Russland sitter med svarteper: Oljeutslipp som krysser delelinjen, gir ikke rett til erstatning

Norsk lov beskytter den som forurenser: Oljesøl som driver med havstrømmene og treffer den russiske nordkysten, tar ikke Norge ansvar for. Ødelagte økosystemer kan bli resultatet. 

TAKK, ATLANTERHAV! Havstrømmene vil komme framtidige oljesølere på norsk side av delelinjen til unnsetning: Oljen fraktes østover med det varme atlantiske vannet, og ender opp i sårbart kystmiljø i Russland. Forurenseren slipper å betale for skaden. Illustrasjon: Hanne Utigard

Barentshavet er et av de siste rene, rike og høyproduktive, marine økosystemer i verden. Det kryr av liv: Enorme bestander av torsk, sild og lodde, sjøpattedyr og noen av verdens største kolonier av sjøfugl.

Den store, biologiske produksjonen er resultat av en lykkelig kombinasjon av gunstige strømforhold og grunt hav; Barentshavet har en gjennomsnittsdybde på 230 meter. I polarfronten, der varmt vann fra Atlanterhavet møter kaldt vann fra Polhavet, og langs iskanten, er det mest næring og størst produktivitet. Men økosystemene er sårbare. Det biologiske mangfoldet er nemlig mindre her enn lenger sør, og næringskjedene kortere.  

Men det finnes også en annen type rikdom – under havet: Store, uoppdagede petroleumsressurser. I 2010, etter mer enn 40 års forhandlinger, ble Norge og Russland enige om hvor den maritime delelinjen mellom de to landene skulle gå. Og ikke lenge etter åpnet regjeringen opp for nye letemuligheter etter olje og gass gjennom den såkalte 23. konsesjonsrunden.

Kritikerne har pekt på hvor katastrofale følgene av et oljeutslipp i Barentshavet kan komme til å bli, særlig nær iskanten i Arktis.

– Heldigvis er erstatningsreglene temmelig tøffe. Forurenseren skal betale. Det marine livet skal sikres. Men lovens gode hensikter har sine geografiske begrensninger, påpeker professor Erik Røsæg ved Nordisk institutt for sjørett på Universitetet i Oslo.

HAVSTRØMMENE i Barentshavet går østover. Det er derfor sannsynlig at et oljeutslipp på norsk side ender opp på russisk side. De store, marine økosystemene går på tvers av delelinjen. Et av disse systemene ligger nord om Norge og Russland.

– Filosofien er tydeligvis å sikre norske interesser, ikke utenlandske.

Loven Røsæg sikter til, er den norske petroleumsloven. Den regulerer myndighetenes forvaltning av de norske olje- og gassressursene på kontinentalsokkelen. Et helt kapittel er viet regler for erstatning når ulykken er ute – når oljen spruter ukontrollert ut fra plattformer og andre installasjoner i norsk sektor.   

– Etter loven er det likegyldig om det er et norsk eller et svensk, et amerikansk eller et meksikansk oljeselskap for den saks skyld, som står bak oljesølet. Det avgjørende er hvor skaden oppstår.

Røsæg har analysert de norske ansvarsreglene grundig, og hvilke erstatningsrettslige spørsmål som kan oppstå.

– Det som er viktig, er å forstå konsekvensene av det som står i loven. For hva om oljesølet flytter på seg? Hva om oljen simpelthen ikke respekterer den norsk-russiske grensen?

Han ber oss forestille oss at det skjer et utslipp fra en oljeplattform i et av de norske feltene som ligger helt inn mot den russiske grensen, altså langs den nye delelinjen.  

– For de eventuelle norske skadelidte er saken grei: Hoteller og hytteeiere som får stranden tilgriset, fiskere som får garn ødelagt, og andre kan saksøke rettighetshaverne. Rettighetshaverne er de som er gitt konsesjon til for eksempel å utvinne olje, enten det er norske eller utenlandske oljeselskaper, påpeker Røsæg.

Erstatningsreglene er harde, og mye hardere enn i mange andre land. 

– Den skadelidte vil få erstatning på objektivt grunnlag, uten skyld og ubegrenset, slik det står i loven. Det betyr at en slipper å vise at det er blitt begått en feil. Og mens en oljetanker som lekker olje, bare har ansvar opp til et visst beløp, er det ikke noe tak på forurensningsansvaret fra oljevirksomheten.

Gjelder ikke en russer

Men hva om oljen driver østover og inn mot sårbare kystmiljø på russisk side?

– Var jeg russer, ville jeg bli møtt på en ganske annen måte: «Beklager, den norske loven gjelder i all hovedsak skade som er oppstått på den norske kontinentalsokkelen. Skaden du vil ha erstatning for, derimot, befinner seg utenfor vårt ansvarsområde. Noen erstatning etter norsk lov kan du derfor ikke påberope deg.» Og det står også uttrykkelig i loven at rettighetshaveren bare kan gjøres ansvarlig for forurensningsskade etter reglene i denne loven.

Det var da Røsæg arbeidet med et kapittel i boken Offshore Contracts and Liabilities, som kom ut i fjor, at han fullt ut forstod hvilken uheldig stilling Russland befinner seg i.

– Jeg ble temmelig overrasket, sier han til Apollon.

– Jeg ser det slik: Selv om norske myndigheter har tatt initiativ til oljevirksomhet i nord og har sett behovet for strenge erstatningsregler, har de altså valgt ikke å ivareta russiske interesser.

Anerkjenner ikke dommen

Røsæg viser til at jeg som russer selvsagt kan gå til en russisk domstol og saksøke forurenseren den veien.

– Det er helt kurant, og det skjer også hos oss: Når et utenlandsk skip forurenser kysten vår, saksøker vi dette skipet i Norge.

Men problemene stopper ikke her, ifølge Røsæg.

– Det er all grunn til å tro at du ville fått medhold i russisk rett, framholder han. De russiske erstatningsreglene er omfattende og vil ofte gi større erstatninger enn de tilsvarende norske reglene.

– Men om rettighetshaverne på norsk side ikke godtar dommen, og derfor heller ikke vil betale for skaden, oppstår et problem. Det finnes nemlig ingen måte å tvinge forurenseren til å betale på. Vi har ingen avtale med Russland, slik vi har med de fleste andre europeiske landene, om gjensidig anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer.

– Hvorfor ivaretar ikke norsk lov de russiske interessene på en bedre måte?

– Jeg tror, for det første, at norske myndigheter har tenkt at det viktigste tross alt, er å ta vare på egne interesser. For det andre har nok hensikten vært å forsøke å tvinge fram bilaterale avtaler, altså avtaler inngått mellom to parter, i dette tilfellet Norge og Russland. Loven åpner nemlig for det. Norge har flere avtaler med nabolandet i øst som har med forurensning å gjøre. Men noen avtale om erstatning som følge av oljesøl som krysser delelinjen, eksisterer ikke.  

At reglene er så restriktive, tror Røsæg ikke er tilfeldig.

– Tvert imot. Den norske lovgiveren har bevisst ønsket å begrense rekkevidden av loven. Jeg ser minst to tydelige tegn på det: I loven er det særregler for skade på fiskeredskaper og liknende utenfor kontinentalsokkelen. Men reglene gjelder bare norske fiskeredskaper. Her kommer den nasjonalistiske kloa fram, mener Røsæg.

Et annet tydelig uttrykk for at de norske erstatningsreglene ikke er ment å gjelde Russland, ser han i Miljøvernkonvensjon fra 1974, mellom Norge, Danmark, Finland og Sverige.

– Avtalen sikrer nordiske borgere like rettigheter, slik at statsborgerskap ikke har noen betydning for retten til erstatning. Det hadde vært naturlig å tolke konvensjonen dithen at den gjelder kontinentalsokkelen til de nordiske landene. Men slik ser vi det ikke i Norge. Nei, i petroleumsloven har lovgiver valgt å tolke miljøkonvensjonen innskrenkende, slik at den kun gjelder landenes territorium og territorialfarvann, altså inntil 12 nautiske mil fra land. Utenfor, på kontinentalsokkelen, blir dansker og svensker behandlet som russere.

Det er likevel en viktig forskjell mellom våre nordiske småbrødre og storebror i øst:

– De nordiske landene har som nevnt inngått avtaler om gjensidig anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer. En dom mot en norsk rettighetshaver i disse landene vil kunne fullbyrdes i Norge. Som russisk skadelidt befinner du deg fremdeles i en uheldig særstilling, fastslår juristen.

Ødelegger for oss selv

Erik Røsæg minner om noe vi kanskje ikke tenker på, men som kan være relevant i denne sammenhengen: En norsk domstol bruker ikke alltid norsk rett. Når det skal avgjøres om et ekteskap er gyldig eller ikke, for eksempel, kan utfallet selvsagt ikke avhenge av hvilket land saken reises i. Når et erstatningssøksmål etter oljeskade kommer for en norsk domstol, er det mulig å si at dette har nærmere tilknytning til Russland og at vi derfor bruker russisk rett.

– En slik regel ble opprinnelig inkorporert loven. Men regelen er fjernet. Det lille hullet som fantes, ble tettet igjen med den nye petroleumsloven av 1996, påpeker professoren.

Han mener at Norges restriktive holdning er svært uheldig – også for Norge. Havstrømmene i Barentshavet der oljeutvinningen er planlagt, går østover. Det er derfor sannsynlig at et utslipp på norsk side ender opp på russisk side. De store, marine økosystemene i Barentshavet går på tvers av delelinjen. Et av disse systemene ligger nord om Norge og Russland.

– Når et oljeselskap på norsk side ikke betaler for forurensningsskaden det påfører den russiske delen av Barentshavet og kystmiljøet der, er risikoen stor for at det ikke blir ryddet opp. Da er det også vårt eget økosystem vi ødelegger.

Utmåling av miljøskade

PETROLEUMSLOVEN: – Det som er viktig, er å forstå konsekvensene av det som står i loven. For hva om oljesølet flytter på seg? Hva om oljen simpelthen ikke respekterer den norsk-russiske grensen? spør Erik Røsæg. Foto: Trine Nickelsen

– Hvordan ser oljenæringen på dette?

– Erstatningsansvaret etter norsk lov er strengt, og det er godtatt av næringen. Men norsk lov forholder seg bare til de rent økonomiske skadene av oljesøl. Russerne, derimot, har lagt økologien inn i sine regnestykker. Fører oljeutslipp til at fiskeyngel dør, ja, så skal det betales for. Og det ganske mye. Russerne har formler for å beregne dette. For selskapene ville det nok derfor vært bedre å bli saksøkt i Norge enn i Russland.

Røsæg peker også på en annen ting som kan gjøre at oljeselskaper som har forurenset russisk kyst, heller vil ha søksmålet her i landet.

– De norske prosessuelle reglene gjør det attraktivt å føre sak i Norge. Hos oss er regelen slik at alle saker skal samles om én domstol, og det kan settes frister for å reise sak. Dessuten kanaliseres alt ansvar fra rettighetshaverne som driver et oljefelt og fra dem som har begått feil, til én enkelt operatør. Når alle kravene samles på denne måten, blir de mye enklere å håndtere.

Røsæg peker på at det også er bedre å føre sak og vite hva en får, enn å risikere en kanskje lang og usikker prosess i Russland. – Jeg tror at oljeindustrien ser det som jeg mener å se, nemlig at de er bedre tjent med at de norske reglene utvides.

– Må tilpasses virkeligheten

Apollon kontakter Norsk olje og gass, som er en interesse- og arbeidsgiverorganisasjon for oljeselskaper og leverandørbedrifter på den norske sokkelen. 

– Hvordan ser oljeindustrien på en mulig utvidelse av de norske reglene?

– Norsk olje og gass forholder seg til gjeldende erstatningsrettslige regler slik de er fastsatt i petroleumsloven, forurensningsloven og internasjonale konvensjoner, sier juridisk fagsjef Oluf Bjørndal til Apollon.

– Vi er opptatt av at rammeverket til enhver tid blir tilpasset den virkeligheten vi lever i, understreker han.

– Petroleumsvirksomheten i nordområdene gjør det naturlig å drøfte dette saksforholdet med Olje- og energidepartementet.

Internasjonalt

Har Norge anledning til å være så selektiv med hvem de gir erstatningsrettslig beskyttelse til? Hva sier internasjonal rett?

Erik Røsæg mener det ikke finnes noen klare, internasjonale regler om det. 

– De fleste land, og Norge framfor noen, bygger på prinsippet om at forurenser betaler. Tankegangen er denne: Det skal ikke være gratis å forurense, for da forurenser en mer. Erstatningsreglene i den norske petroleumsloven er et brudd på dette prinsippet, poengterer han.

– Finnes det noen regler i internasjonal rett som gjør at en blir erstatningsansvarlig?

– Det skal nok en del til, og de gjelder uansett statens ansvar. Hvis staten har tillatt en virksomhet som ikke burde ha vært tillatt, kan den bli ansvarlig. Men det ville vært bedre med effektive, internasjonale regler om ansvar for dem som driver oljevirksomheten. FNs internasjonale lovkommisjon har lagd et utkast til regler om dette. De henviser faktisk til Den nordiske miljøkommisjonen, og sagt at en må stilles likt med de lokale innbyggerne. Men dette er ennå ikke anerkjent som et internasjonalt prinsipp, konstaterer Røsæg.

– Lodda er særlig utsatt

Apollon kontakter Leif Christian Stige som er forsker ved Senter for økologisk og evolusjonær syntese, CEES, Universitetet i Oslo. Han studerer hvordan klima og andre faktorer, deriblant mulige oljeutslipp, påvirker dyreplanktonet og fiskesamfunnene i Barentshavet.

– Hvilken virkning, over tid, kan en utblåsning av olje ha på økologien i dette området, og da særlig om oljesølet blir liggende?

– Trolig er de lokale bestandene av sjøfugl spesielt utsatt, og også organismer i strandsonen og arter nær iskanten. For fisk er det egg- og larvestadiene som er mest sårbare for oljeforurensning, blant annet fordi de i liten grad kan svømme unna om de kommer ut for olje.

Forskeren minner om at lodda er en fiskeart som gyter langs Finnmarks- og Murmankysten, og at de unge livsstadiene til lodda derfor er utsatt for olje både på den norske og russiske siden av grenselinjen.

– Lodda spiller en nøkkelrolle i økosystemet. Dersom denne bestanden rammes, vil det gi ringvirkninger for andre arter som torsk, sjøfugl og sjøpattedyr. 

Av Trine Nickelsen
Publisert 29. jan. 2016 07:55 - Sist endret 29. jan. 2016 08:15
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere