Menstruasjonens storhetstid i medisinen

Kvinnens månedlige blødning var tabu på 1800-tallet. Likevel snakket mange medisinere uopphørlig om nettopp menstruasjon. 

BLOD OG KLESVASK: Menstruasjonsbeskyttelse var lenge ukjent. Blodet fikk renne fritt og tørke inn på kroppen eller i kjolene eller dryppe på gulvet. Vevde kluter ble vanligere mot slutten av 1800-tallet, og ble vasket for gjenbruk. Her vasker unge kvinner klær på Skisjordet, Ås, i 1916. 

– Kvinnens menstruasjon var gjenstand for voldsom interesse blant medisinerne fra midten av 1800-tallet og framover, forteller førsteamanuensis Anne Helene Kveim Lie ved Avdeling for samfunnsmedisin.

– Blant annet ble store studier gjennomført for å kartlegge norske kvinners menstruasjonssyklus. Disse ble så sammenliknet med andre folkeslags sykluser. Stadig ble nye teorier om menstruasjonen lansert i de norske medisinske tidsskriftene i denne perioden, påpeker hun.

I motsetning til tidligere, hvor kvinnens kropp ble sett på som grunnleggende lik mannens – riktignok en dårligere versjon av den – ble kvinnekroppen på 1800-tallet betraktet som essensielt forskjellig fra mannekroppen. De nye teoriene konstruerte en kvinne som ikke hadde kontroll over egen kropp.

– Menstruasjonen var et tegn på det ukontrollerbare og utflytende ved kvinnenaturen og plasserte kvinner nærmere dyrene:

”Bavianerne frembyder analoge Fænomener, kun optræder Menstruasjonen hos dem, om muligt, end mer markert. En menstruerende Bavian frembyder i det hele et saa motbydeligt Syn, at man i de zoologiske Haver ofte ser sig nødsaget til at flytte den over i andre Bure for at unddrage det for Publikum.” (Norsk Magazin for Lægevitenskapen, 1888.)

Tappet for energi

Kveim Lie er opptatt av medisinens konstruksjon av den biologiske kvinnen som sykelig og svak.

– Her spiller menstruasjonen en nøkkelrolle, poengterer hun. Utover på 1800-tallet ble nemlig menstruasjon i økende grad innordnet under begrepet sykdom. Dermed ble de fleste kvinner én uke i måneden regnet som syke. Den normale menstruasjonen eksisterte nærmest ikke. Ikke bare skulle blødningen komme på dagen og måneden – den skulle komme på timen. Mange mente også at en normal menstruasjon skulle være smertefri.

Fordi kvinnen var utsatt for jevnlige unntak fra det normale, var hun følelsesmessig ustabil og utilregnelig og ute av stand til å delta i samfunnsbærende arbeid.

– De månedlige blødningene ble sett på som et sluk som tappet kvinnen for hennes energi – ikke bare fysisk, men også mentalt. Et av de sterkeste uttrykkene for dette kommer i en uttalelse fra Det medisinske fakultet, underskrevet av blant andre flere av landets ledende professorer i gynekologi, i forbindelse med at Stortinget i 1881 enstemmig gikk inn for å be regjeringen utrede spørsmålet om å tillate kvinner å studere medisin:

”Kvinder der komme ind paa Aandslivets Felter, der ligesom av Naturen ikke ere anvist dem, tabe deres Kvindelighet, at deres Intelligens udvikles paa Bekostning af deres Gemytsliv, saa at man ofte faar det Indtryk, at der ved Kvinder af denne Art er noget abnormt, der ikke tillader nogen Tvivl om at Kvinder her er udenfor sit naturlige Felt.”

Perioden var preget av stor bekymring for at Norge ikke skulle greie å reprodusere sin befolkning.

– Menstruasjonsproblemene – både dysmenoré, den smertefulle menstruasjonen, og amenoré, fravær av menstruasjon – truet befolkningens tilvekst. Dysmenoré fordi livmorens kraftige sammentrekninger kunne sende sæden tilbake, amenoré fordi det som blokkerte blodet og hindret det i å flyte ut, også hindret sæden i å komme inn, forteller hun.

Et mørkt kapittel

– Denne perioden er på mange måter et mørkt kapittel i gynekologiens historie, mener Kveim Lie. Gynekologene grep mer enn gjerne til kniven og andre drastiske tiltak på heller tvilsomme indikasjoner. Og menstruasjon var intet unntak. Tidlig i århundret var det vanlig å bruke igler på livmorhalsen. For å gjøre slutt på det en oppfattet som mer eller mindre livstruende menstruasjonsplager, kunne både livmor, eggstokker og eggledere fjernes. Medisiner av ulik art ble utviklet for å lindre plagene.

– Et av de virkelig store temaene blant norske gynekologer på denne tiden var livmorens leie. Menstruasjonsproblemer, særlig smerter og blødningsforstyrrelser, men også hysteri og epilepsi ble forklart med at livmoren var feilstilt. En lang rekke behandlinger skulle bringe livmoren på plass igjen. Det kunne dreie seg om diverse kirurgiske inngrep – som for eksempel å gjennomskjære fremre eller bakre livmorhalsleppe. Dette var en gullalder for pessaren, som en mente kunne rette ut feilstillinger. Likedan ble en sonde ofte benyttet for å bringe livmoren tilbake til sitt normale leie. En annen behandlingsform var livmormassasje – slag mot rygg og trykk mot underliv og det lille bekken for få grep om livmoren. Den såkalte perinealrystingen innebar at behandleren stakk fingrene sine så langt han kom inn i skjeden, og ristet dem. Også elektrifisering ble forsøkt. Mellom menstruasjonene fikk enkelte kvinner daglig terapi hvor strøm ble ledet inn i livmoren.

Stor etterspørsel

Sett med våre øyne framstår mye av behandlingen som både brutal og unødvendig. Ønsket kvinnene virkelig dette? Ja, mener Kveim Lie. Det finnes ingen rapporter om at kvinnene ble tvunget. Tvert imot: De privatpraktiserende legene som behandlet menstruasjon, hadde køer av kvinner som ville behandles. Det dreide seg hovedsakelig om kvinner fra de øvre sosiale lag.

– Kvinner tematiserte også dette i sine private brevvekslinger – som vi har fått tilgang til gjennom andre forskere. Forfatterne Camilla Collett og Amalie Skram samt kvinnesaksforkjemperen Ragna Nielsen er blant dem som skriver svært åpent og utførlig om sine menstruasjonsproblemer.

Lot blodet renne

Medisinhistorikeren er opptatt av hvordan kvinner i tidligere tider beskyttet seg mot blødningene:

– Vi tar engangsbind som en selvfølge, men disse kom antakelig ikke i allmenn bruk før etter annen verdenskrig. Overklassen gikk med bind som var spesialsydd. Disse kunne fylles med kluter og ble holdt oppe i et slags belte. Vi har få kilder som kunne fortelle oss om hvordan menstruasjonen ble erfart av kvinnene selv. Mye tyder på at kvinner på landsbygda ikke brukte beskyttelse i det hele tatt, men lot blodet fanges opp i kjolene. Det er interessant at samfunnsforskeren Eilert Sundt, som ellers fikk tilgang til intime detaljer om hygiene og seksualitet i befolkningen, ikke skriver ett eneste ord om menstruasjon. 

Av Trine Nickelsen
Publisert 10. sep. 2014 11:19 - Sist endret 10. sep. 2014 11:19
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere