SV-fakultetet fyller femti

Etter andre verdenskrig ble samfunnsvitenskapene innført som et nytt element i norsk akademisk liv.

ELDORADO: Kritiske røster hevdet at SV-fakultetet var et eldorado for unge mennesker som ikke helt visste hva de skulle gjør med livet sitt, og som betraktet Blindern som et sted å være. På sekstitallet forskjøv tyngdepunktet i studentmassen seg fra profesjonsstudier i psykologi og sosialøkonomi til frie akademiske disipliner som sosiologi og statsvitenskap. (Foto: MUV)

– Fra å være en grunnenhet på universitetet – en professorstyrt embetsskole som utdanner i profesjoner med viktige oppgaver i det norske samfunnet – står fakultetene på begynnelsen av 1960-tallet tilbake som et symbol på det gammeldagse universitetet, på en tradisjon som tiden er i ferd med å løpe ifra, påpeker postdoktor i historie, Fredrik W. Thue:

– Nå er det – etter amerikansk forbilde – instituttene som gjelder, der likestilte forskere sammen forvalter en fagdisiplin i nærkontakt med internasjonale fagfeller.
Nettopp da er det at samfunnsviterne får sitt eget fakultet.


Året er 1963. Sosialøkonomien og statsvitenskapen hadde inntil da tilhørt Det juridiske fakultet, mens de andre samfunnsvitenskapene – psykologi, pedagogikk, sosiologi og sosialantropologi – hadde ligget under Det historisk-filosofiske fakultet. Nå ble fagene samlet; men ikke alle var like begeistret for å skulle leve sammen med marginale småfag på Blindern, slik sosialøkonomene så det. Sosiologene og statsviterne gledet seg mest.


Konglomerat


Allerede rett etter krigen var samfunnsvitenskapelige studier sterkt etterspurt: I 1946 var det registrert så mange som 500 studenter ved det sosialøkonomiske embetsstudiet, og i 1949 var studenttallet i psykologi hele 400.
 

Men samfunnsfagene hadde ikke etablert noen felles “kontrakt” med det norske samfunnet om hva deres utdanningsoppdrag skulle bestå i. Fagene representerte nokså ulike tradisjoner og faglige retninger. I 1967 ble det opprettet en egen samfunnsvitenskapelig embetseksamen (cand. polit.-graden) med grunnfag, mellomfag og hovedfag etter modell av cand. philol.-eksamen. Mens Universitetet i Bergen innførte dette som en felles løsning for de nye samfunnsfagene, var det i Oslo bare statsvitenskapen som gikk helhjertet inn for denne modellen. Det nye fakultetet kom derfor til å administrere et konglomerat av fagspesifikke embetsstudier i psykologi, sosialøkonomi, sosiologi og pedagogikk.
 

Etter å ha vært spredt over store deler av byen de første årene, ble fakultetets institutter i 1967 samlet under ett tak i den tolv etasjer høye teglsteinsbygningen Eilert Sundts hus på øvre Blindern.
 

Enorm vekst
 

På sekstitallet veltet studentene inn over universitetet. Raskest vokste SV-fakultetet: fra knapt 900 studenter ved starten i 1963 til over 4000 i 1970.
 

– Sosiologien og statsvitenskapen var ennå ikke ordentlig etablert på universitetet før de nærmest over natten ble masseutdanningsfag. Studentene brukte samfunnsfagene i kombinasjon med humanistiske fag i et studieløp som ikke var staket ut på forhånd. Dette forklarer mesteparten av samfunnsvitenskapenes voldsomme vekst, sier Thue.
 

Historikeren peker på at sosialøkonomene la en slags list for hva det ville si å ha suksess innen samfunnsvitenskapen.

– Det gjaldt å danne en autonom disiplin, være “hard”, basert på matematikk, modellbygging og presise måleinstrumenter, og ha en profesjon som erobret en bestemt nisje i det norske samfunnet. Alt det hadde sosialøkonomene fått til. Ragnar Frisch hadde på trettitallet gjennomført sin økonometriske revolusjon av faget. Andre prøvde noe av det samme. Bestyreren på Pedagogisk forskningsinstitutt, professor Johs. Sandven, ville bygge en vitenskapelig profesjon etter naturvitenskapelig forbilde, men lyktes ikke like godt som Frisch.
 

Samfunnsviterne og sosialdemokratiet
 

I årene etter krigen hadde Arbeiderpartiet satset tungt på teknisk-naturvitenskapelig forskning og utdanning. Nå stod samfunnsvitenskapene for tur: Staten trengte samfunnsvitenskapelig ekspertise.
 

– Blant politikerne var det en klar kobling mellom det sosialdemokratiske velferdsstatsprosjektet og viljen til å satse på samfunnsvitenskap. At utdanningseksplosjonen på sekstitallet allerede i utgangspunktet fikk en dreining mot samfunnsfagene, var spesielt for Norge.
 

Samfunnsfagene ønsket til gjengjeld – og på hvert sitt vis – å bidra til å reformere samfunnet og utvikle velferdsstaten. Mellom regjeringen og enkelte fagmiljøer oppstod det svært tette bånd, mest kjent er “jerntriangelet” mellom Finansdepartementet, Statistisk sentralbyrås forskningsavdeling og Sosialøkonomisk institutt. Også mellom pedagogikk ved universitetet og den norske skolen ble det utviklet nære forbindelser.
 

Men velferdsstatsbegrepet ble oppfattet forskjellig:
 

– Mens sosialøkonomene så velferdsstaten som et system for produksjon og fordeling av samfunnets materielle goder, og vitenskapen som redskap til å styre utviklingen, var velferdsstaten for psykologene og pedagogene først og fremst en stat som “mobiliserte” hele befolkningen gjennom moderne oppdragelse, utdanning og individuell tilpasning til arbeidslivet. Det gjaldt å legge til rette for det enkelte menneskets maksimale selvutfoldelse og selvrealiserning. Sosiologien, “velferdsstatens dårlige samvittighet”, så det om sin oppgave å kritisere der hvor hensynet til den sosiale orden gikk på bekostning av gruppers og individers autonomi og verdighet, mens statsviterne var særlig opptatt av vilkårene for demokratisk politikk og stabilitet. Blant samfunnsvitenskapene var det sosialantropologien som lengst forble “ren” vitenskap. Det er først med den betydelige innvandringen at antropologene er blitt de store autoritetene, påpeker Thue.
 

Statlig “styringsfornuft”
 

– Vi har fått en stor offentlig ansatt middelklasse her til lands, som har lært seg å tenke og snakke i samfunnsvitenskapelige termer. Slik har samfunnsvitenskapene, som etter krigen ble innført som et nytt element i norsk akademisk liv, blitt bærere av en statlig “styringsfornuft” som kanskje kan sammenliknes med juristenes i 1800-tallets embetsmannsstat.

Av Trine Nickelsen
Publisert 16. mai 2013 14:18
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere