Barna verden glemte

Barndom er ingen moderne forestilling. Kjærlig innlevelse i barns livsverden – i deres tanker, følelser og behov, har eksistert i 2000 år. Minst.

DRUER TIL DIANA: En freske som viser et barn, trolig en liten gutt, som bringer offergaver til gudinnen Diana. Fresken er funnet i Ostia ved Roma, og er fra tidlig på 200-tallet e.Kr., nå i Bibliotheca Apostolica Vaticana.

– Rundt halvparten av verdens befolkning har til alle tider har vært yngre enn tjue år. Og når vi også tenker på at barndom er noe vi alle har til felles, er det rart – og egentlig alvorlig – at barna ikke har fått mer plass i historiebøkene, sier professor i idéhistorie, Reidar Aasgaard på Universitetet i Oslo.

– Selv har han i mange år hatt syn nettopp for samfunnets minste, publisert bøker og artikler om barn i antikken, og undervist i barndommens historie. Blant annet. Nå leder han forskningsprosjektet Spede stemmer fra fortiden: nye perspektiver på barndom i det tidlige Europa, der han og kolleger fra flere land søker svar på følgende: Hva slags liv levde barna i antikken og middelalderen, og hvilke holdninger til barndom eksisterte i Europa i denne perioden?

– Hvorfor så lite oppmerksomhet?

– En åpenbar grunn er at barn selv ikke er i stand til å hevde sine interesser. Gjennom historien er de ofte blitt sosialt marginalisert og usynliggjort, og barndommen som livsfase gjerne nedvurdert. Barn har til alle tider – på godt og vondt – vært avhengige av og utlevert til oss voksne. Historikere kan nok derfor ha tenkt at barn ikke har noe selvstendig bidrag å komme med til historien, noe det kan være verd å søke etter i kildene, sier Aasgaard. – Og dessuten er det vel slik at også forskere ofte er seg selv nærmest: Vi er voksne som helst forsker på voksne.

Arven etter Ariès

Han viser til året 1960 som startpunkt for moderne europeisk forskning på barn i europeisk historie. Da kom nemlig den franske historikeren Philippe Ariès' ut med boka Barndommens historie. Ariès hevder at barndommen ikke ble oppfattet som en særegen livsfase før på 1400-tallet, og at barn ble dårlig behandlet helt fram til slutten av middelalderen.

– Det var ifølge Ariès først med framveksten av et organisert skolevesen at en begynte å få syn for barndom som en egen livsfase og for barn som mennesker med særskilte behov. Boken hans slo veldig an internasjonalt og skapte et paradigme, et mønster, som senere forskning har måttet bruke mye krefter på å forholde seg til, framholder Aasgaard. I dag er franskmannens påstander stort sett tilbakevist. – God behandling av barn er ikke spesielt et moderne fenomen.

At voksne i antikken og middelalderen ikke skulle være i stand til å sette seg inn i barns situasjon og livsvirkelighet, mener idéhistorikeren langt fra er tilfelle.

– Mye av materialet vi studerer, vitner tvert imot om stor forståelse for barn, deres særpreg og behov, og forteller oss også om evne til å leve seg inn i barnas psykologi. Vi må ikke undervurdere fortidens mennesker, advarer Aasgaard.

Utviklingstankegangen – som Ariés delvis sto for og etterfølgerne hans enda mer – om at barn gradvis har fått det bedre etter hvert som de moderne samfunn vokste fram, mener Aasgaard er problematisk. – Barn i dag har det bedre materielt, og kanskje også sosialt og mentalt, enn barn i tidligere tider, men ikke nødvendigvis bedre i forhold til andre i sin samtid. Antikkens og middelalderens samfunn var tøffe og krevende å leve i. Men det gjaldt ikke bare barna, det gjaldt alle, poengterer forskeren.  

Han viser til at studier av barndommens historie er viktig på flere måter: Forskerne får innblikk i måter å tenke om mennesket på: synet på barn og på mennesket som vesen henger nært sammen. Behandlingen av barn og holdningene til dem – og også til andre sårbare grupper – forteller mye om de menneskesyn som har rådd i ulike samfunn opp gjennom historien.

Rekonstruerer barns liv

Aasgaard og kollegene i det store forskningsprosjektet har tatt for seg en lang rekke klassiske kilder som til dels har vært forsket svært mye på. Men de gjør noe annet og mer: De studerer kildematerialet med det for øye å "se" barna i dem – enten kildene stammer fra barn selv, handler direkte om barn eller bare bruker metaforer som spiller på forestillinger om barndom.

– Noen forskere vil likevel innvende at det er lite å hente om barns liv og barns egne aktiviteter og erfaringer, fordi kildene nesten utelukkende stammer fra voksne, med deres tydelige voksenperspektiv på verden.

Reidar Aasgaard deler ikke bekymringen. Isteden viser han til et betydelig avdekkings- og rekonstruksjonsarbeid gjennom de siste ti-femten årene, noe tilsvarende det som har vært gjort for å få kvinners historie fram. I internasjonal forskning omtaler en dette som en ”childist” tilnærming til historien, tilsvarende det en alt lenge har kalt for en ”feminist(isk)” tilnærming.

– Nye metoder er utviklet for å lete fram barn av kildene og rekonstruere livet deres og livsforhold de levde under, og i dette mener jeg at prosjektet vårt bidrar en god del. Vi legger vekt på å se barn som subjekter, med egne aktiviteter, egne erfaringer og fortolkninger av verden, og å undersøke funksjonene de hadde i samfunnet i romersk og tidlig kristen tid.

Metodiske grep

Utfordringene for forskerne er flere: Det begrensede materialet fra disse historiske epokene som stammer fra barna selv, det faktum at materialet man har særlig kommer fra noen geografiske områder, som Egypt og Roma, og at det helst er fra de øvre sosiale samfunnslag at vitnesbyrdene om barns liv er bevart. I tillegg kommer barnas stilling i samfunnet: De hadde små muligheter til å heve sine stemmer.

– Utfordringene er store, men kan overkommes. En viktig måte er å kombinere innsikter fra ulike fagdisipliner. Det likner et puslespill: Ved å sette sammen brikker, det vil si materiale, fra mange ulike områder kan vi hente fram ny kunnskap og innsikt og dermed danne oss et bilde av romerske barns liv. Ikke-litterære kilder er ofte svært verdifulle: barneklær, leker, gravinnskrifter, funn av barneskjeletter og graffiti. Det er forsket mye på romersk grafitti, og en har gått ut fra at dette er voksnes verk. Men nærmere undersøkelser viser at en god del grafitti er tegnet i barnehøyde og også utført på måter som samsvarer med ulike utviklingspsykologiske faser i barns liv.

Forskere fra ulike fag, både fra humaniora og fra samfunns­vitenskapene, og også fra naturvitenskapene og medisin samarbeider. Et viktig tema er mangfoldet av «barndommer» i historien – gjerne knyttet til begrepet ”inter­seksjonalitet”: Forskerne legger vekt på hvor ulik barns virkelighet kunne arte seg, gitt variasjoner i faktorer som kjønn, sosial status, geografi og etnisk, kulturell og religiøs bakgrunn.

Et eksempel på en ny metodisk tilnæring er å nylese velkjente skrifter fra antikken, for eksempel filosofiske og litterære, ut fra hva som der karakteriseres som ”barnslig” eller ”umodent” for voksne å befatte seg med.

– I slike tilfeller er det mange ganger eventyr, fortellinger, regler og liknende det vises til.  Ut fra dette kan vi anta at det dreier seg om tradisjonsstoff, gjerne av muntlig art, som var særlig myntet på barn, og dermed hørte med til det vi kan kalle en slags barnekultur.

Rampegutten Jesus 

Selv har Aasgaard arbeidet mye med Thomas' barndomsevangelium, en apokryf fortelling om Jesus fra han var fem til han ble tolv år gammel. Fortellingen kan spores tilbake til midten av det andre århundre e. Kr. og hadde stor utbredelse i Europa helt opp til høymiddelalderen. 

– Guttungen Jesus framstilles på en måte som viser at de som gjenfortalte historien, hadde forståelse for hva det vil si å være barn. De tilrettela også stoffet på en måte som fungerer for et ungt publikum, påpeker Aasgaard, som har studert hvordan barndomsevangeliet har utviklet seg gjennom gjenfortelling, oversettelse og kulturell omplanting gjennom tiden. Trolig ble det ofte framført muntlig overfor sitt publikum.

– Jesus blir framstilt som en slags helt for barna, samtidig som han selv også er et barn i måten han opptrer på, i hvert fall inntil et visst punkt. Han har guddommelig kunnskap og visdom, men kan også være rampete og følelsesstyrt. Han opptrer ikke som en ”forkledd” voksen. I en av skildringene tar Jesus et oppgjør med en lærer. Skolen den gangen var et autoritært system, og læreren en person barna ofte fryktet. Overfor Jesus dummer læreren seg ut. Historien om barnet som vinner over den voksne, er interessant fordi den gir rom for barns drøm om å kunne ta igjen og hevne seg overfor sine store plageånder.

«Barnehagedebatt» for 1600 år siden

En av flere bøker som kommer ut av forskningsprosjektet, er en idéhistorisk gjennomgang av hvordan barn og barndom er blitt oppfattet gjennom århundrene. En internasjonal gruppe forskere står bak, og henter ut nytt fra sentrale tekster i den europeiske tradisjonen, fra antikkens Platon til middelalderens Dante. Og enda så mye som ellers er skrevet om Platon og Dante, er det knapt nok blitt forsket på hvordan de har framstilt og oppfattet barn.

Selv bidrar Reidar Aasgaard med et kapittel om synet på barn på 400-tallet, der han tar for seg tre sentrale, samtidige skikkelser i den tidlige kristendom, kirkefedrene Johannes Krysostomos, Hieronymus og Augustin.

– Alle tre skrev om barn og barndom, alle var opptatt av pedagogikk, av hvordan barn bør oppdras. Dette var i en tid hvor kirken vokste mye og mange mennesker trengte opplæring og kristen dannelse. Blant de tre utgjør Hieronymus en ytterlighet med sine råd om et barn, ei jentes oppdragelse: Han legger opp til et ekstremt kontrollregime overfor henne.

– Krysostomos har en åpnere tilnærming, der barnet skildres som en vakker, men uferdig statue som må hogges til og formes av de voksne. Augustin representerer en annen ytterlighet: Barnet er allerede et ferdig menneske, hevder han, som bare må få spire, vokse og utfolde seg ut fra egne forutsetninger. Krysostomos legger vekt på at barn må formes så tidlig som mulig, og Hieronomys hevder det samme: Barna må preges allerede fra spedbarnsalder av for at de skal bli slik man ønsker.

Aasgaard mener vi lett kan kjenne igjen noen av våre egne pedagogiske debatter i diskusjonen på 400-tallet.

– Med kirkefedrene i bakhodet har det vært interessant å følge den norske debatten de siste par årene rundt spørsmålet: Hva skal barnehagen være – en barnehage, eller en førskole, altså en forberedelse til skole og til det å bli gangs voksne? Den ene kunnskapsministeren etter den andre har ønsket mer regulert læring i barnehagen, påpeker idéhistorikeren.

Augustin er temmelig radikal. I selvbiografien sin, Bekjennelser, som hører til blant verdenslitteraturens mesterverker og har hatt stor innflytelse i ettertiden, kritiserer han de voksne for måten de behandler barn – og også hverandre – på.  

– Det vi voksne holder på med, sier Augustin, likner til forveksling det barn driver med. Barna leker og kappes med hverandre, forsøker å bli bedre enn kameratene. Det handler om konkurranse, å vinne over og også dominans. Vi voksne kaller det vi holder på med, for forretninger og viktige ting. Men egentlig er det det samme vi gjør. Hvorfor begrenser vi mulighetene barna får til å leke, når mange av våre egne ‘seriøse voksenaktiviteter’ for en stor del bare er lek og spill det også? spør Augustin.

En niåring i Konstantinopel

Det var kirkefedrene, de voksne, de med makt og tydelige stemmer. Men hva med barna selv? Hvordan opplevde de å leve i sine lokalsamfunn, hvordan var hverdagene deres, hva slags forestillinger om verden hadde de?

Kildene er sparsomme, avstanden i tid og alder stor. Hvordan kan vi ha håp om å komme nærmere det romerske barnet, barnet i tidlig kristen tid?

Reidar Aasgaard legger ikke skjul på at dette er krevende. – Gjennom å kombinere det vi vet om leveforholdene for barn på denne tiden, med å forsøke å se verden fra et barns perspektiv, kan vi likevel komme et godt stykke på vei.

Dette har idéhistorikeren selv gjort i en artikkel. Han tar oss med til Konstantinopel i året 450.

– Det vi sikkert vet, er at byen ble grunnlagt i år 330 av keiser Konstantin som en kristen by, at innbyggertallet i løpet av hundre år tidoblet seg til 600 000, at byen var en smeltedigel, med stort etnisk og kulturelt mangfold, og en enorm bygge- og handelsvirksomhet. Vi kan også anta at nesten halvparten av byens innbyggere var under tolv år.

Hvordan kan det ha vært å være barn i denne byen den gangen? Å se og høre, smake, lukte og føle byen tre-fire fot over bakkeplan?

Aasgaard lar oss følge en fiktiv skikkelse, unggutten, Constans, gjennom en alminnelig dag i livet hans. Han er ni år, kanskje, ingen vet sikkert, for han er foreldreløs og kom tilbyen som flyktning sammen med mange andre da han bare var et lite barn. Constans' aktiviteter beskrives fra morgen til kveld, it fra et barns høydeperspektiv og bevegelsesrom, fra han står opp på barnehjemmet, går til arbeid som tjenestegutt i keiserpalasset og på hippodromen, på besøk i kriken og på torget, og til han avslutter dagen med brettspill med en kamerat og tenger korsets tegn over seg når han går til hvile.

– Alt som fortelles om Constans, er belagt i kilder fra denne perioden. Gjennom dette mikroutsnittet av et lite menneskes hverdag og aktiviteter forsøker han å få fram et bilde av hvordan barns liv i denne sydende metropolen kunne arte seg.

Aasgaard mener at mikrohistorie er særlig godt egnet for forskningen på barn.

– Gitt at barn vanligvis er mer bundet til et begrenset sted – et lokalmiljø, har mindre aksjonsradius enn voksne – kortere bein! og dessuten har mindre makt de kan utøve, representerer mikrohistorie en tilnærming som er godt tilpasset dette materialet, påpeker han.

– Og samtidig som mikrohistorien er velegnet for å studere barns ”lille” verden, er den verdifull også fordi den gjennom slike case-studier kan speile sentrale sider av den ”større” samtid som barn levde i, de samfunnsforholdene som var rådende på den tiden. Dette er jeg opptatt av å få fram i skildringen av unggutten Constans, forteller Aasgaard.

– Også barna tok del i, og var utlevert til historiens og storpolitikkens mange omskifteligheter. Da som nå.  


 

Av Trine Nickelsen
Publisert 10. des. 2015 20:37 - Sist endret 11. des. 2015 11:03
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere