Avdekker den indiske tempelbyens rituelle liv

KANCHIPURAM, INDIA: Forskere gransker eldgamle, religiøse tradisjoner og ritualer i møte med den nye tiden. Arbeidet ledes fra Universitetet i Oslo.

SE OG ETTERLIKNE: Barna lærer både å bli og å opptre som prester gjennom å observere og imitere de eldre. (Foto: Ute Hüsken)

Vi tar veien vestover fra den gamle kolonibyen Madras i det sørøstlige India. Det er grytidlig morgen, kuene er i ferd med å reise seg fra den nattkjølige asfalten. Biler, sykler og folk siver inn i kjørebanen fra alle kanter og danner et, for oss, forvirrende kaos.

Vi møter Nokia-bussene som frakter et nytt skift flittige arbeidere til den gigantiske fabrikken i utkanten av byen – som nå heter Chennai. Skiltene som viser avkjørslene til BMW, Hyundai og Nike registreres i forbifarten, mellom alle de enkle skurene og de utallige små templene langs den nye motorveien – overøst med gudeskulpturer i rosa og turkis.

Lærde, guruer og munker

Etter en times tid når vi fram til det som må kunne karakteriseres som et gudenes og tradisjonenes høysete i det sørlige India, Kanchipuram, kjent som ”byen med de tusen templer”, foruten for sine fargestrålende, håndvevde sarier i den mykeste silke. I sentrum ligger, om ikke tusen, så hundrevis av templer, og enda flere finnes i områdene rundt.

Her har professor i sanskrit ved Universitetet i Oslo, Ute Hüsken, vært mange ganger de siste ti årene. Hun leder et prosjekt med medarbeidere fra Norge, Tyskland og India som gransker ritualene i byens templer. I hinduismen finnes en rekke ritualer, og mange av dem kan spores tilbake til de tidligste århundrene av vår tidsregning.

– Jeg bestemte meg for Kanchipuram fordi byen er preget av religiøst mangfold: Gjennom århundrene har den trukket til seg lærde, rituelle eksperter, asketer, guruer og munker fra mange forskjellige religiøse og filosofiske tradisjoner, forteller Hüsken.

Det finnes et stort antall guder i hinduismen. De fleste hinduer kan likevel klassifiseres under én av tre hovedretninger: Vishnuismen , som dyrker guden Vishnu og hans nedstigninger, særlig gudene Rama og Krishna, shivaismen , der tilhengerne tilber guden Shiva og medlemmer av familien hans: hustruen Parvati og sønnene Ganesha og Skanda, og shaktismen, som ser Gudinnen som den høyeste gud.

– De tre største templene i byen er viet hver sin av disse tre hovedgudene. Vi studerer hvordan ritualer i disse templene utføres, og ser særlig på innvielsesritualer, prestevielse og tempelfestivaler, sier hun.

Forskernes arbeid er ganske enestående:

– Det finnes svært få studier av sørindiske ritualtradisjoner, og ingen som beskriver hvordan ritualene faktisk iscenesettes i templene, og hvilke faktorer som påvirker de ulike tradisjonene. Heller ikke hvordan de tre tradisjonene samspiller: Hvordan forholder de seg til hverandre? På hvilken måte markerer de avstand? Og hvordan samhandler de?

Ute Hüsken gransker ritualene knyttet til de tre templene. Det innebærer at hun både studerer normative ritualtekster på sanskrit – fra middelalder og moderne tid – og at hun ser på hvordan ritualene utøves i dag.

– Jeg er utdannet antropolog også, og er svært opptatt av hvordan de rituelle tradisjonene kommer til uttrykk i praksis, forteller hun.

Tempelet rundt medsols

Det er UiO-professorens vennlige og entusiastiske indiske kolleger, Vinodh Prem Dhas, Manivannan, Aruvi, Selvadurai, Gajendran, Jeyachandran og Rajesh , som har påtatt seg oppgaven med å vise oss rundt til templene denne dagen.

Først: Ekambaresvara-tempelet. Helligdommen er viet guden Shiva og er det største tempelet i byen; det dekker et område på mer enn 160 000 kvm. Utenfor tempelområdet tar vi av oss skoene, hilser statuen av oksen Nandi og utfører en pradakshina: vi går barbeint rundt helligdommen medsols, og vender dermed vår symbolsk rene høyreside av kroppen inn mot stadig mer lukkede rom, til vi til sist når det aller helligste, ’grotten’ der gudebildet står. Her ofres blomster, røkelse, kokosnøtt, betelnøtt og blader fra betelpalmen.

ute hüsken

RITUALER: – Det finnes ingen studier til nå som beskriver hvordan ritualer iscenesettes i de sørindiske templene, forteller Ute Hüsken. (Foto: Francesco Saggio)

Presten velsigner oss mot noen rupier og vi får et merke i rødt på pannen, trykket fast med en dreven tommeltott. Det er mørkt og kjølig, og duften av røkelse henger tungt under de massive steinkonstruksjonene. Vi observerer en hel familie med glattbarberte hoder. De har ofret alt håret sitt til guddommen.

En kort kjøretur senere står vi utenfor Varadaraja-tempelet (se det store bildet). Det er et digert Vishnu-tempel og et berømt pilegrimsmål som besøkes av titusenvis av hinuer fra hele landet hvert år. Tempelet er et svært kompleks med mer enn 80 ansatte.

– I dette tempelet er den rituelle ’timeplanen’ svært tett: seks ganger om dagen foregår tilbedelse i det aller helligste, og annenhver dag i snitt er det en tempelfestival. Tempelets tre største gudebilder kan bare berøres av prester fra en bestemt kaste og en bestemt familie og med en bestemt utdanning, forteller Hüsken.

Det tredje tempelet som forskerne er spesielt interesserte i, er Kamaksi-tempelet, byens tempel til gudinnen Kamaksi. Tempelelefantene møter oss ved porten, rikt dekorerte, og folk i sine fineste klær og med blomster i hendene og i håret fyller plassen.

– Dette tempelet har spilt en viktig rolle i shaktismen, gudinnedyrkelsen, allerede fra 1300-tallet. Inntil nå har den historiske betydningen av denne tradisjonen ikke blitt kartlagt i tilstrekkelig grad, påpeker Hüsken.

Intrikat prosess

Tempelprestene er den gruppen forskerne studerer mest intensivt. I de aktuelle tempeltradisjonene i byen oppfattes ikke prestene bare som representanter for gudene, men betraktes som guder. De utfører guddommelige handlinger. Å bli tempelprest, arcaka, er en lang og intrikat prosess.

– Den rituelle kompetansen som prestene tilegner seg, er ikke tilgjengelig for alle. Bare dersom et komplekst sett av betingelser er oppfylt, kan en person starte opp med ulike livssyklus- og innvielsesritualer som til slutt kvalifiserer ham til å utøve prestegjerningen.

Ute Hüsken er opptatt av innvielsesritualer slik de er beskrevet i tekster og slik de er utført og fortolket i dag. Hva slags opplæring får de unge guttene? Hvordan vokser de inn i det de skal bli?

– Jeg følger tre unge gutter over tid. Den yngste var 4 år da jeg startet, nå er han 14. Gjennom årene har jeg registrert hva guttene gjør, hva utdanningen består i, hvilke innvielser de gjennomgår og hva slags posisjon de får i samfunnet, forteller hun. Men professoren er også opptatt av følelseslivet deres:

– Hvordan fornemmer guttene sin verden etter en innvielse? Hvordan opplever de for første gang å få lov til å gjennomføre renselsesritualet foran guddommen? De fleste ritualer utføres i offentlighet. Hva føler de ved å opptre overfor et publikum? undrer Hüsken. Hun understreker at en stor del av prestekompetansen oppnås gjennom å tilbringe tid med sine fedre, prestene.

– Det er blitt mer og mer klart for meg hvor viktig fysisk tilstedeværelse er for at de unge skal kunne vokse inn i sine framtidige roller som ritualspesialister. Guttene observerer hva som foregår, de har små dukker av gudene og elefantene som de leker med, og de lager sine egne miniprosesjoner under festivalene. Et viktig aspekt ved kvalifiseringen til prest har altså å gjøre med imitasjon. Dette er selvsagt ikke noe vi finner i de gamle tekstene, men er praksiser som er bevart i familiene gjennom generasjoner, påpeker professoren.

Samfunnets holdning til utdanningen av framtidige tempelprester er imidlertid i endring. Det nedarvede presteskapet er under konstant press. Hvordan møter familiene – som i generasjoner har vært tilknyttet templene – dette? Noen sender sine sønner til vanlige jobber i samfunnet, andre sender barna til såkalte agama-skoler. Disse skolene legger vekt på tekstundervisning.

– Men observasjoner i templene viser at prestenes viktigste ferdigheter ligger i evnen til å iscenesette ritualene. Utdanningen ved agama -skolene erstatter derfor ikke læring gjennom å etterlikne de eldre, påpeker professoren.

Vishnu kommer med smør

I byen feires flere hundre tempelfestivaler (utsava) hvert år.

Brahmotsava -festivalen er den aller viktigste. Denne feires en gang i året og varer inntil ti dager, og den utøves ved alle de tre største templene i byen. Guden eller gudinnen forlater sitt tempel og tas med i prosesjoner langs visse ruter gjennom byen. Det sekulære rom blir dermed omdannet til et rituelt rom, påpeker professoren.

Forskeren er opptatt av hvordan de tre tradisjonene påvirker hverandre når de fysisk møtes.

– I løpet av disse dagene besøker gudene hverandre. Det er interesant å se hvordan besøkene er tolket i tekstene – men også av befolkningen. Kommer de som venner?

Hüsken gir et eksempel: Vishnu rir på en elefant til Shivas tempel. Det er fem kilometer hver vei, det er svært tungt, og det er ekstremt varmt. Han går til tempelets inngang og snur ryggen til. Ved å snu ryggen til Shiva, demonstrerer Vishnu overlegenhet og manglende respekt for den andre guden.

Men Shivas tilhengere ser det ikke slik: Shiva har lånt Vishnu smør, og nå kommer han simpelthen for å levere det tilbake. Nei, sier Vishnu-folket, dette er vrøvl.

Historien er slik: En gang var det en stor konflikt mellom tilhengerne av de to gudene. Shiva-folket gjorde narr av Vishnu fordi elefanten som bærer guden mangler bein. Å, elefanten deres kan ikke gå! De gravde et hull i veien der prosesjonen skulle passere og dekket over med løv for å få elefanten til å falle i hullet, for så å gjøre narr av ham. Men Vishnu, som vet alt, gav elefanten vinger så han kunne fly over hullet.

– Dette viser klart at det ikke finnes noen iboende mening i ritualer. Mennesker står side om side og feirer den samme begivenhet med totalt ulike forestillinger om hva dette handler om. Dette er selvsagt ikke bare noe som gjelder indiske ritualer. Et viktig trekk ved ritualer generelt, er at de alltid er åpne for ulike fortolkninger. Det gjør at mennesker holder fast ved dem – ofte over lang, lang tid, konstaterer Ute Hüsken.

'BYEN MED DE TUSEN TEMPLER'

• En gammel kongeby og et viktig pilegrimsmål i hinduismen.

• Byen ligger i delstaten Tamil Nadu sørøst i India.

• Regnes som en av hinduenes sju hellige byer og har tallrike velutsmykkede templer.

• Har ca. 160 000 innbyggere.

• Byen var hovedstad for Pallava-dynastiet fra 600- til 800-tallet.

KANCHIPURAM-PROSJEKTET

• På grunnlag av intensivt feltarbeid og tekstlige studier skisseres det første omfattende bildet av faktorer som påvirker de ulike rituelle tradisjonene i den sørindiske tempelbyen Kanchipuram.

• Arbeidet ledes av professor Ute Hüsken ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, UiO. Inntil for to år siden var prosjektet del av forskningssenteret ”Dynamics of Ritual” ved Universitetet i Heidelberg, Tyskland.

DOKUMENTERER FOLKEKULTUREN

Det finnes 3000 forskjellige språk i India og et enormt mangfold i kulturuttrykk og tradisjoner som ingen har oversikt over.

I Chennai, hovedstaden i delstaten Tamil Nadu, ligger et lite senter med en stor oppgave: Å registrere, dokumentere og formidle det enorme mangfoldet i den indiske folkekulturen.

– Ved høyskoler og universiteter i India lærer man knapt noe om de lokale tradisjonene i landet. Mange tror at folkekulturen i mange småsamfunn er i ferd med å dø, eller at kulturen generelt er statisk og uforanderlig. Det er ikke mitt inntrykk, sier direktør for National Folklore Support Centre, M.D. Muthukumaraswamy – som også er en av Ute Hüskens nærmeste kolleger og deltaker i Kanchipuram-prosjektet.

– Fordi senteret er lite, har vi valgt å prioritere de mest marginaliserte områdene; stammesamfunn, de fattigste av de fattige. De er ofte uten skriftkultur og har derfor ingen tilgang til dokumenter eller bøker om sin egen, og ofte svært rike, muntlige kultur. Vi transkriberer muntlig tale til skrift, utvikler ordbøker for språkene, dokumenterer og oversetter til engelsk, slik at kulturene blir tilgengelige for et allment publikum.

Og ikke minst er det viktig for oss å reise tilbake til småsamfunnene vi har drevet feltarbeid i, og arrangere offentlige framvisninger av deres egen sang, dans og drama ved hjelp av digital teknologi. Vi er også opptatt av folks materielle velferd: Vårt arbeid for kulturen går hånd i hånd med innsats for en bedre framtid for disse ’glemte’ folkegruppene, understreker Muthukumaraswamy.

Av I Kanchipuram: Trine Nickelsen
Publisert 1. feb. 2012 11:41
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere