Slavebarn fraktet Romerriket rundt

Antikkens yngste beveget seg knapt utenfor hjem og nabolag. Men noen reiste det romerske imperiet på langs og på tvers – slavebarna.

KJØKKENSLAVE: En del av barneslavene var tjenere. Denne romerske mosaikken viser slavegutten Junius i et kjøkken i Pompeii. Bildet er nå i Eremitasjen. Foto Barbara MC.

De tilhørte et stort rike, men hva visste flertallet av barn om det? Deres livsverden var knyttet til hjemmet, til storfamilien, til lek og læring i det lille lokalmiljøet. Barn av rike foreldre kunne riktignok få sin horisont utvidet gjennom en reise til en naboby, eller, når de ble større, ved at de fikk gå på den beste skolen i byen, litt lenger unna.

Elskede små

– Barna som reiste mest, var uten tvil de fattigste og mest sårbare, nemlig slavebarna. Vi har dokumentasjon på at barn helt ned i to års alder ble solgt og skilt fra foreldrene sine, forteller idé- og sosialhistoriker, Ville Vuolanto på Universitetet i Oslo. Barn kunne oppleve å bli fraktet tusenvis av kilometer bort fra der de var født. Foreldrene hadde lite håp om noen gang å få se barna sine igjen.

– Vi kan bare forestille oss med hvilken smerte mødrene og fedrene så sine barn bli sendt bort, sier Vuolanto. Flere jenter enn gutter ble oppdratt som slaver. – Store barneflokker tvang noen til å gi fra seg et barn, og da oftest en datter. Døtre ble ikke sett som like viktige som sønner for å føre slekten videre.

Å være slavebarn var ingen uvanlig erfaring, gitt størrelsen på slavebefolkningen og omfanget av slavehandelen i antikken: Ti prosent av befolkningen var slaver, og omkring tjue prosent hadde selv råd til å ha slave. I Egypt utførte slavene det tunge arbeidet med å grave kanaler fra Nilen, mange slaver arbeidet i jordbruket, og en del var tjenere.

Hvordan vet Vuolanto og forskerkollegene om slavebarnas skjebne – og også mye annet om livet i det gamle romerske Egypt?

Glemt i tusen år

En særdeles viktig kilde til kunnskap finnes ved en sidegren til Nilens hovedløp, 200 kilometer sør for Kairo. Her lå byen Oxyrhynchus, en metropol i det romerske imperiet med over 25 000 innbyggere, stor administrasjon og Egypts viktigste tekstilindustri.

I mer enn tusen år dumpet innbyggerne søppelet sitt i ørkensanden utenfor bygrensen. Kildesortering var det ikke snakk om; papir og matavfall og alskens ting og tang, ble slengt i samme haugen. Sakte, sakte ble det hele dekket av metervis med sand – og glemt i mye over tusen år. Først mot slutten av 1800-tallet ble den arkeologiske gullgruven oppdaget: To engelske arkeologer forstod at de hadde kommet over et enestående arkiv over livet i antikken, og startet utgravingene – som mer eller mindre har pågått siden.

– Det eksepsjonelt rike materialet av tekster skrevet på papyrus, omfatter både litteratur, personlige brev og administrative dokumenter, forteller forskeren. Vuolanto og hans kollega, April Pudsey fra Manchester Metropolitan University, har lest gjennom 7500 papyruser for å finne barna. Aldri tidligere er barndom blitt utforsket så systematisk i slikt materiale.

Stor mobilitet

Mange av de gamle dokumentene omtaler transaksjoner knyttet til slavehandel, og her dukker barna opp.

– Denne typen forflytning, drevet fram av omstendigheter utenfor det enkelte menneskets kontroll, er et særdeles viktig trekk ved mobiliteten i den antikke verden, understreker Vuolanto. – Og når vi også legger til forflytning av frie mennesker i kjølvannet av krig og politiske omveltninger, så har vi fanget det meste av mobiliteten knyttet til barn og familie i den romerske verden.

Vuolanto kan dokumentere at barn fra mange steder i Romerriket endte opp i Oxyrhynchus –barn fra Arabia, fra dagens Algerie og Makedonia. Slavehandelen var en internasjonal virksomhet med store penger involvert.

Gikk i lære

Forskerne vet ennå ikke så mye om barns liv før de dukker opp i offisielle dokumenter, og det gjør de gjerne ikke før de er blitt tenåringer. Det forskerne imidlertid vet, er at barn fra vanlige familier begynte med lett arbeid fra de var mellom sju og ni år gamle, som gjetere, med å samle tørr dyremøkk til å fyre med eller å bære vann. En del gutter var lærlinger i to til fire år. Forskerne har funnet mer enn tjue lærlingekontrakter i Oxyrhynchus, de fleste i veveindustrien. Også slavebarn, både gutter og jenter, var lærlinger, og også de fikk lærlingekontrakt.

– Ideen med lærlingeordningen var å få barna ut av hjemmene, gi dem muligheten til å lære nye ting og få oppøvd ferdigheter. Frie jenter var beskyttet. De ble holdt hjemme og lærte det de trengte der. I kildematerialet vårt har vi imidlertid funnet en liten jente, født fri, men som allikevel måtte veve i fire år, fra soloppgang til solnedgang, for å betale tilbake sin fars gjeld.

Sårbare små

Kildematerialet fra Oxyrhynchus bekrefter at voksnes følelsesmessige bånd til barn var sterke. For en slavefamilie kunne båndene aldri etableres igjen når de først var brutt av slavehandelen. Barna var kanskje solgt til noen på den andre siden av Middelhavet – eller til noen helt lokalt.

– En slaveeier hadde ingen forpliktelser overfor barnet, for eksempel til å la det få møte foreldrene sine, selv om de bodde i huset ved siden av. Slavemishandling ble ikke oppfattet som en god ting, men ble tolerert av samfunnet, forteller han.

Vuolanto viser til at det finnes tilfeller der barn blir reddet fra slaveriet. Det var ulovlig å gjøre et barn som var født fritt, til slave.

– Men hvem kunne vite, om et ensomt barn ved brønnen eller på byens søppelfylling, var et slavebarn eller ikke. Noen slavebarn ble adoptert uoffisielt av frie mennesker, noen frie barn ble gjort til slaver. Identifikasjonspapirer fantes ikke. Et barn i sitt lokalmiljø ville hatt naboenes vitnesbyrd på hvem det var. Men om barnet var alene i annen landsby, eller i et annet land, var dets skjebne lagt i andres hender.

Dødeligheten var høy, og mange barn var uten foreldre. – Foreldreløse barn var særlig sårbare. Når mor og far var døde eller solgt som slaver, var det ofte ingen andre der som kunne dekke barnas behov. Det fantes ingen institusjoner, ingen ordninger for å ta vare på disse barna.

– Barndommen i antikken kunne være temmelig mørk, selv om foreldre elsket sine barn over alt og alle – den gang – som nå.

Av Trine Nickelsen
Publisert 10. des. 2015 20:39 - Sist endret 11. des. 2015 11:06
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere