Da vulkanen brast

Hvordan kunne det ha seg at lilleputtstaten Island fikk en av hovedrollene i en av historiens største finanskriser?

FORBANNET: Islendingene tok til gatene i store, ukentlige protester mot de islandske bankene, regjeringen og det internasjonale samfunnet som øyfolket mente ikke gjorde nok for å hjelpe dem gjennom krisen. FOTO: NTBscanpix

I disse dager er det ti år siden den amerikanske banken Lehman Brothers ble avslørt som luftslott og juksemaker, og det sendte verdensøkonomien ut på en berg- og dalbane. Banken hadde pyntet på regnskapene sine og opparbeidet seg en gjeld på over 600 milliarder dollar.

Kollapsen fikk enorme ringvirkninger i verdensøkonomien. Få land, om noen, følte dette like kraftig som vårt lille naboland i vest – Island. 

Professor Lars Mjøset ved Universitetet i Oslo har forsket på finanskrisen og særlig på Island de siste ti årene. 

– Verdien av de tre største islandske bankene var ti ganger så stor som det islandske bruttonasjonalproduktet. Det kunne ikke gå i lengden, sier Mjøset.
    

Årsaken til finanskrisen i 2008

Men før vi går til vårt lille naboland i vest, må vi få på det rene hva som egentlig skjedde enda lenger vest, i USA. Finanskrisen begynte som en boligkrise:

Hvis du tar opp boliglån i USA, kan det fort hende at banken din selger gjeldsbrevet til en annen bank, uten din godkjennelse. Før finanskrisen samlet dessuten bankene tusenvis av slike gjeldsbrev i «pakker» og solgte andeler av disse til investorer som ønsket å tjene penger på at folk betalte renter på lånet.

– De store investeringsbankene på Wall Street pakket inn meget usikker amerikansk boliggjeld i finansielle instrumenter som ble solgt til de fleste land. I etterkant av krisen ble disse instrumentene kalt «finansielle masseødeleggelsesvåpen». Da dette pyramidespillet begynte å rakne, utløste det tapsbomber i finanssentra over hele verden, forteller Mjøset.

FØRST UTE: – Samspillet mellom banker og investorer på Island førte til enorme pyramidespill i aksjemarkedet, og myndighetene var ikke i stand til å skjønne hvilken massiv risiko som hadde bygget seg opp, sier professor Lars Mjøset. Foto: MORTEN S. SMEDSRUD

Fordi avkastningen på andre typer verdipapirer var svært lav under opptakten til finanskrisen, strømmet investorer til disse strukturerte låneproduktene. Samtidig var boligprisene i USA på vei opp, så sikkerheten i investeringene virket god. 
    Dette systemet er imidlertid avhengig av to ting: 

  • Låntakerne må kunne betjene lånet sitt.
  • Huset må ha omsetningsverdi i boligmarkedet.

    Etterspørselen hos investorene økte så raskt at kreative banker så sitt snitt til å skape enda flere av disse lønnsomme produktene: de senket rett og slett standarden for hvem som kunne få lån og hvor store de kunne være. Det er disse lånene som ble kjent som «sub prime» da finansboblen sprakk. De mest aggressive bankene oppsøkte også potensielle kunder og overtalte dem til å skrive under på lånepapirer til «gunstige» vilkår. 

Dette bidro i seg selv til å drive opp boligprisene, og dermed framsto investeringen som enda sikrere. «Hvis lånet blir misligholdt, selge vi bare huset og får igjen pengene på den måten», tenkte investorene. Men etter hvert som flere av de mindre betjeningsdyktige huseierne begynte å misligholde lånene, ble flere og flere hus tvangssolgt på markedet. Tilbudet oversteg etterspørselen, og prisene gikk rett til bunns. 

Plutselig hadde huseierne lån som var langt større enn markedsverdien på husene. Når også disse lånene ble misligholdt, hadde bankene ingen mulighet til å drive inn pengene ved hussalg.  

Bankene gikk konkurs og investorene tapte enorme summer. Det er dette økonomer mener når de sier at «bobla sprakk».

Det som gjorde ting enda verre, var at bankene hadde solgt forsikring mot at husbobla skulle sprekke. Da nettopp det skjedde, hadde de ikke råd til å løse ut kravene fra dem som hadde kjøpt forsikringen. Lehman Brothers var en av bankene som hadde mest «råtten gjeld» i det amerikanske husmarkedet. 

 

Tre store banker kollapset

Da de amerikanske bankene begynte å vippe, falt dominobrikkene raskt østover til øya der «finansvikingene» på Island bodde.

Inspirert av amerikanske storbanker hadde nemlig de tre islandske bankene Landsbankí, Kaupthing og Glitnír bestemt seg for å tjene penger på samme type bankhåndverk som i USA.

– Da de islandske bankene ble privatisert på 1990-tallet, ble de raskt bemannet av en generasjon nyutdannete finansøkonomer som lot seg inspirere av forretningsmodellen til Wall Streets aggressive investeringsbanker, forteller Mjøset.

I boka «Why Iceland?» fra 2009 antyder økonomen Ásgeir Jónsson at finanskrisen har en bakgrunn i islendingenes «nasjonalkarakter»: en tro på at en nasjon på 300 000 innbyggere kan slå enhver annen nasjon i en hvilken som helst sport. Denne selvsikkerheten går ut over evnen til å tenke kritisk og vise forsiktighet. Jónsson mener at Island har en «drøm» som minner om den amerikanske drømmen: en islending gjør store ting i utlandet, men vil alltid vende hjem til Island for å bidra til fedrelandets storhet. 

Mjøset mener imidlertid at Islands problemer bedre kan forstås gjennom å følge de historiske prosessene og ved å sammenlikne med andre land, særlig de nordiske. 

– Da Island gikk inn i EØS i 1994, fikk de full dose avregulering over natten. De andre nordiske landene hadde over flere tiår før dette utviklet et bank- og finanssystem med erfaring på internasjonalt plan, forteller Mjøset. 

Hans egen analyse legger vekt på samspillet mellom to typer indre faktorer, langsiktige og aktuelle (se faktaboks). Samspillet mellom disse faktorene gjorde den islandske økonomien svært sårbar for den internasjonale, finansielle ustabiliteten som oppsto da «sub prime»-krisen i USA fikk internasjonale ringvirkninger i 2008. 

Gjennom hele perioden siden 1991 dominerte det konservative partiet de islandske koalisjonsregjeringene. Over hele Norden hadde man nyliberale fraksjoner i de konservative partiene.   

– De var inspirert av Thatcher og Reagan, og sågar av intellektuelle strømninger som beundret økonomen Friedrich Hayeks argumenter om at eneste legitime bruk av statsmakt var å forsvare og legge til rette for det frie markedet. Men bare i Island ble denne fraksjonen enerådende i det konservative partiet, sier Mjøset.

 

Parallell til Sør-Europa

Da støvet etter bankkollapsen hadde lagt seg, tok de fleste europeiske stater over bankenes tapsbomber. 

– Investorene trakk et lettelsens sukk, og skattebetalerne fikk regningen. I EU var Hellas verst rammet, men også land som Spania, Irland og Italia måtte slite med hard omstilling som ga høy arbeidsløshet.

De nordiske landene klarte seg i hovedsak godt gjennom finanskrisen. I Norge stimulerte finansminister Kristin Halvorsen (SV) økonomien med sitt statlige «gullkort». På Island fantes ikke noe lignende. Til det hadde de islandske bankene blitt for store i forhold til landets lille økonomi.

Landet manglet også reguleringer som vi forbinder med de øvrige landene i Norden. Mjøset legger vekt på historiske faktorer.  

–  Island har hatt trekk som minner om Sør-Europa. Der har myndighetene svak styringskapasitet på grunn av korrupsjon, uformell økonomi og politikere som skaffer seg stemmer ved å gi fordeler til spesielle klientgrupper. Mange av disse trekkene var svekket da Island ble EØS-medlem i 1994, men det er flere som hevder at svak styringsevne og stridigheter mellom forskjellige elitenettverk bidro til at systemrisikoen i finanssystemet på Island ble ekstra høy i årene før krisen.

Men det Island hadde, som de sør-europeiske landende manglet, var sin egen myntenhet. 

– Hellas var i eurosonen og kunne ikke devaluere. Island er et av de minste land i verden med egen valuta, og den islandske kronen falt som en stein etter sammenbruddet. Når denne devalueringen falt sammen med bedre fiskefangster og oppsving i turisme, fikk man i løpet av noen år orden i realøkonomien, forteller Mjøset.    

Men krisa hadde også sine negative effekter, som økende emigrasjon og større usikkerhet. 

– Mange familier tapte alt fordi bankene ble slått konkurs og konkursboene krevde lånene tilbakebetalt. Myndigheter og næringsliv hadde vansker med å låne i utlandet da islandske kroner ikke kunne veksles med andre valutaer.

De store fiskebåtrederiene ble imidlertid ikke rammet av krisen. 

– De hadde i god tid trukket seg ut av det islandske aksjemarkedet. De er globale selskaper som har inntekter i utenlandsk valuta og lønnsutgifter i islandske kroner.

 

Hvor er vi i dag?

Hva har vi lært de siste ti årene? I USA kan det se ut som svaret på dette er «lite». Selv om den kongressbestilte, amerikanske rapporten etter finanskrisen kritiserte troen på at markedet ville regulere seg selv, har den usannsynlige amerikanske presidenten, Donald Trump, gjort sitt for å fjerne reguleringene som ble innført etter finanskrisen i 2008. Før sommeren ble flere reguleringer i den såkalte Dodd-Frank-loven fjernet. 

Island har hatt sitt oppgjør med miljøene som førte landet ut i uføret.

– Imponerende nok satte den konservative regjeringen ned en undersøkelseskommisjon i 2007, før den gikk av, forteller Mjøset.

Oppgjøret var likevel ikke særlig strengt. Kommisjonen navnga en rekke folk i sentrale stillinger som ansvarlige, men av disse ble bare statsministeren i 2008, Geir Haarde, stilt for retten. 

– Han ble bare dømt på et mindre punkt og er nå landets ambassadør i Washington. En rekke finansfolk og andre operatører ble dømt etter sivil lov for uregelmessigheter i tiden før krisen. Island har for tiden et eget fengsel for hvitsnippforbrytere. Islands sentralbank er nå mye mer styringsvillig, men noen frykter at turistboomen kan skape en boligboble, forteller Mjøset.
 

Av Morten S. Smedsrud
Publisert 10. okt. 2018 11:09 - Sist endret 10. okt. 2018 11:09
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere