Da krona* kom hjem

Selv om de hadde motiv og mulighet, forsøkte ikke stortingsmennene å berike seg selv og sine da Norges Bank ble etablert for drøye 200 år siden. 

* spesidaleren

FØRSTE HOVEDKVARTER: Norges Bank hadde hovedsete i Stiftsgården i Trondheim i de første årene etter etableringen i 1816. Her gjengitt av den franske kunstneren Auguste Meyer på en reise gjennom Norge på 1830-tallet. Foto: Nasjonalbiblioteket

En av de viktigste oppgavene til Eidsvollsmennene i 1814, var å sikre en økonomisk levedyktig stat. Uten det kunne de aldri drømme om det forholdsvis store selvstyret de ønsket seg under den nye unionen med Sverige.  

Etter at Grunnloven var vedtatt, gjensto det to ting for å oppnå målet: en egen valuta og egen sentralbank. Det var lettere sagt enn gjort. 

– Det var stor uenighet både under Eidsvollsforsamlingen og det første Stortinget om hvordan den nye sentralbanken skulle finansieres, forteller Edda Torsdatter Solbakken

Hun jobber i Statistisk sentralbyrå og har nylig levert doktorgradsavhandlingen «The wealth of a young nation – On voting rights, financing plights, and long-run wealth inequality in Norway» på Institutt for økonomi ved Universitetet i Oslo.

SJEKKER GLANSBILDET: – Jeg ville finne ut om det stemmer at Norge har fungert like godt fra begynnelsen. Om de edle menn samlet seg på Eidsvoll og alt ordnet seg med en gang, sier Edda Torsdatter Solbakken. Foto: MORTEN S. SMEDSRUD

Det nyopprettete stortinget bestemte at den nye banken ville trenge reserver i form av utenlandsk valuta og edelt metall til en verdi av to millioner spesidaler, som ville bli navnet på den nye, norske myntenheten. 

– Dette var viktig for å sikre at sentralbanken og den nye valutaen ville ha tillit i folket. For å sette denne summen i perspektiv ble det offentliges budsjett for årene 1816 til 1818 til sammen på 1,38 millioner spesidaler, forteller Solbakken.

    
    
Frivillighet og tvang

Spørsmålet meldte seg raskt: Hvem skal betale for den nye banken og dermed for myntenheten? Og hvor skulle sølvet komme fra?

– Stortingsrepresentantene satt i lange komitébehandlinger, «høringer» og debatter. Til slutt måtte de endre bestemmelsen om hvor stort flertall vedtaket måtte ha, for å bli enige om loven for hvordan Norges Bank skulle finansieres, forteller Solbakken.

Konfliktene sto mellom representantene fra byene, representantene fra bygdene, og embetsstanden. Ett forslag gikk ut på å selge den statlige jorda som embetsmennene disponerte, og gi bøndene førsterett til å kjøpe denne.

– Men dette ble oppfattet som en favorisering av bøndene på bekostning av embetsmennene, og dermed stemt ned i Stortinget.

Det ble også foreslått at innskuddet i den nye banken skulle kunne bestå av den gamle, danske valutaen og edelt metall i et bestemt forhold. Den gamle valutaen var imidlertid på vei til å bli verdiløs i den nye nasjonen, så den eneste måten å få verdi for den var å gå til anskaffelse av edelt metall, for så å betale dette til den nye sentralbanken. 

– Dette forslaget ble stemt ned, da det ble hevdet at det kun var eliten i byene som hadde nok tilgang til verdifullt metall, forteller Solbakken.

Nasjonalforsamlingen endte opp med en løsning vi i dag kjenner igjen fra kommunereformen. 

– Det var frivillig å betale inn penger til opprettelsen av sentralbanken. Men hvis ikke de nødvendige midlene ble betalt inn frivillig, ville det komme krav om betaling. 

Loven som finansieringen av Norges Bank gjorde det klart at disse kravene skulle fordeles etter formue, og at fordelingen skulle skje i tre steg. 

– I først omgang bestemte stortingsrepresentantene hvor mye hvert valgdistrikt skulle betale. I nest omgang møttes det en valgt komite i hvert valgdistrikt som fordelte skattebyrden på de ulike kommunene i valgdistriktet. Til slutt møttes en valgt komité i hver kommune og bestemte hvor mye hver person skulle betale, forteller Solbakken.
     

Ærlige eliter

Solbakken har studert hvordan byrden ble fordelt etter at Stortinget bestemte at frivillighet skulle erstattes av tvang. 

– Spørsmålet mitt var om stortingsrepresentantene ville begunstige seg selv eller velgerne i sine kommuner da skatten skulle fordeles, forteller Solbakken.

 Måten skattebyrden ble fordelt på, uten formell ligning av formue, ga stortingsrepresentantene muligheten til å bruk makten sin til å oppnå lavere skatt for seg og sine. 

– De kunne sette skattene i de ulike valgdistriktene etter sin egen skjønnsmessige vurdering. Siden de også var blant de mest formuende, ville de ha mye å spare på å sette skattenivået relativt lavt i valgdistriktene og kommunene de skattet til, forteller Solbakken. 

Det ikke lett å skue 200 år tilbake i tid. Arkivene fra det nye Norge viser bare skattesummen, ikke tall for formue og inntekt. 

– Man kan se at stortingsrepresentantene skattet 24 ganger mer enn snittet. Men det er umulig å si om dette er en større andel. Kanskje var de mer enn 24 ganger så rike som folk flest, eller mindre enn dette, sier Solbakken.

For å finne ut omtrent hvor landet lå, fant Solbakken formuesdata fra 1802. Selv justert for disse forskjellene er Solbakkens funn tydelig. 

– Det er ingen ting som tyder på at de styrende elitene begunstiget seg selv, sier Solbakken og legger på forskervis raskt til:

– Det er i alle fall ikke noe i kildene vi kjenner, som tyder på det. Det betyr jo selvfølgelig ikke at det ikke kan ha skjedd.

 

Slo motsatt vei

Litt som en fotballtrener som er ekstra streng mot sin egen sønn eller datter, lot stortingsrepresentantene skatten i sine egne valgdistrikt og kommuner være høyere enn i landet for øvrig.

– I valgdistriktene med flest stortingsrepresentanter og kommuner hvor det bor stortingsrepresentanter, ble det betalt mer i skatt enn i valgdistrikt med færre representanter og kommuner hvor det ikke bor stortingsrepresentanter. 

Selv om Solbakken og økonomiske historikere velger å kalle pengeinndrivelsen for en skatt, er dette en sannhet med noen små modifikasjoner. 

– Dette var ikke en vanlig skatt. Det var tvungen kjøp av aksjer, som kunne gi avkastning, forteller Solbakken.

– Kan dette ha bidratt til at stortingsrepresentantene skattet relativt mye?

– Både muligheten for avkastning og troen på at det vil bli lettere å få lån i banken senere, er argumenter for å betale inn mye. Men her må man huske at det ikke var mulig å få inn de nødvendige midlene ved frivillige innskudd. Hvis det var stor tro på en høy avkastning og fordeler i banken senere, skulle man tro at folk ville kjøpt aksjene frivillig.

 

Glansbildet Norge

Fortellingen om nasjonen Norge kan fort få et fortegnet skjær av edelhet gjennom historiens slør. Særlig gjelder dette perioden rundt 1814. 

– Jeg ville finne ut om det stemmer at Norge har fungert like godt fra begynnelsen. Om de edle menn samlet seg på Eidsvoll og alt ordnet seg med en gang? 

– Fant du svaret?

– Jeg fant nok ikke hele svaret. Men for denne enkelte skatten ser det ut som stortingsrepresentantene fulgte loven, istedenfor å handle etter egeninteresse. 

Selv om det er utenfor kjernen av avhandlingen, har Solbakken noen teorier om hvorfor utformingen av skattene til sentralbanken var såpass uhildet. 

– En mulighet er at representantene rett og slett fulgte loven når den først var vedtatt. Som nevnt var det store uenigheter om hvordan den finansielle byrden skulle fordeles, men det er en mulighet at loven ble respektert når den først ble vedtatt.

En annen mulig forklaring var frykt for opptøyer og uroligheter hvis fordelingen av skattebyrden ble oppfattet som urettferdig. 

– Under dansketiden hadde det vært flere opptøyer på grunn av det som ble oppfattet som urettferdig og for hard beskatning.   

– Du har gitt artikkelen tittelen «Honest Elites?». Kan vi nå stryke spørsmålstegnet?

– For denne enkelte skatten tyder tallmaterialet på at det spørsmålstegnet kan strykes. Men dette var en tid hvor det skjedde mange ting og flere skatter ble utlignet. Så generelt kan det hende vi trenger å beholde spørsmålstegnet.
 

Av Morten S. Smedsrud
Publisert 9. aug. 2018 12:38 - Sist endret 9. aug. 2018 12:38
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere