Fire år etter den arabiske våren: Hva nå, Midtøsten?

Nils Butenschøn, professor i statsvitenskap: – Mange stiller nå dette spørsmålet, også vi som har studert området lenge. Regionen opplever de mest voldelige omveltningene siden andre verdenskrig. Det er vanskelig å forstå hvorfor det kunne gå så galt: Snart fire år etter den arabiske våren er om lag tohundretusen syrere drept, millioner er blitt flyktninger eller internt fordrevet, Iraks framtid som enhetlig statsdannelse er høyst usikker, i Egypt har hærsjefen grepet makten ved et kupp og knebler all demokratisk opposisjon, nå også med Vestens indirekte støtte.

– Vi har behov for å se tilbake og stille de gamle og mer grunnleggende spørsmålene på nytt: Hvordan skal vi forstå grunnmønstrene i regimedannelse og politisk utvikling i regionen? For femten år siden jobbet jeg med et større prosjekt om statsborgerskap i Midtøsten, om hvordan vi best kan forstå forholdet mellom borger og statsmakt i denne regionen.

Nå tar jeg og mine kolleger fra flere land problemstillingene opp igjen – i lys av det som har skjedd under og etter den arabiske våren. Hvorfor ble det ingen sekulær oppstand med større kraft? Hvorfor klarer monarkiene seg bedre enn republikkene? Hvilken rolle har eksterne makter? Utviklingen går i mange ulike retninger, og vi må se de forskjellige landene for seg.

Brynjar Lia, førsteamanuensis i Midtøsten-studier: – Hvordan kan vi forklare at det som skulle bli den fjerde bølgen av nye demokratier i verden, mislyktes? Det har selvsagt noe med ressursgrunnlag å gjøre, at mange av statene er såkalte renteniststater, der inntektene i stor grad kommer fra ressurser som myndighetene kontrollerer direkte, uten befolkningens samtykke. Og dette med at demokratier trives best i fellesskap: Er du det eneste demokratiet i et hav av autoritære regimer, er det vanskelig. Regimene rundt hjelper gjerne de avsatte statslederne tilbake til makten, og USA – og Russland i Syria – hjelper de autoritære regimene til å overleve. USA ønsker demokrati, men andre hensyn som kampen mot terror, tilgangen til olje, sikkerheten til Israel veier tyngre.

– Nå ser vi en gigantisk kontrarevolusjon. Saudi-Arabia pumper penger inn for å støtte monarkiene som er truet. Jordan og Marokko har blitt invitert med i Gulf Cooperation Council, for å lage en slags monarkisk anti-revolusjonær allianse. Det muslimske regimet i Saudi-Arabia er innbitte motstandere av Muslimbrødrene i Egypt og hilste militærkuppet mot den folkevalgte Morsi-regjeringen velkommen. Saudierne gir nå massiv budsjettstøtte til den sekulære diktatoren, Abdel Fattah al-Sisi. Vi ser med andre ord at såkalte «islamske» regimer i regionen slettes ikke støtter islamske bevegelser som vinner demokratiske valg, men heller allierer seg med sekulære, militære ledere for å torpedere en demokratisk prosess.

– Jeg forsker på Midtøstens moderne historie og er særlig opptatt av islamisme og jihadisme. Ved valget i Egypt så vi hvor splittet islamistbevegelsen var. Fragmenteringen er blitt mye mer demonstrert nå etter den arabiske våren. Vi ser også at jihadistbevegelsen, som har hatt sine tyngdepunkter utenfor det sentrale Midtøsten og spilte en relativt marginal rolle i den arabiske verden før 2011, har greid å utnytte handlingsrommet som den arabiske våren skapte. Voldsnivået til jihadistgrupper i Egypt er høyere enn noen gang. De etablerte seg i nord-Mali, der de hadde territoriell kontroll i omtrent ett år, har hatt store friområder i Jemen, er blitt helt dominerende i borgerkrigen i Syria, og har erobret store områder i Irak og kontrollerer nå et landområde på størrelse med Frankrike. Den militære framgangen er overraskende. Hvordan forklare det? Jeg tror vi trenger et lengre historisk perspektiv for å forstå hva som har skjedd de tre-fire årene etter den arabiske våren.

Gunvor Mejdell, professor i arabisk: – Noe har likevel skjedd som ikke lar seg reversere – et slags gjennombrudd når det gjelder å utfordre samfunnets normer, både sosiale, kulturelle og politiske. Internett og sosiale medier har gitt folk i Midtøsten muligheten til å uttrykke seg uten regulerende instanser som politisk sensur  eller krav om språklig korrekthet.

Albrecht Hofheinz, førsteamanuensis i arabisk: – Jeg har selv, i lengre tid, studert hvilke virkninger internett har i den arabiske verden. De unge har inntatt en langt mer selvbevisst holdning overfor autoriteter og myndigheter. De sosialiseres inn i en holdning der en selv har rett til å kritisere autoriteter; familiære, politiske og religiøse autoriteter.

– Et eksempel fra i 2011: Jeg møtte en ung fyr på Tahrirplassen, glattbarbert og i jeans og skjorte. Han fortalte at han identifiserte seg som salafi, som er en konservativ retning innen islam – kjent for tradisjonell påkledning og langt, gjerne rødfarget skjegg. – Du kler deg ikke sånn – hvorfor kaller du deg da for salafi, spurte jeg? – Fordi jeg ikke har noen sheikh, religiøs veileder, svarte han. – Men har du ingen forbilder du retter deg etter? Jeg nevnte en svært kjent sheikh i Egypt. – Jeg stoler ikke uten videre på ham. Han må komme med kildetekster fra Koranen, så vil jeg selv bedømme om det han sier, er riktig eller ikke.

– Dette er en helt karakteristisk holdning. Mange unge blir sosialisert inn i den nye holdningen via Facebook og Twitter. De klikker “I like” eller “I don’t like” – men det stikker dypere. Holdningen om at man har rett til å like eller ikke like, stimuleres av de nye mediene.

Lia: – De sosiale mediene gjør det mulig å ha et forhold til lærere og veiledere selv på steder der de ikke finnes. Ungdommen hører på «internett-sheikher», som ofte kan være temmelig radikale og militante. Den patriarkalske strukturen i de arabiske landene brytes til en viss grad ned ved hjelp av internett og sosiale medier. Jihadisme og militante utgaver av salafismen representerer på mange måter den nye rebellideologien i Midtøsten. Fra 1970-tallet og framover har vi sett et voldsomt skifte fra Marx til Mohammed.

Mejdell: – Vi må ikke glemme at mye av opprøret er kommet fra ungdom i en typisk urban, vestliggjort middelklassekultur. Det sies ofte at Midtøsten er anti-amerikansk, anti-vestlig. Jeg oppfatter at det heller er snakk om en dyptliggende ambivalens: Vesten er attraktiv med sin velstand og liberale verdier. Samtidig er man er frustrert over Vestens overmakt og maktarroganse. I Egypt skjerpes motsetningene mellom sekulære og islamister. Hvorfor reagerte så mange unge mot Det muslimske brorskapet og støttet hærsjefen al-Sisi – og dermed et regime som er enda mindre fritt enn det som måtte gå under opprøret? Den sekulære, liberale middelklassen ble bokstavelig talt vettskremte av den voldsomme oppslutningen islamistene fikk under det første frie valget i landet, og fryktet hva de ville gjøre med landet og den moderne livsstilen de ønsket å beholde: Frihet til å gå på kino, sitte sammen, gå hånd i hånd med kjæresten. Den sterke polariseringen i landet er temmelig truende.

Hofheinz:  – Det som skjedde i 2011, var viktig, sett fra ungdommen side: Det var vi som knuste fryktens mur! Og den første muren vi knuste, var frykten for våre egne foreldre. De ville ikke at vi skulle gå ut og demonstrere på Tahrirplassen, de stengte døren for oss, men vi kom oss ut fra 3. etasje ved hjelp av tau og laken. Foreldrene våre trodde ikke at vi våget. Men vi gjorde det. Den forrige generasjonen klarte det ikke.

– Nå mimrer vi over de fantastiske 18 dagene på Tahrirplassen da vi seiret over regimet. Under Mubarak var det mange som ikke trodde det var mulig å bygge et godt samfunn, derfor dro de i eksil. Men i 2011 vendte de tilbake med nytt håp og vilje til å bygge landet. Men nå har stemningen snudd, og mange reiser ut igjen.

Mejdell: – I forskningsprosjektet The ideology and sociology of language change in the Arab world ser vi på endringer i bruken av skriftlig arabisk. I den arabiske verden er det et sterkt skille mellom det offisielle, 'klassiske' standardarabiske, som er felles for alle arabiske stater, og vanlig talemål, som varierer fra område til område. I prinsippet er det bare standardarabisk som skal brukes til skriftlige formål, men man skal ha solid utdannelse for å mestre det. Nå ser vi at denne rådende ideologien slår sprekker, normene utfordres også her: Både holdningsundersøkelser og observerbar praksis viser at bruk av talemål i skrift øker dramatisk – spesielt i nye medier, men også i skjønnlitteratur.

– Hva kan dette komme til å si politisk? 

Mejdell: – Det kan vel sies å være en forutsetning for demokratisk deltakelse.

Hofheinz: – Men bredere deltakelse fører ikke nødvendigvis til mer demokrati i liberal forstand. Flere elementer trengs, som rettssikkerhet og beskyttelse av minoriteter mot flertallsdiktatur.

Butenschøn: – Demokratisk utvikling er flere ting, selvsagt – institusjonelt, muligheten for å delta og ytre seg, og til å bli hørt i de politiske prosessene. Hvis du ikke blir hørt, ikke får uttrykke din oppfatning, ikke får organisere deg, ikke får muligheten til integrere folk i en kritisk prosess, da velger du lettere vold eller revolusjon. Det endelige resultatet behøver ikke å bli demokrati.

Lia: – Det er interessant å se på den politiske kulturen etter den arabiske våren. Da al-Sisi gjennomførte kuppet sitt og egyptiske sikkerhetsstyrker stormet al-Nahda-plassen og Rabaa al-Adawiya-plassen, der anslagsvis 800 mennesker ble regelrett massakrert, så vi oppegående egyptere applaudere dette. Altså en sjokkerende mangel på politisk demokratikultur. Vi trodde vi hadde med sekulære demokratiforkjempere i ordets rette betydning å gjøre. Men nei, her er det folk som ikke har forstått det helt elementære med demokrati. De roper på verdighet «karama», men nekter sine meningsmotstandere de samme rettighetene. Vi ser en politisk kultur som åpenbart ikke fremmer demokrati.

Butenschøn: – De militære spiller en svært viktig rolle i mange av landene, selv om vi ikke alltid så lett ser det. Det gjelder hærens sentrale rolle i administrasjon og næringsliv, som garantist for herskerne og som motmakt mot konkurrerende eliter og folkelig oppstand. En interessant observasjon er at monarkiene klarte seg bedre enn republikkene under den arabiske våren. Det sier kanskje mindre om hvor demokratiske monarkiene er, enn om hvor dypt autoritære og undertrykkene mange av republikkene utviklet seg til å bli i løpet av de siste førti årene. Republikkene Egypt, Syria, Irak, Libya kom til som resultat av oppstander eller kupp mot gamle monarkier. De hadde bred folkelig oppslutning i en tidlig fase, spesielt i president Nassers storhetstid på 1950- og 60-tallet. Regimene bygde makt i folkets navn, de skulle være et uttrykk for folkeviljen, men degenererte til dypt autoritære regimer rundt en herskerklikk dominert av én familie. Monarkiene har ikke hatt samme demokratiske pretensjoner, men framstått som paternalistiske styresett. De har gitt sine befolkninger goder og tjenester, som er et uttrykk for monarkens omsorg for undersåttene, og ikke fordi borgerne har demokratiske rettigheter.

– Kan religion få for stor plass når forholdene i Midtøsten analyseres? 

Hofheinz: – Et av resultatene fra internettforskningen min, er at religion spiller en større rolle i arabiske internettsamfunn enn i noen annen del av verden, inkludert andre muslimske land, Tyrkia, Iran, Indonesia. For å ta Egypt igjen, dette er et dypt religiøst samfunn, men det betyr ikke at folk hele tiden retter seg etter en bestemt ideologi eller bestemt tro.

Lia: – Enig. Salafismen, for eksempel, kan bli tatt for å være én spesifikk retning. Men det er mange retninger innenfor salafismen. Å være salafist, sier lite om ens politiske atferd. En salafist kan alliere seg med omtrent hvem som helst.

Mejdell: – Da jeg begynte å reise til Egypt tidlig på 70-tallet, var det knapt et religiøst hodeplagg å se. Under innflytelse fra Saudi-Arabia og Iran så vi mer konservative trender slå inn, kulturelt og sosialt. Men generelt i media framstiller man altfor ofte muslimer som ensidig og overdrevent styrt av religiøse motiver, og ikke av alt det andre som former oss i livet og i hverdagen.

Butenschøn: – På 1950- og 60-tallet var det en enorm mobilisering rundt Nasser og den sekulære, moderat sosialistisk orienterte arabiske nasjonalismen, fra Marokko til Jemen. Det var utenkelig at religionen skulle danne det konstituerende politiske fellesskapet. Når kraften i den islamistiske mobiliseringen brenner ut, kan vi ikke utelukke at holdningene fra den gangen kan komme tilbake.

– Hvilken vekt tillegges Israel-Palestina-konflikten etter den arabiske våren?

Butenschøn: – I 1985, etter at PLO var jagd ut av Libanon og Arafat hadde etablert hovedkvarteret sitt i Tunis, ble et arabisk toppmøte avholdt i Amman der Palestina-spørsmålet for første gang ikke stod øverst på agendaen. Men med intifadaen fra 1987 var det tilbake på topp. Spørsmålet ligger der hele tiden som en underliggende verkebyll som hele den arabiske regionen føler seg berørt av, ikke ulikt apartheidspørsmålets rolle i det sørlige Afrika fram til 1994.

Lia: – Jeg registrerer en annen holdning til denne konflikten enn før: Det skyldes den arabiske våren, med al-Sisis maktovertakelse, Saudi-Arabia, Syria-krigen. Under Gaza-krigen i 2009 var det opptøyer mange steder i regionen. Men i 2014 så vi tydelige tendenser til at nabolandene holdt mer med Israel enn med palestinerne. De blokkerte grensene, demonstrasjonene var få, og det var ingen massiv mobilisering. Hamas kan klare seg selv i Gaza, den håpløse situasjonen er deres egen feil, lyder kommentarene i egyptisk presse.

Hofheinz: – Det er viktig å skille mellom regime og befolkning. Anti-israelske holdninger og anti-sionistisk retorikk står fremdeles svært sterkt og blir brukt på alle tenkelige områder. At regimet i Egypt direkte eller indirekte samarbeider med Israel, er et sårt punkt for mange. Det har utløst store og viktige demonstrasjoner i landet til støtte for intifadaen.

– Mange egyptere i dag er sinte for at de militære er kommet tilbake til makten og er kritiske til al-Sisis samarbeid med Israel under Gaza-krigen. De tør ikke opponere direkte mot militærregimet i sitt eget land, men gjør det indirekte ved å reise til Gaza og organisere bistand til palestinerne.

Butenschøn: – Hele den regionale situasjonen er negativ for Hamas: Al-Sisis maktovertakelse i Egypt, men også splittelsen mellom shia- og sunni-islam. I tillegg kommer borgerkrigen i Syria, hvor Hamas gikk imot Assad og dermed svekket støtten de får fra Iran. Hamas står i en mye vanskeligere strategisk situasjon i 2014 enn tidligere. Men de representerer en hovedtrend i palestinsk, og også i en videre arabisk, politisk opinion, som vi ikke kommer unna. Konflikten mellom Fatah og Hamas har lammet Palestinas sentrale politiske institusjoner siden 2007. Det skal bli spennende å se om den nylig etablerte, teknokratiske samlingsregjeringen vil bli starten på en prosess for opprettelse av enhetlige, nasjonale institusjoner basert på valg.

– Jihadistgruppen«Den islamske staten» (IS) kjemper mot myndighetene i Irak og Syria, og for en egen islamsk statsdannelse. Hvilke utsikter ser dere her?

Lia: – Et tydelig trekk nå er at jihadistbevegelsene i mye større grad enn før tilpasser seg det lokale maktspillet og de lokale forholdene der de opererer. IS er et godt eksempel. I organisasjonen finnes det flere retninger og lokale avdelinger, og gruppen samarbeider med sunni-arabiske opprørere og stammeledere, det irakiske Baath-partiet og andre, slik at det er snakk om en koalisjon.

– Fremmedkrigerfenomenet har også blitt viktigere enn før. Vi har aldri sett så mange fremmedkrigere i en konflikt som vi ser her. Kanskje 2–3000 bare fra Europa, og 10–15 000 fra Midtøsten, av en samlet styrke på 30 000–40 000. Fremmedkrigerne er med andre ord så mange at de utgjør en forskjell på slagmarken.

Butenschøn: – Dette er første gang en jihadistbevegelse erobrer territorier med ambisjon om å bygge stat, i form av et ‘kalifat’ på tvers av statsgrensene i denne klassisk omstridte delen av Midtøsten. Og IS ønsker å tiltrekke seg angrep fra Vesten, og lever, på sett og vis av denne motsetningen. De ønsker å bygge opp under følgende retorikk: Det er vi som nå fører kampen mot de vantro. Se hvor redde de er for oss! I denne historiske fasen er det vi som må støttes, det er vi som forsvarer islam.

Lia: – Vi står overfor en ny situasjon: Terrorfaren har økt dramatisk på grunn av intervensjonen mot IS – som de selv har gitt utrykk for i alle sine sosiale medier: Angriper dere oss, så kommer vi til å svare. Til nå har de svart ved å drepe gisler. Men det neste skrittet blir å gjennomføre terroraksjoner utenfor området. Når USA går til angrep, får IS en nasjonalistisk aura som forsvareren av området de kontrollerer – som de kanskje ikke ville hatt uten amerikanernes ‘hjelp’. Den eksterne, militære intervensjon gir dessuten IS økt legitimitet.

Butenschøn: – De stiller opp et nesten håpløst dilemma for verden omkring: Jo mer brutalt IS farer fram og jo større makt de får, jo sterkere blir motivet for omverdenen til å gripe inn. Men da spiller man spillet på IS sin banehalvdel, og de kan høste inn større lokal og regional støtte. IS gjør dette i trygg forvissning om at USA ikke igjen vil invadere Irak med bakkestyrker, og ved å spille på interne motsetninger i Irak og den islamske verden generelt. I USA er det nå snakk om Irak som Obamas ‘Vietnam’: Han vil så gjerne trekke seg ut, men tvinges til stadig opptrapping. Det er ingen gitt å si hvor dette ender. Hele den regionale politiske orden er under press.