Mener det norske skolesystemet er hyklersk

Norsk skole har som krav at én av fem skal bli tapere, mener idéhistoriker Espen Schaanning. 

SKOLEKRITISK: – For at det norske skolesystemet skal fungere, må man produsere og opprettholde en gruppe tapere. Alt snakk om at skolen skal løfte alle elever, eller at alle elever skal oppleve mestring, er det rene hykleri, sier professor Espen Schaanning. Foto: OLA SÆTHER

Schaanning har nærlest regjeringens stortingsmelding «Lærelyst», som ble levert Stortinget i 2017. Han feller en hard dom. 

– For at det norske skolesystemet skal fungere, må man produsere og opprettholde en gruppe tapere. Alt snakk om at skolen skal løfte alle elever, eller at alle elever skal oppleve mestring, er det rene hykleri, sier Espen Schaanning.

Professoren ved Universitetet i Oslo er aktuell med boka «Til alle barns beste?». I den har han samlet en rekke artikler han har skrevet om skole og utdanning. Mange av dem er publisert i det idéhistoriske tidsskriftet Arr, som Schaanning grunnla for 29 år siden. 

– Hvorfor spørsmålstegnet i boktittelen, Schaanning?

– Jeg ønsker å få folk til å tenke igjennom om det virkelig går an å ha alle barns beste som overordnet målsetting når man samtidig går inn for en prestasjonsskole der man opererer med læringsmål som ikke alle kan nå. 

Per definisjon tapere

I Stortingsmeldingen heter det blant annet at: «Mye tyder på at om lag 20 prosent av barna i skolen trenger ekstra hjelp eller tilrettelegging for å lykkes med det skolefaglige, sosial kompetanse eller med begge deler.»
    Den ledende idéhistorikeren mener på sin side at systemet er designet for å skape disse taperne. 
    – De setter opp en lang rekke mål. Men ikke alle skal nå disse målene. Det er alltid 20 prosent som ikke strekker til. Dersom mer enn 20 prosent oppfyller minstekravet, vil man måtte endre kravene, slik at det alltid er denne prosentandelen som ikke lykkes, forteller Schaanning. 
    Professoren er himmelfallen over et slikt system. 
    – Én av fem er dømt til å mislykkes. Sett deg inn i situasjonen til de 20 prosentene som hver dag i ti år må møte opp på skolen obligatorisk og få høre at de ikke strekker til. Tenk deg hva det gjør med et barn.
    – Du kaller dem tapere. Men vet elevene selv at de er tapere?
    – Det er klart de gjør. De vet at de får svak måloppnåelse eller dårligere karakterer enn de andre. Det blir sendt bekymringsmeldinger til foreldrene om at de ikke oppfyller kriteriene, sier Schaanning. 

Konkurranse fra barnehagen av

Det er ikke bare skolepolitikken som får gjennomgå av Schaanning. Det begynner allerede i barnehagen, mener professoren. 
    – Det er et veldig press på barnehagen for at den skal være en forberedelse til skolen. Det settes i gang en lang rekke tiltak overfor dem som «henger etter», slik at de skal være godt forberedt til skolegangen. Premisset er at skolen er en konkurransearena, og barna må gjøres klare til skolestart. 
    Schaanning sammenligner det med idretten.    
    – Det er som på 10 000-meteren. Når startskuddet går, og barna begynner på skolen, skal feltet i løpet av skolegangen spre seg. Det blir etter hvert tydelig hvem som leder, hvem som er midt i og hvilke elever som henger igjen helt til sist. 
    Som idéhistoriker, er Schaanning opptatt av de ideologiske strømningene som former skoleverket. 
    – Mye av det vi ser i dag, er basert på god, gammel liberalistisk ideologi. Skolen tenkes som et sted der elevene skal konkurrere med hverandre, og der det eneste som skal telle, er talent eller innsats. Den som ikke lykkes, framstår med andre ord som dum eller lat, eller begge deler. Taperne i systemet har med andre ord kun seg selv å takke, og det framstår som «rettferdig» at de ikke får tilgang til de privilegiene høy utdanning gir tilgang til.
    Men det er ikke nødvendigvis høyre-liberalistisk ideologi. Schaanning mener denne typen tekning om skole i Norge ble forsterket i det såkalte Kunnskapsløftet under den rødgrønne regjeringa. 
    – Foreldresamtalene endret seg raskt. Lærerne hadde plutselig skjemaer der de gikk gjennom måloppnåelse. Det er rett i fleisen, ikke sant? Barna fikk plutselig et stempel i ansiktet som sa dem rett opp i ansiktet at de ikke strakk til.
    Schaanning er ikke overrasket over at prestasjonsskolen innføres av venstresida.
    – Tradisjonelt er det venstresida som har vært for tvang. Da jeg var barn, gikk bare to prosent i barnehagen. Da sa man at å sende folk i barnehage fra de var to år gamle, attpåtil for å lære ting, var noe de gjorde i Øst-Europa.

Middel, ikke mål i seg selv

«I dag vil innholdet i og kvaliteten på opplæringstilbudet ha større betydning for økonomisk vekst og fremtidig velferd», heter det i stortingsmeldingen. 
    Skolepolitikken kan sees som et produkt av vår tid. 
    – Den overordnede tanken er at Norge er en kunnskapsnasjon. Nå som olja forsvinner, må vi ha de beste folka, derfor er dette tvingende nødvendig. Tenker man slik, har verken barne- og ungdomstiden eller utdanningen verdi i seg selv. De er da blitt investeringsområder som skal gi avkastning i framtiden, sier Schaanning.
    Men vi glemmer én ting, mener professoren.
    – Hva gjør dette med dem som er dårligst i systemet, hva gjør det med dem som ikke strekker til? spør professoren. Det understrekes at alle barn skal oppleve lærelyst, glede og tilhørighet mens de er på skolen. Det er ikke det. Men ved å etablere skolen som en prestasjons- og konkurransearena, undergraves systematisk disse gode ambisjonene.


Dum eller lat?

Historisk sett har den norske skolen vært en teoriskole, hevder Schaanning. Det er det de lærde er opptatt av, som vektlegges. De som ikke klarer å hevde seg i teoretiske fag, må «nøye seg» med å gjøre noe praktisk. 
    Professoren leker med tanken på at det kunne vært omvendt. 
    – Det kunne vært slik at de som ikke var flinke i praktiske fag, sløyd, idrett og håndarbeid, måtte «nøye seg» med matematikk og språkfag. Men slik er det naturligvis ikke. Tankegangen er at de som ikke klarer de abstrakte emnene, må ta til takke med de praktiske fagene. Dette er en favorisering av en bestemt type mennesker med en bestemt type ferdigheter. 
    De som ikke har disse ferdighetene, blir raskt satt i bås. 
    – Dersom du faller igjennom, er det fordi du er dum eller lat. Man legger all skyld på individet. Man lager riktignok rangeringer av skoler, men karakterene settes på elevene. Det er elevene som har krav til måloppnåelse. Det er forferdelig å leve med. 
     Professoren peker på det han mener er selvmotsigelser i den norske politikken for skole og utdanning. 
    – Man kan ikke si «alle skal med» og så lage et system som forutsetter at noen ikke skal med. Dersom dette er systemet man ønsker, må man i det minste si at dette er prisen: enkelte elever blir tapere. 

Apollon har lagt fram Schaannings kritikk for Kunnskapsdepartementet som står bak stortingsmeldinga «Lærelyst». Departementet ønsket ikke å kommentere kritikken.

 

 

En kritisk periode for norsk skole

Kirsten Sivesind er førsteamanuensis ved Institutt for pedagogikk på Universitetet i Oslo. I likhet med Espen Schaanning, har Sivesind studert stortingsmeldingen «Lærelyst» som Kunnskapsdepartementet presenterte for Stortinget i fjor. 

På oppfordring fra Apollon har Sivesind lest Schaannings kritikk av den samme meldingen. Hun deler Schaannings bekymring for en skole som overvåker og karakterfester elevenes ytelser. Sivesind mener at en ensidig betoning av hva skolen skal bidra med på sikt, gjør skolen til et middel snarere enn et mål.

DELS UENIG: Kirsen Sivesind har liten sans for Espen Schaannings 10 000 meterløp-metafor. – Han beskriver et konkurransesystem fra start til slutt som i liten grad betegner grunnutdanningen i Norge. Foto: UIO

– Vi ser i stadig større grad at kontinuerlige former for vurdering og tilbakemeldinger gjøres mulig av den teknologiske utviklingen, sier Sivesind, som sammen med professor Berit Karseth, i  vår fikk en bevilgning fra Forskningsrådet til et prosjekt med tittelen «Policy Knowledge and Lesson Drawing in Nordic School Reform in an Era of International Comparison». 

Det nordiske velferdssystemene er kjent både for sine offentlige skoleverk og for tiltak rettet mot barn og ungdom som har behov for ekstra støtte. I dag er disse systemene satt under press fra flere hold, mener Sivesind.

– Sverige har for lengst gått inn for å erstatte en statsforvaltet utdanning med et markeds- og konkurransesystem der det er store forskjeller mellom tilbudene de ulike elevene får. Der beskriver de nasjonale læreplanene objektive kunnskapskrav som elevene måles mot.

Men norsk skole er verken markedsbasert eller testbasert på samme måte som mange andre land. 

– Dette er et argument mot Schaannings kritikk. Vi har ikke en fullstendig testbasert skole i Norge ennå. Kompetansemålene i læreplanene er i dag formulert slik at alle kan nå dem på sitt nivå. De forutsetter utstrakt bruk av vurdering, men styrer verken tilfanget av kunnskap eller vanskelighetsgraden på opplæringstilbudet i særlig grad.

Sivesind har liten sans for Schaannings 10 000 meterløp-metafor.

– Han beskriver et konkurransesystem fra start til slutt som i liten grad betegner grunnutdanningen i Norge. Riktignok er mål og vurderinger et felles element for alle nivåer i skoleverket, inkludert barnehagene. Likevel er det ikke resultatene som alene bestemmer hva elever skal lære, hva de foretar seg i skolen eller hvordan de lykkes med skolegangen.  

Selv om hun ikke er enig med Schaanning i alt, setter hun pris på at idéhistorikeren skaper debatt rundt skolen. 

– Både politikere og forskere er med på å forme skolen. Selv om mange er uenige i sak, driver de utviklingen i samme retning. De som ønsker at skolen skal bidra til å løse «vår tids store utfordringer», som terrorisme og klimakrise, argumenterer for mer vurdering og bedre læring for å gjøre verden bedre. 

Det samme gjør de som anbefaler konkurranser om å prestere best i test. 

– Radikale, så vel som konservative og liberale trekker i samme retning. De er alle opptatt av mål, verdier og vurdering og i mindre grad formål og innhold. Derfor kan ikke den utdanningspolitiske dreiningen mot målstyring forstås kun politisk, som for eksempel resultatet av en ny-liberal politikk.
 


 

Av Morten S. Smedsrud
Publisert 8. aug. 2018 14:25 - Sist endret 8. aug. 2018 14:25
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere