Sterke stemmer

Ofre for alvorlige menneskerettighetsbrudd i Argentina og Peru viser ikke bare styrke og mot til å overleve. De representerer også sterke stemmer i rettsoppgjøret. 

Det var mange grupper som ble hardt rammet under militærregimet og konflikten i Peru og Argentina. En del av dem som ble utsatt for volden, var blant annet tilfeldige ofre. Det var en del av regimets politikk – at ingen kunne føle seg trygge. 

Foto: Anne-Margrethe Sønneland

Den skitne krigen blir den ofte kalt i Argentina – perioden mellom 1976 og 1983. Regimet sto bak systematisk bruk av tvungne forsvinninger og tortur. Barn av forsvunne ble systematisk bortført av militærregimet og vokste gjerne opp hos dem som hadde vært ansvarlige for kidnappingen.

I Peru er det anslått at 69 000 mennesker ble drept eller forsvant i løpet av perioden 1980 til 2000, som følge av en væpnet konflikt mellom staten på den ene siden og den maoistiske geriljabevegelsen Lysende Sti på den andre, etterfulgt av det autoritære regimet til Alberto Fujimori.

I begge land har rettsoppgjøret i perioder vært stoppet gjennom amnestilover og forsøk på å trenere. Selv om det stadig gjenstår mye, har rettsoppgjøret fått en tydelig plass i både Peru og Argentina i dag, hvor de ansvarlige for alvorlige menneskerettighetsbrudd nå blir stilt til ansvar. 

Ofrenes egne erfaringer

Konsekvensene av tortur, tvungne forsvinninger og massakrer er blitt beskrevet mange ganger før, men hvilken betydning spiller rettsoppgjøret og erstatningsordninger for folk som har vært utsatt for slike alvorlige menneskerettighetsbrudd?

Ved å kaste lys over to nasjonale eksempler, Argentina og Peru, ønsker førsteamanuensis i psykologi, Nora Sveaass og stipendiat Anne-Margrethe Sønneland å finne ut mer om dette. Tematikken beveger seg i grenselandet mellom sosiologi, jus, statsvitenskap og ikke minst psykologi – for det er ofrenes egne erfaringer og opplevelse av rettssystemet og rettsprosessene som først og fremst står i fokus.

– Denne typen forskning er viktig fordi vi trenger å vite mer om ofrenes erfaringer med rettssaker og erstatningsordninger. Vi ønsker også å systematisere kunnskap om de gode praksisene i rettsoppgjørene i tilknytning til forbrytelser mot menneskeheten. Og ikke minst påpeke hva ofrene opplever som problematisk og som direkte overgrep. Vi har et eksempel fra Argentina, hvor et offer måtte ta heisen sammen med den tiltalte før rettssaken, og en slik belastning skal man ikke bli utsatt for. Det konkretiserer opplevelsen av ikke å bli tatt på alvor, og kan føre til at man ønsker å snu, og til redsel for å delta i rettsprosessene, sier Sveaass.

Sveaass vet hva hun snakker om. Som forsker, psykolog og medlem i FNs torturkomité i åtte år har Sveaass hørt utallige historier og detaljer om de mest inhumane, brutale handlingene som mennesker og systemer kan påføre andre mennesker.

– Tortur er noe av det mest destruktive et menneske kan bli utsatt for. Det er en systematisk ydmykelse som gjør at mange mister opplevelsen av verdighet og selvfølelse. Mange kommer seg på beina igjen, men det er ofte en lang og møysommelig prosess. Det er ikke noe man legger fra seg uten kamp, og minnene vil vende tilbake, ofte livaktige og ødeleggende i mange år etter at overgrepene fant sted.

Opplevelsene knyttet til rettsoppgjøret er veldig sammensatt. For de fleste er rettssaker en svært lang prosess, og mange deltar også på ulike måter i flere rettssaker.

– Å høre andre vitne i retten kan være smertefullt, og for mange er det tungt at de tiltalte nekter for det som har skjedd. Til tross for at det kan være utfordrende, fremhever de fleste av dem vi har intervjuet, det som positivt å få vitne i en rettssal. Selv om flere forteller at de er redde for at de ikke får med seg alt når de skal vitne, er inntrykket vårt at de aller fleste er stolte over å kunne vitne i retten, sier Sønneland.

– Mange torturofre føler seg også utsatt og stigmatisert, i likhet med pårørende til forsvunne. Dette vil kunne prege dem sterkt, forklarer Sveaass.

Rettssaker kan bidra til å svekke stigma knyttet til det å ha vært utsatt for statsvold. Det å tape rettssaker, altså der tiltalte blir frikjent, oppleves som skuffende. I Argentina leder de fleste rettssaker til fellende dom, mens bildet er mer variert i Peru.

En viktig form for anerkjennelse

Det var mange grupper som ble hardt rammet under militær-regimene og konfliktene i Peru og Argentina. I Peru ble urbefolkningen i Andes-regionen særlig rammet, og i begge land venstreradikale, fagforeninger, studenter, journalister og folk med tilknytning til deler av kirken.

– En del av dem som ble utsatt for volden, var også tilfeldige ofre, det vil si folk som ikke deltok i opposisjonell virksomhet, fagforeninger eller aktiviserte seg mot regimet. Det var en del av regimets politikk – at ingen kunne føle seg trygge, forklarer Sønneland.

Sveaass og Sønneland har fulgt rettssakene i  Argentina og Peru tett, og har sammen med psykologer fra frivillige organisasjoner i Lima og Buenos Aires intervjuet over hundre ofre og pårørende til drepte og forsvunne. De forteller at mange bruker ordet anerkjennelse og sosial bekreftelse for å beskrive viktigheten av en rettsprosess.

– Rettssaker og erstatninger blir en viktig form for erkjennelse av at noe har skjedd som aldri skulle ha funnet sted, og en anerkjennelse av de tapene og smerten folk har vært utsatt for, sier Sønneland.

– Jeg har også snakket med mennesker som selv har torturert, og som i ettertid forteller at om de hadde visst bedre, kjent til forbudene og internasjonale konvensjoner, ville de kanskje ha protestert og nektet å følge ordre, og det er ganske sterkt, legger Sveaass til.

En beundringsverdig styrke

Forskerne forteller at det har vært tøft å følge rettssaker så tett.

− Kristopher Schau, som skrev rettsnotater fra 22. juli, fortalte at hver enkelt historie var den verste, og det synes jeg gir mening. Hver historie er den verste, og samtidig er mange historier ganske like, sier Sønneland.

− Det er ofte kombinasjonen av vold som de selv er blitt utsatt for, og uvissheten om hva som vil skje med dem de er glade i, mange trekker frem. Vi har snakket med kvinner som har født i fangen- skap, og som ikke visste om de får beholde barnet eller ikke. Det er så mange ulike dimensjoner og varianter, og det er ikke alltid de mest opplagte grusomhetene som nødvendigvis sitter igjen, forteller Sveaass.

Det som kanskje har festet seg sterkest hos forskerne, er styrken og motet ofrene viser.

– Det er beundringsverdig å se styrken folk har til å overleve. De ikke bare overlever, men de engasjerer seg, er aktive og støtter hverandre. Og de representerer sterke stemmer i rettsoppgjøret. Dette ser vi i begge land, forteller Sønneland.

– Dette er en av grunnene til at det er så viktig med nasjonale domstoler. Både blir oppgjøret med fortiden mer tydelig, og en vil kunne få den massebevegelsen og aktiviteten rundt som er så viktig; med all støtten, blomstene, sangene og varmen som tross alt er der i et fellesskap, tilføyer Sveaass.

Store forskjeller

Peru og Argentina ble valgt som to eksempler i forskningsprosjektet fordi begge land har vært gjennom perioder med statsvold, og de forsøker nå å ta et oppgjør med den voldelige fortiden. Målet er at forskningen skal kunne leses med interesse av dem som organiserer rettsoppgjør også i andre land. Ulikhetene i Argentina og Peru er med på å få frem mangler og styrker ved rettssystemet, mener forskerne.

– De fleste rettssakene i Argentina leder til fellende dommer, noe som vil si at bortimot alle de tiltalte blir dømt. Selv om det alltid kunne vært bedre, fremstår Argentina på et vis som et foregangsland på dette området, sier Sveaass.

I Peru er det færre rettssaker og flere frikjennelser. Forsvarsdepartementet bidrar ofte heller ikke med informasjon, noe menneskerettighetsmiljøet i Peru og FN blant annet har kritisert dem for. Peru har en omfattende lov om erstatninger til ofrene for menneskerettighetsbrudd, og loven omfatter både ofre for geriljaens vold og for overgrep fra statsaktører.

Peru har blant annet innført kollektive erstatninger, som for eksempel bygging av skoler eller utdeling av husdyr, men kritikere mener det er vanskelig å skille mellom utviklingsprosjekter og erstatninger. I 2011 ble en ordning med individuelle økonomiske erstatninger innført, men med et fast og nokså lavt beløp. Torturoverlevende får erstatning bare dersom de kan påvise skader.

– Folk er ikke blitt involverte i utformingen, og mange føler seg diskriminerte, sier Sønneland.

– I Argentina er situasjonen en annen, selv om flere av erstatningsordningene har vært omstridt. Beløpet som gis i erstatning, er høyere. Et veldig positivt trekk i Argentina er at en psykolog ofte er til stede under rettssaken og kan være støttende for vitnet i forbindelse med vitneavhøret, blant annet kan de be om pauser i rettssaker dersom påkjenningen blir for stor. I Peru er det ikke slik, og det gjør at ofrene føler seg mer utsatt og mindre ivaretatt, forteller Sveaass.

Et skritt i riktig retning

Til tross for store juridiske ulikheter i de to landene, og alt det tunge og fæle som kommer frem i forbindelse med en rettssak, understreker Sveaass og Sønneland, med bakgrunn i egne funn, hvor betydningsfull denne prosessen er for de fleste ofrene og de pårørende. En rettssak er ingen terapi, men det er et viktig skritt i riktig retning.

– Når vi spør dem hva som er viktigst, svarer mange at de ønsker at folk skal bli dømt, at de skyldige blir satt i fengsel, sier Sønneland.

– At noen endelig blir stilt til ansvar, er viktig for mange. I rettssaker kan en også få mer detaljert informasjon om hva som har skjedd. Det betyr mye, særlig i saker som handler om tvungne forsvinninger, hvor en vet lite, forteller Sveaass.

Når arbeidet er ferdig, planlegger Sveaass og Sønneland å dra tilbake til Peru og Argentina for å holde seminar sammen med kollegaer som de samarbeider med i dette arbeidet, og presentere funnene sine både for andre forskere og studenter, de involverte og befolkningen generelt.

– Vi ønsker å gi noe tilbake og publisere artikler på spansk også, sammen med våre medarbeidere der. Det er viktig for oss, avslutter Sveaass. 

Av Camilla Smaadal
Publisert 11. nov. 2013 12:30 - Sist endret 11. nov. 2013 12:30
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere