Eidsvoll er ikke bare symbolet på en ny norsk grunnlov. Eidsvoll symboliserer også en begynnelse for all ny norsk rett, sier professor i historie Hilde Sandvik ved Universitetet i Oslo.
Sammen med jusprofessor Dag Michalsen har hun utgitt boka “Kodifikasjon og konstitusjon” – som tar for seg én av Grunnlovens 110 paragrafer, nemlig § 94.
– Det kan virke litt rart kanskje, å skrive en bok med utgangspunkt i en enkelt paragraf. Men dette er ikke hvilken som helst paragraf: Den innleder rettighetskatalogen i Grunnloven og gir et nytt rettslig grunnlag for å reformere all framtidig norsk rett. Den sier, med andre ord, at vi har lagd et konstitusjonelt system, og derfra skal vi nå i gang med å lage nye lover – som en frukt av dette systemet. Her finner vi også en av årsakene til at Grunnloven vår ble såpass kort og inneholder så få “alminnelige rettigheter” – og derfor er blitt stående i 200 år, mener Sandvik.
Store forventninger
Riksforsamlingen skrev inn i § 94 et påbud til Stortinget om å utarbeide en “ny almindelig civil og kriminal Lovbog”. ‘Lovbog’ er et norsk uttrykk for det mer internasjonale ‘kodifikasjon’: Så mye som mulig av samfunnets rett skulle ordnes og formes mellom to permer, og være tilgjengelig for alle borgerne i landet.
– Grunnlov og lovbok var to sider av samme sak – en idé om at samfunnet skulle rettsliggjøres med bestemte ideologiske mål. Eidsvollsmennene ville sikre sammenhengen mellom de liberale prinsippene som var nedfelt i Grunnlovens rettighetsbestemmelser, og alle andre lover.
Sandvik synes det er spesielt interessant å se på forventningene som folk hadde til de nye lovene landet nå skulle få.
– Grunnloven inspirerte til krav om likhet og frihet i de første tiårene etter 1814. Jeg har særlig sett på i hvilken grad disse kravene også omfattet kvinnene, sier hun.
En lovkomité ble nedsatt allerede før Riksfor- samlingen på Eidsvoll ble oppløst i 1814, og utkastene den lagde, var gjenstand for debatt – publisitet skulle nemlig skille det nye regimets lovarbeid fra det gamles. Også stortingsrepresentanter enkeltvis foreslo lover. Lovforslag etter lovforslag ble fremmet i Stortinget og begrunnet konstitusjonelt eller med frihet og likhet.
– I Riksarkivet og Stortingsarkivet finnes mange innspill til lover. Jeg syns det er interessant å se på innspillene og initiativene, også til det som det ikke ble noe av, sier Sandvik.
Arbeidet med kriminalloven og sivilloven pågikk i mange tiår etter 1814, og ikke uten at det oppstod politisk konflikt og til dels store institusjonelle spenninger. For begge de store lovbokprosjektene rokket ved autoritetsforhold i samfunnet. Historieprofessoren har særlig sett på forbrytelser mot offentlig myndighet i kriminalloven og ekteskapsdelen i sivilloven. Vi skal se nærmere på den siste.
Autoriteten i ekteskapet
Frihet og likhet:
– Grunnloven inspirerte til krav om likhet og frihet i de første årene etter 1814. Kravene omfatter i stor grad også kvinnene, konstaterer Hilde Sandvik.
I årene etter 1814 var det stemning for radikale reformer i familielovgivningen.
– Krav om lik arv ble reist allerede fra de første stortingene. Krav om myndighet for ugifte kvinner kom i 1818. Stortinget var positivt, men begge forslag ble henvist til lovkomiteen for å innarbeides i sivilloven.
Arbeidet med sivilloven kom i gang først i 1827.
Stortinget ga oppdraget til en ung jurist, Claus Winter Hjelm. Hans første utspill var at autoritetsforholdene i ekteskapet nå burde endres. Blant annet burde kona få mer å si over sin eiendom.
Grunnloven ble brukt som argument for flere lovforslag. Bondeaktivist og tidligere stortingsmann Hans Barlien slo i 1833 fast at “...maae Quindekjønnets Rettigheder være lige med Mandkjønnets i alle Maader, paa det at man ikke skal bygge sin Samfundforening paa en almindelig Uretfærdighed”.
Samme år fremmet stortingsmann og gårdbruker Øvren fra Kristians Amt et lovforslag om lik arv for bror og søster, og hevdet at den gjeldende Christian 5s lov ikke var i harmoni med “Natur og Retfærdighed” og med en statsforfatning som “ikke hylder unaturlige Forrættigheder, men statsborgerlig Lighed”.
Kommunal stemmerett for skattebetalende enker ble vedtatt av Stortinget i 1833, men loven ble ikke sanksjonert av regjeringen. I debatten om næ- ringslovgivningen i 1838–1842 ville flere gå langt i å gi kvinner like rettigheter til borgerlig næring, forteller Sandvik.
– Stortinget ga opp planen om en samlet sivil-lovbok. I 1842 var den fortsatt ikke ferdig. Justis- departementet hadde prioritert arbeidet med kriminalloven. Claus Winter Hjelm la fram utkast til deler, men de ble ikke godt mottatt av samtidens jurister. Det utfordret autoritetsforholdene i ekteskapet for kraftig, erkjenner Sandvik.
Det meste forble som før
De gamle lovene forble derfor fortsatt gjeldende. Det betydde at en måtte oppføre seg på akkurat samme måte som under eneveldet. Helt fram til 1863 måtte kvinner søke om myndighet og rådighet over egen arv. Og enker måtte søke om å få sitte i uskifte, selv etter 1854, da enkemenn slapp dette.
Noen reformer kom til sist: Stortinget presset på og lik arv ble innført i 1854 og myndighet for ugifte i 1863.
– Men mest påfallende er mangelen på reform av lovene som gjaldt ekteskapet, selv om det kom forslag også her; blant andre fra bøndene med Jaabæk i spissen i 1871, om å begrense ektemannens rett til å stifte gjeld. Ny ekteskapslov kom i 1888, men helt fram til 1927 gjaldt: Over fellesboet råder mannen alene. Ektemannen hadde derfor rett til å selge, pantsette eller stifte gjeld med utgangspunkt i hele boet – og det til tross for at gifte kvinner
fikk myndighet i 1888. Her er det altså snakk om lange, lange trekk i vår historie, konstaterer Hilde Sandvik. l
Logg inn for å kommentere
Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere