Surrogatmødre i India: – Noe av meg lever videre i barnet

Det første norske forskningsarbeidet om kommersiell surrogati er fullført.

BRUDD MED NORMER: De felste surrogatmødrene holdt svangerskapet hemmelig. Dette var mulig fordi klinikkene krevde at kvinnene bodde der, ofte gjennom hele svangerskapet. Bildet er fra et midlertidig hjem for surrogater utenfor byen Ahmedabad. Foto: NTB Scanpix

Scene 1: Hvem? En indisk kvinne, et par fra et  vestlig land, et nyfødt barn, en pleier. Hva? Første møte etter fødselen. Hvor? På venterommet på en fertilitetsklinikk i Mumbai, India.

Kvinnens underleppe skjelver svakt idet hun får øye på barnet. En uke er gått siden fødselen, siden hun så barnet sist. Øynene fylles med vann. Renner over. Hun gråter. Gråten stopper ikke. Ved siden av sitter barnets foreldre, en kvinne og en mann fra en annen kant av verden. Lengselen etter barn har vært så sterk. Nå holder de et nyfødt barn i armene. Gleden er overveldende. Takknemligheten også, mot henne som har båret det fram. De har snakket med henne på skype under svangerskapet, med hjelp av tolk. Da virket hun glad, rolig. Ikke alle klinikker tillater slik kontakt.

BLODSBÅND: – Surrogatene var opptatt av at de hadde gitt noe av seg selv til barnet, delt blod med det, gitt omsorg  – ofte mer enn til egne barn. Mange påberopte seg en slags moralsk rett til barnet, forteller Kristin Engh Førde.
Foto: Ola Sæther

Kvinnen har bodd her i åtte måneder, er blitt undersøkt jevnlig – fosterlyd og blodtrykk, sprøyter med jern og vitaminer. En omsorg de fleste indiske kvinner bare kan drømme om. Med pengene hun får, kan hun endre livet for seg og barna sine – for alltid. Hvorfor gråter hun? Kan noen fortelle oss hvorfor hun gråter?

Milliardindustri

Par og enslige fra land over hele verden reiste i årene 2007–2015 til India for å få barn ved hjelp av surrogati. Også fra Norge. Indiske kvinner ble betalt for å bære fram og føde barn – som de senere sa fra seg alle rettigheter til. ‘Oppdragsgiverne’ var ufrivillig barnløse, heterofile par, homofile par eller enslige menn.

Landet egnet seg godt: topp medisinske fasiliteter og nok av kvinner som var villige til å gjøre jobben. Surrogati vokste til å bli en milliardindustri i India – inntil lovendringer kom og satte en stopper for det meste av virksomheten.

Kristin Engh Førde er medisinsk antropolog og har skrevet doktoravhandling om surrogati, basert på langvarig feltarbeid i den mest folkerike byen i India, Mumbai, og også i Skandinavia. Ingen norsk forsker har gjennomført en slik studie før.

Hva er det vi ikke ser?

– Det har vært viktig for meg å komme så tett som mulig – både på erfaringene til surrogaten og erfaringene til dem som skal bli foreldre. Begge parter investerer forferdelig mye i dette – hvordan opplever de det? Hvordan henger erfaringene til den ene parten sammen med erfaringene til den andre? Henger de i det hele tatt sammen?

Kristin Engh Førde kom selv rett inn i scenen som er beskrevet over. Hun forteller om et rom mettet av følelser.

– De satt og gråt. Jeg valgte å trekke meg ut. Situasjonen var komplisert nok som den var, uten en person til – med enda en agenda.

Antropologen viser til de mange og sterke føl-elsene og meningene om surrogati. Noen hevder at surrogati er en “vinn-vinn”-utveksling mellom likeverdige parter med sammenfallende interesser. Andre at surrogati tvert imot er utnytting av fattige mennesker.

– Jeg ville finne ut hva det er vi ikke ser, om vi på forhånd bestemmer oss for at det må være det ene eller det andre. Hva finnes imellom de to syn-ene på surrogati?

En vanskelig start

Kristin Engh Førde tok med seg familien sin og reiste til India for å se selv. Hun støtte raskt på problemer.

– Før jeg dro, hadde jeg inngått en avtale med en klinikk i Mumbai. Jeg så for meg et etnografisk feltarbeid der jeg skulle sitte og observere og ha mye tid sammen med surrogatene. Men da jeg kom, ble jeg nektet å snakke med kvinnene uten at klinikken hadde en representant til stede. Jeg fikk heller ikke ha assistenten min med, som var tolk, forteller hun.

Førde ble tvunget til å gå andre veier for å re- kruttere surrogater. Det var vanskelig og tidkrevende, medgir hun, men etter hvert opparbeidet hun seg tillitsforhold til flere tidligere surrogater, og snart hadde hun et nettverk hun kunne rekruttere fra.

– Jeg snakket med 40 surrogater, og av disse gjennomførte jeg formelle intervjuer med 27. Flere av kvinnene hadde jeg svært mye kontakt med, som denne kvinnen:

«Lata» hadde gått tre år på skolen, men kunne ikke lese og skrive. Mannen hennes var handikappet, men jobbet likevel 12 timers skift på fabrikk. En dag ga han opp. Han var deprimert, utbrent. Livet er beinhardt for fattigfolk i India.

Lata måtte finne jobb

India er ingen velferdsstat; familien og slekten er den sosiale sikkerheten. Men arbeidsmarkedet er usikkert og strevsomt for folk uten utdanning. Hun hadde allerede vært surrogat én gang. «Når jeg får en så stor sum med penger, kan vi klare oss,» hadde hun tenkt. Hun mintes tiden som surrogat som tung, fysisk og mentalt.

– Da jeg traff henne ett år etter fødselen, hadde hun ingen penger igjen. Drømmen hennes nå, fortalte hun, var å få kontakt med rike mennesker i Vesten som kunne betale for utdanning og sikre sosial mobilitet for barna – via en surrogatikontrakt. Som hun ofte sa til meg: Livet mitt er sånn som det er. Men jeg vil at barna mine skal ha det bedre. De skal slippe å kjempe denne kampen, aldri å kunne fokusere på noe langsiktig.

Mannen sa nei. Lata er typisk for surrogatene som Førde fikk kontakt med: Liten tilknytning til arbeidslivet, ektemenn som av en eller annen grunn ikke fungerer – alkohol, sykdom, handikapp – eller skilsmisse. Mange av kvinnene hadde fått en utvidet forsørgerbyrde i familien.

Antropologen viser til at det ikke er slik kanskje mange tror, at mennene presser på for at konene skal tjene penger som surrogat.

– Nei, det så jeg ingen eksempler på. Tvert imot. Kvinnene fortalte at de måtte overtale mannen sin. Muligheten til å melde seg som surrogatmor, hadde kvinnene funnet fram til selv, eller de hadde hørt det fra en nabo eller en svigerinne. Så hadde de bestemt seg, gått til mannen sin og sagt: Dette vil jeg gjøre. Da hadde mannen sagt nei. Og hun hadde svart: Jo, men hør nå… Å bære fram et surrogatbarn, er på mange måter brudd med tradisjonelle normer for kvinner i India. Kvinnene Førde snakket med, måtte jobbe hardt for å konvertere det som i utgangspunktet var helt uakseptabelt, til noe hun og familien kunne leve med.

– Å være surrogat er svært stigmatisert. Det var også delvis derfor det var så vanskelig for meg å rekruttere informanter. De var livredde for at noen skulle få vite. Alle jeg snakket med, holdt svangerskapet hemmelig for noen. En fortalte det ikke til mannen sin engang. Hemmeligholdet var mulig fordi klinikkene krevde at de bodde der, ofte gjennom hele svangerskapet.

Førde viser til at dette er kvinner som, i tråd med indisk norm og praksis, i liten grad hadde vært borte fra familien sin, barna sine.

– Den indiske kulturen er grunnleggende kollektiv. Det å være alene et annet sted, er tungt for dem. Og barna, ofte ganske små, måtte klare seg uten moren sin i åtte-ni måneder.

«Medical baby»

Surrogatene hadde selv en forestilling om at det lange oppholdet på klinikken var nødvendig. De sa ting som at: «Da jeg bar fram egne barn, jobbet jeg som før, jeg spiste som før, gjorde alt som før, bare at jeg var gravid.»

– «Dette barnet tåler ikke det», fortalte de meg, og det ga dem en slags mening til det å måtte være borte hjemmefra.

Førde fant ut at det som var betydningsfullt for kvinnene, var at barnet de bar, var unnfanget uten- for kroppen, ved hjelp av «medicines». «Babyen er lagd med medisiner, og så er den satt inn i meg», var en måte å uttrykke dette på. Kvinnene hadde også fått forståelsen av at barnet ble næret med medisiner fra utenfor kroppen under svangerskapet – i form av sprøyter.

– Surrogatsvangerskapet er hypermedikalisert, og sprøytene er en del av dette. Sprøyter med hormoner til å begynne med, etter hvert vitaminer og jern. Kvinnene oppfattet sprøytene som en slags næring: Hvis en «medical baby» ikke får denne næringen, blir det ikke noen baby.    

Moralsk rett til barnet

For de estlige foreldrene var det viktig å understreke det genetiske slektskapet. Barnet ble unnfanget ved hjelp av egg fra henne som skulle bli mor, eller fra en eggdonor. Surrogatens egg ble aldri brukt. Foreldrene var opptatt av at svangerskapet ikke overfører egenskaper eller identitet, og at svangerskap i seg selv ikke skaper slektskapsbånd. De fleste mente at relasjonen mellom barnet og surrogaten er over idet svangerskapet er over. Men hva med de indiske kvinnene, så de det på samme måte?

– Nei, det var ikke det jeg fant. Gener var ikke noe surrogatene forholdt seg til. De var opptatt av at de, på forskjellige måter, hadde gitt noe av seg selv til barnet, delt blod med det, gitt omsorg – ofte mer enn til sine egne barn. Kvinnene snakket riktignok om svangerskapet som en jobb, at barnet ikke var deres, men sa likevel ting som: «Noe av meg lever videre i dette barnet. Det skylder sin eksistens til min omsorg, mitt blod, min smerte.» Mange av kvinnene påberopte seg en slags moralsk rett til barnet. Dette var ofte i strid med hvordan de vestlige foreldrene så på det. 

Lydig og oppofrende

Antropologen viser til at de i Vesten som forsvarer kommersiell surrogati, ofte legger stor vekt på retten alle har til å gjøre hva en vil med egen kropp: De indiske kvinnene styrker stillingen sin i familien og i samfunnet når de får muligheten til å tjene gode penger – om det så er på egne kroppslige funksjoner.

– På noen måter stemmer selvsagt dette; surrogati innebar nye muligheter for kvinner som ellers hadde lite økonomisk handlingsrom. Men kvinnene selv betonte ikke autonomi og råderett over egen kropp når de snakket fram surrogati som et akseptabelt valg. Tvert imot. Mange uttrykte det omtrent slik: «Dette er tungt, jeg risikerer respektabiliteten min, helsa mi, men jeg gjør det for barna mine. Eller jeg gjør det for søsteren min, moren min.» De opplever altså at de ofrer seg for andre, i samsvar med strenge, patriarkalske krav i det indiske samfunnet til lydighet og underdanighet. Dette er kvinner som er vant til at livet er hardt, at en må forsake ting. Det gjør dem spesielt egnet til denne typen arbeid.

– Jeg må vite

Scene 2: Hvem? Det samme foreldreparet. En antropolog fra UiO. Hva? Intervju noen dager senere. Hvor? Et hotellrom i Mumbai.

Foreldreparet har det nyfødte barnet med seg. De er lykkelige over barnet, men tydelig forstyrret etter opplevelsen på klinikken. Hvordan kjennes det nå? spør antropologen.

– Jeg vil ikke gi barnet tilbake, men jeg trenger å få vite hvorfor «Sunita» (surrogaten) reagerte som hun gjorde, svarer kvinnen.

– Jeg har det vondt med meg selv, for jeg tenkte på dette som en perfekt historie. Hun ønsket penger, vi ønsket barn. Jeg trodde hun var glad og trygg, at hun hadde et avklart forhold til det hun gjorde. Men nå vet jeg ikke. Kanskje vi har gjort skade på et menneske?

Senere: Paret møter surrogaten igjen. Da hadde hun i mellomtiden blitt gjenforent med barna sine, som hun ikke hadde sett på åtte måneder. Hun gråt ikke. Smilte litt. Paret fikk tilbake en slags ro om at det gikk bra med henne.

Overbevisende historie

– Jeg synes dette viser hvilken sterk historie som blir fortalt. En historie om en profesjonell føder, som er så tilstedeværende og så overbevisende at foreldrene føler seg komfortable. Og som regel greier surrogatene å opprettholde fortellingen om hva denne utvekslingen er. Flere fortalte meg at de passet på ikke å gi uttrykk for sterke følelser når de traff foreldrene. «Jeg ville ikke at de skulle synes synd på meg. Jeg ville ikke ødelegge deres lykkelige øyeblikk». Noen hadde også fått eksplisitt beskjed fra klinikkene om å unngå å vise fram følelser som kunne gjøre foreldrene ubekvemme eller bekymret.

Mange av foreldrene hadde fått forståelsen av at surrogatene får tett oppfølging – også psykologisk.

– Jeg fant ikke dette bildet igjen hos surrogatene. Å håndtere følelsene sine, ble mer sett som del av jobben og ikke noe en kunne kreve hjelp til.

Kristin Engh Førde er likevel opptatt av å problematisere forestillingen om surrogati som «utnytting» – at de indiske surrogatene er viljeløse ofre, mens de som skal bli foreldre, knapt har tanke for annet enn eget ønske om barn.

– I Mumbai snakket jeg med mange vestlige, særlig skandinaviske par og enslige som var kommet for – enten å lage barn eller hente barn. Mange har en idé om at dette er mennesker uten etisk refleksjon. Det er ikke min erfaring. De fleste betraktet surrogati som siste løsning. Alle var opptatt av å gjøre mest mulig etiske valg i det indiske markedet. Et flertall av dem jeg snakket med, ville heller ha adoptert et barn om de kunne, men den muligheten var stengt.

– Jeg synes ikke det er så rart at foreldre kan dra til India og ikke se det jeg så. Måten transnasjonal surrogati var organisert på i India, gjorde det lett for klinikkene å holde surrogatenes erfaringer og ønsker utenfor foreldrenes radar. Den store språkbarrieren bidro til det samme. Jeg utelukker ikke at jeg hadde oppfattet og konkludert med det samme som dem, om jeg ikke hadde brukt mange måneder på de andre historiene: At det er greit, fint. At det ikke skader kvinnen på noen måte, tvert imot.

Førde understreker at surrogatene ikke blir presset inn i surrogati, men at de er handlende individer som vet hva de holder på med. Likedan – de som driver klinikkene, tjener riktignok masse penger, men de driver sin praksis på den måten de synes er forsvarlig. De ønsker ikke å skade noen.

– Problematisk

Antropologen minner om en felles, global historie hvor hvite mennesker har økonomisk og symbolsk makt over brune mennesker, og menn makt over kvinner.

– Slik strukturell ulikhet, kombinert med hvordan en konkret organiserte surrogativirksomheten i India – der avstand var det overordnete prinsippet, skapte det jeg har kalt «intimate distance». Denne gjennomgående produksjonen av avstand ble i overveldende grad til fordel for de mektige og til ulempe for de mindre mektige – og derfor høyst problematisk. Dette gjelder jo mye av den økonomiske utvekslingen som foregår mellom rike og fattige i verden. Spesielt tydelig blir det likevel når det som utveksles, er noe vi ikke er vant til å håndtere i et marked.

Av Trine Nickelsen
Publisert 5. mai 2017 07:52 - Sist endret 5. mai 2017 08:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere