Fire år etter Tahrir-plassen: Avlyst sommer?

Professor i Midtøsten-studier ved Universitetet i Oslo, Bjørn Olav Utvik, har i et par tiår forsket på islamismens samfunnsmessige og politiske rolle i den arabiske verden. I boka “Islamismen”, fra 2011, skriver han at denne bevegelsen er “den viktigste drivkraften for demokratiske reformer i den arabiske verden”, en formulering som naturlig nok vakte oppsikt.

Siden det vi i dag kaller “den arabiske våren” har autoritære regimer slått tilbake i land som Egypt, Libya, Syria m.fl., og vi har fått en oppblomstring av voldelige jihadisters virksomhet, med bevegelsen som kaller seg “den islamske staten” (IS eller ISIL), som skrekkens absolutte sluttpunkt.

Hvordan ser Utvik, som regnes som Norges kanskje fremste ekspert på politisk islam, på islamismens demokratiserende muligheter i dag?

– Det er viktig å huske at de voldelige jihadistene, som får så stort gjennomslag i vestlige medier, bare er en liten del av bildet. Skulle jeg anslå deres støtte i befolkningsgrupper som bekjenner seg til islamismen, er den neppe over fem prosent. Av de resterende støtter kanskje halvparten bevegelser som Det muslimske brorskapet i Egypt, mens resten deler seg mellom ulike mindre politisk orienterte bevegelser, som salafistene.

Hva er en islamist?

– En islamist kan defineres som et menneske som mener at islam ikke bare handler om den enkeltes forhold til Gud, forklarer Utvik. – Religionen innebærer også et samfunnsrelevant budskap som må reflekteres både i lovverk og politikk. Å være en god muslim, er for islamistene en altomfattende idé som forplikter også utenfor den religiøse sfæren, man tar seg av sine nærmeste, bidrar i nærområdet, deltar i fagforeningssaker, kjemper mot fattigdom og så videre. Vi kan sammenlikne med kristne vekkelsesbevegelser i Norge på attenhundretallet, som gjennom sin orientering og sitt engasjement bidro til å svekke embetsstandens makt, og beredte veien for modernisering og demokrati.

– Vi ser også sterke antivestlige holdninger …

– Av åpenbare, historiske grunner. Mange av de gamle koloniene opplevde at den vestlige dominansen fortsatte kulturelt og politisk også etter frigjøringen, og at den økonomiske og materielle utviklingen man hadde sett for seg, uteble. Som andre identitetsbevegelser søkte man bakover i tid, mot den islamske gullalder, da den muslimske verden var lengst framme på en rekke felter. Det ble viktig å definere seg ut fra en muslimsk identitet, og søke framgang på egne, ikke-vestlige premisser. Argumentene som hentes fram i denne forbindelse, er dels konservative: Dette og hint er forbudt ifølge Koranens lovverk, sharia, dels mer liberale og pragmatiske, med en målsetting om å modernisere samfunnet med utgangspunkt i egen kultur.

– Kan vi forstå de groteske likvidasjonene av vestlige journalister som kringkastes verden rundt, først og fremst som symbolhandlinger, for å demonstrere hvem som er mest antivestlig?

– Det mener jeg helt klart. I den grad disse ekstremgruppene kan søke folkelig appell, er det dette kortet de må spille på. “Vi gir Vesten finger’n”, liksom. Meningsmålinger de siste tjue, tretti åra viser at de politikerne som åpent sto opp mot Vesten: en Saddam Hussein i Irak, Ahmadinejad i Iran eller Hezbollahs leder Hassan Nasrallah, da de var i krig med Israel i 2006, får økt popularitet. Veldig mye kan føres tilbake til kolonitida og ydmykelsene den innebar.

– Under “den arabiske våren” så vi i første omgang at de voldelige jihadistenes posisjon ble svekket. Man fikk inntrykk av at det var mulig å løse opp de autoritære maktstrukturene – med ledere som i stor grad viderefører kolonimaktenes undertrykkelse, gjerne understøttet av Vesten – uten voldelig kamp. Demokrati framsto som en mulighet. Vi var flere som fryktet at tilbakeslaget ville komme, slik vi har sett nå i for eksempel Egypt, der hæren oppløste parlamentet og avsatte den første fritt valgte presidenten, for å innsette en ny diktator.

Vesten som forbilde

Utvik har tidligere påpekt at islamistenes programmer har klare paralleller til det vi kaller vestlige verdier, og at Vesten er et uuttalt forbilde med hensyn til materiell og teknologisk utvikling.

– Det handler blant annet om hvordan man påvirker samfunnsbetingelsene for at demokrati skal fungere. Islamistene har som massebevegelse bidratt til å mobilisere mye breiere lag av folket enn de som tradisjonelt har deltatt. De har ønsket å påvirke samfunnsforhold og politikk. Dette har i seg selv et demokratiserende potensial. Vi ser også at jo mer islamistene blir engasjert i praktisk politikk og søker å løse konkrete problemer, desto sjeldnere blir de direkte referansene til religionen i programmene deres.

Utvik peker på brede opposisjonsbevegelser som vokser ut av islamismen i flere land, som regjeringspartiet i Tyrkia, AKP, og reformbevegelsen i Iran, som stiller krav som går langt i å ville skille stat og religion i landet. I Egypt er partiet “Det sterke Egypt” dannet av en tidligere sentral leder i Det muslimske brorskapet, og de toner ned det religiøse aspektet i sin politikk, for å kunne gå i allianse med sekulære bevegelser. Disse har et reformprogram for demokrati med veldig få referanser til islam, samtidig som de fortsetter å være personlig fromme muslimer.

Hindrer demokrati. – En hovedutfordring er at islamistene og sekulære grupper har så vanskelig for å samarbeide. De sekulære frykter at de religiøse vil sette grenser for den politiske debatten, med henvisning til deres tolkning av de hellige skrifter. Polariseringen mellom gruppene blokkerer for en demokratisk utvikling, og den gir myndighetene mulighet til å spille på disse motsetningene og slik hindre framveksten av en effektiv opposisjon.

– Hvordan arter dette seg i praksis?

– Vi kan se på Egypt, der det stadig er store demonstrasjoner mot president El-Sisi og hans kuppregime, særlig blant islamske studenter. Regimet svarer med vold, og slår disse gruppene av engasjert ungdom i hartkorn med jihadister og terror. Demonstrantene på sin side er skuffet over at den sekulære venstresida ikke engasjerer seg mer, og føler seg sviktet av grupper det kunne være naturlig å alliere seg med. 14. august i fjor ble tusen demonstranter drept i Kairos gater.

– Det sitter 20 000 politiske fanger i Egypt; regimet holder stadig parodiske rettssaker mot politikere fra Det muslimske brorskapet og dømmer dem til lange fengselsstraffer eller døden. Mange av ungdommene prøver å bygge allianser, andre opplever de sekulære gruppene som sine motstandere. Enkelte vil utvilsomt også tenke at jihadistene har rett, det eneste som nytter mot et regime som el-Sisis, er å svare med samme våpen: blind vold.

Frustrert ungdom

I hele den arabiske verden er det ungdommen som engasjerer seg, forteller Utvik. 60 prosent av befolkningen i disse landene er under tjuefem år, og arbeidsløsheten er enorm, opp mot 45 prosent i land som Irak og Algerie.

Samtidig er de yngre bedre utdannet enn generasjonen før dem; de har kunnskapene og kompetansen, men slipper ikke til. Det handler i stor grad om å skape rom for opposisjon; å få mulighet til å kanalisere den naturlige frustrasjonen og ungdommelige energien i konstruktiv retning. Så lenge regimene makter å holde dette rommet stengt, øker sannsynligheten for rekruttering til jihadismen.

– Gjennomgående ser vi en oppfatning om at man er inne i et langvarig og irreversibelt tidsskifte, hvor Vestens og USAs innflytelse vil bli stadig mindre, og det virker lite sannsynlig at den servile lydigheten konservative muslimer forfekter overfor herskeren, wali al-amr, igjen vil bli dominerende.

– I et intervju med Apollon i 2006 uttrykte du en forsiktig optimisme med hensyn til mulighetene for en demokratisk utvikling i regionen. I hvilken grad er dette blitt endret av alt som har skjedd i mellomtiden?

– To ting: Vi ser en tendens i retning av flere, mer liberalt orienterte islamistiske partier, og at også bevegelser som tidligere avviste demokrati og folkelig, politisk deltakelse, som ulike Salafi-grupperinger, nå forplikter seg til demokratiske programmer. I Egypt ser vi at motstanden mot kuppet ikke samler seg under paroler om islamsk lov, sharia, men i forsvar for den folkevalgte legitimiteten, shar’iyya. De ønsker at de demokratiske prinsippene skal respekteres, og står på dette også når de møtes med tåregass, kuler eller vilkårlige fengslinger. Dette bidrar i seg selv til en identifisering med demokratiske prinsipper blant islamister.

– På den annen side har det siden “den arabiske våren” blitt stadig klarere hvilke alvorlige hindringer man står overfor når det gjelder overgangen til demokrati, hvilke maktmidler de sittende regimene er villige til å bruke, og hvor dyktige de er til å fragmentere opposisjonen og sette ulike grupper opp mot hverandre.

– I lys av disse to motstridende tendensene, som kan gi en opplevelse av at situasjonen er fastlåst, ingenting annet nytter, skapes vekstgrunnlag for jihadismen.