Barn som søker asyl i Norge: Vil hjelpe familien i hjemlandet

Unge gutter som kom til Norge som asylsøkere, har et sterkt ønske om å hjelpe familien i hjemlandet. Det kan være en viktig drivkraft i livet, men også en byrde de blir gående alene med. 

PRESS: Det kan være et press å bli oppringt av naboer fra hjemlandet som forteller at søsknene har det vanskelig. Men å kunne hjelpe dem er ikke bare et press, det kan også gi mening for en ung asylsøker i et fremmed land. Foto_ Illistrasjonsfoto, NTB Scanpix.

– Jeg ønsker å finne ut hvordan barn og unge flyktninger som kommer alene til Norge, kan få et godt liv og oppleve mestring og tilhørighet i det norske samfunnet, forteller stipendiat Guro Brokke Omland ved Psykologisk institutt på Universitetet i Oslo.

Forskningen, både i Norge og i andre land, har i stor grad konsentrert seg om asylsøkere og flyktninger over 15 år. 

Jeg er interessert i å finne ut hvordan det går med barna som er under 15 år når de kommer til Norge, og som kommer hit alene, sier Omland.

Sliter med psykisk helse

Tidligere kartleggingsstudier fra Folkehelseinstituttet og Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har vist at om lag halvparten av ungdommene lider av posttraumatiske stressymptomer. Oppfølgingsstudiene viste heller ingen bedring etter at de hadde vært her en tid, og langt flere ungdommer med bakgrunn som asylsøkere sliter med psykisk helse sammenlignet med andre norske ungdommer.

Omland har intervjuet rundt 30 asylbarn fra Afghanistan, Sri Lanka og Somalia, for blant annet å finne ut hvilke ønsker de unge guttene har for fremtiden.

Det var viktig at ungdommene kom til orde selv, at de kunne snakke om tiden før de kom til Norge, selve flukten – og kanskje viktigst – om hvilke tanker og ønsker de hadde for fremtiden. Målet er å finne ut hvordan de organiserer livene sine og hvordan de forsøker å få det til med de mulighetene og begrensningene de har her, forteller Omland.

Ønsker å gjøre det bra på skolen

Noe av det ungdommene ønsket mest for fremtiden, var å gjøre det bra på skolen.

Alle ungdommene hadde et sterkt ønske om å få seg en utdannelse og lære seg norsk. De var takknemlige for det de hadde fått og ønsket å gi noe tilbake til det norske samfunnet, det var veldig tydelig.

Men det forskeren ble overrasket over og som dukket opp i samtalene, var at de ungdommene som hadde familie i hjemlandet, i tillegg hadde et sterkt ønske om å hjelpe dem økonomisk. Mange hadde mistet faren sin, enten fordi han var drept eller tatt til fange, og de selv måtte flykte for å redde sitt eget liv.

– Det å hjelpe mor og søsken i hjemlandet, framsto som viktig for dem. De unge guttene er ofte eneste forsørger igjen som lever, og storfamilien og naboer i hjemlandet forventer at de skal ta seg av dem – det er en del av kulturen. For barna kan det bli en konflikt mellom å ville gjøre det bra på skolen på den ene siden, og å skulle forsørge familien på den andre.

For at guttene skulle nå målet om å gjøre det bra på skolen, var omsorgspersonene opptatt av at guttene fikk nok søvn, næringsrik mat og tid til lekser hver dag – det ble et felles prosjekt som de snakket om og forsøkte å løse sammen.

Det var vanskeligere med ønsket om å skulle hjelpe familien. Ofte ble ikke behovet delt med de voksne, og dersom det ble delt, ble det oftest ikke anerkjent. Det ble ikke forstått som et viktig prosjekt for guttene, forklarer Omland.

Det å kunne ta vare på mor og søsken, er for mange av guttene en viktig del av det å bli voksen. Men hva skjer når en gutt på ti år ønsker å jobbe og sende alle lommepengene sine hjem? Hvordan blir dette sett og forstått i Norge?

Kulturell konflikt

En av guttene på omsorgssenteret har det så vondt, og han føler seg ikke hjemme. Han krangler med sosialarbeiderne, er mye lei seg, har utagerende episoder og vil ikke leve mer. Moren er syk og broren er nettopp blitt utsatt for en ulykke. Tanken om å kunne hjelpe familien sin hjemme, er det eneste som motiverer ham til å leve videre. 

Han ønsker å sende penger til familien, men prosjektet hans blir ikke anerkjent. I det norske samfunnet skal ikke barn måtte forsørge familien sin.

Omland forteller også om en annen gutt som blir oppringt av naboer og andre i lokalsamfunnet. De minner ham på at han ikke må glemme sine søsken. Men han har ikke glemt dem, hvordan kunne han det? Søstrene er alt han tenker på. Samtidig ønsker han å gjøre det bra på skolen. Han vet at utdannelse er viktig. Han får hjelp til å snakke med en psykolog, men det han tar med seg fra samtalen, er at han må tenke på seg selv. Men det ligger i kulturen til gutten å skulle forsørge sine nærmeste, uansett hvor gammel han er – det er hans største ønske akkurat nå. Istedenfor å få hjelp, blir han gående alene med prosjektet sitt.

Dette sier noe om vår forståelse av hva et barn er og hvilke ansvarsområder samfunnet tillater dem å ha.
Det oppstår en kulturell konflikt mellom guttens fremtidsønsker og betingelsene i samfunnet han kommer til, kommenterer Omland.

Må ikke neglisjeres

Men gutten gir ikke opp. Han får til slutt hjelp av omsorgsarbeidere til å finne praktiske løsninger. Han skaffer seg småjobber og arbeider iherdig. Han er dyktig og får seg en deltidsjobb. Omsorgsarbeiderne hjelper ham med å strukturere hverdagen sin, slik at jobben ikke går ut over skolen. Han får mye anerkjennelse og støtte fra miljøarbeiderne og dem rundt seg, og han forteller om en lettelse og mestring. Men dette er dessverre unntaket.

Barna føler fortsatt en tilhørighet til kulturen hjemme og føler et stort ansvar for å ta vare på dem som er igjen.
Dette får gjerne voksne flyktninger og asylsøkere aksept for, men blir i mindre grad sett hos barn og unge asylsøkere og flyktninger, mener Omland.

En hjelp på veien

Selv om tanken på å skulle hjelpe familien hjemme, ofte er en byrde for de unge guttene, er det også det som gir dem mening i livet.

Det en viktig drivkraft for mange av dem og en del av det å bli ansvarlig voksen. De blir ofte fortalt at de må tenke på seg selv, men det kan føre til at de går og grubler og jobber med dette i tankene hver eneste dag, alene.

Det er viktig at de voksne rundt barnet kan hjelpe guttene med å forstå hvordan de kan forvalte ansvaret de opplever å ha for sin familie i hjemlandet, mener Omland.

Det er et reelt ønske som må anerkjennes – de må føle at de blir tatt på alvor. En hjelp på veien kan være å få dem til å tenke langsiktig, og få dem til å forstå konsekvensene av å gjøre det bra på skolen – at de da kan få en god jobb og tjene nok penger til å forsørge familien sin på sikt. 

Av Camilla Smaadal
Publisert 18. nov. 2015 09:27
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere