket til den.

• Statene binder seg til å tilpasse sine lover til kravene i traktatene.

Emneord: Juridiske fag, Folkerett, Samfunnsvitenskap Av Trine Nickelsen
Publisert 1. feb. 2012 11:43
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere