Fortelling fra 1100-tallet utfordrer dagens forståelse av barn

Elva Ganges kan anlegge sak i eget navn for brudd på rettighetene sine. Barn i de fleste land i verden har ikke samme mulighet.

I NATURTILSTANDEN: På 1100-tallet skrev den muslimske forfatteren Ibn Tufayl en fortelling om et barn som lever alene på en øy, og oppfostres av en gaselle. Gutten utvikler selvstendig, fornuftsbasert tenkning. Boka var en bestselger i opplysningstidens Europa. TEGNING: KNUT LØVÅS

Hun er tolv år og sender bilder av seg selv, halvnaken, til en pedofil mann. Når hun senere anmelder saken, er advarselen fra politiet i England klar: Hun risikerer å bli siktet for å ha delt bilder av et barn – selv om dette barnet er henne selv. Å dele slike bilder er ulovlig etter britisk lov, uansett hvem som gjør det. 

Mange elver omkring i verden har de siste årene fått personstatus (‘legal standing’). I fjor garanterte parlamentet i New Zealand personstatus til elva Whanganui – som dermed ble beskyttet av menneskerettigheter og kan representeres i rettssystemet som et selvstendig individ. Like etter erklærte en domstol i India at elvene Yamuna og Ganges med alle sine sideelver også skulle gis «status som en juridisk person, med alle tilhørende rettigheter, plikter og forpliktelser … for å bevare og beskytte dem».

ET SELVSTENDIG BARN: – Det er interessant å merke seg at da John Locke arbeidet ved Oxford universitetet, var arabisk obligatorisk for alle studenter. Det var mye diskusjon om denne spesielle teksten fra 1100-tallet – på universitetet og på byens kaffehus.

– Bemerkelsesverdig

– Hvorfor kan et barn tiltales for kriminelle handlinger – og samtidig nektes muligheten til å ta saken til retten når barnets menneskerettigheter er brutt? Og hvorfor kan en elv, som ikke er i stand til å uttrykke seg, ta en sak til retten – i eget navn, mens et barn, som fullt ut er i stand til å snakke, ikke kan gjøre det samme? spør den australske juristen, rettsviteren og litteraturviteren Sevda Clark.

– I dag nektes barn denne rettigheten i de fleste land i verden. Jeg synes det er bemerkelsesverdig.

Spørsmålene er utgangspunkt for et omfattende doktorgradsarbeid på Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo.

– Avhandlingen er forfriskende, fordi den retter oppmerksomheten mot forståelsen av barnet som selvstendig individ og eget rettighetssubjekt, sier jussprofessor Anne Hellum, som har vært Sevda Clarks veileder.

– Gjennom krysslesing av juridiske, historiske, filosofiske og litterære tekster kaster avhandlingen nytt lys over dagens diskusjon om hva barnets status som selvstendig rettighetssubjekt er og bør være.

– Hva står i veien?

I de fleste land i verden har ikke barn adgang til å anlegge rettssak eller representere seg selv i saker som gjelder barnets rettigheter.  

Clark peker på at moderne styresmakter og rettsinstanser åpenbart synes det er problematisk å garantere barn de samme rettighetene som en elv – eller en voksen person – har.

– Det er interessant å se på hvorfor vi har så vanskelig for å se på barn som selvstendige individer med rettigheter på linje med andre medlemmer av samfunnet. Hva er det i vår rettslige tenkning som står i veien?

Klagerett til FN

I 2011 skjedde noe viktig. Da vedtok FN en tilleggsprotokoll til barnekonvensjonen. Den gir barn individuell rett til å klage til FNs barnekomité hvis staten ikke har gjort nok for å sikre deres rettigheter i saker som for eksempel mobbing eller asyl.

– Barn kan allerede bringe saker inn for andre internasjonale klageordninger, men forskning viser at barn i liten grad gjør det. Bare to prosent av klagene til FNs klageorganer kommer fra barn, forteller Clark. Dette skyldes trolig flere ting, som at det mangler effektive rettsmidler på nasjonalt nivå i mange land, eller at de eksisterende klageordningene ikke er tilrettelagt for barn.

Sevda Clark peker på hvor viktig det er at barn har fått en klageinstans som nettopp er beregnet på dem. Internasjonalt er en nå på vei mot å se på barn som fullverdige mennesker – også i rettslig forstand.

– Med tilleggsprotokollen til barnekonvensjonen er siste steg tatt mot å betrakte barn som individer med legal agency, rettslig handleevne. Barn anerkjennes som et handlende subjekt, et selvstendig individ med kapasitet til å foreta selvstendige rettslige handlinger – som å anlegge sak i eget navn. 

– Nei

Ikke alle land er med. Norge har sagt nei tre ganger, siste gang i fjor. Men vi er ikke alene med vårt nei. Også mange andre vestlige, liberale demokratier har unnlatt å signere protokollen som gir barna klagerett.

Sevda Clark minner om at synet på barnet som selvstendig handlende individ, slik FN nå uttrykker, ikke er hugget i stein og kan være sårbart for skifter i opinionen. En normativ begrunnelse som deles på tvers av land og kulturer, ville styrke denne viktige endringen.

– Argumentene for rettslig handleevne for barn – som er en ny norm i internasjonal lov – trenger å begrunnes teoretisk og normativt, understreker Clark.

En viktig motivasjon for forskningsarbeidet som hun nå har fullført på Norsk senter for menneskerettigheter, har vært å bidra til nettopp det.

Juridisk arkeologi

Gjennom avhandlingen sin tar Clark oss med på en reise i tid og rom. Hun graver i filosofien, hun analyserer rettslige og litterære tekster. Hun går til røttene av den vestlige, liberale tradisjonen, og ser etter et grunnlag for å betrakte barnet som handlende og rasjonelt.

Clark bruker et tidsreiseperspektiv. Hun starter reisen på et kaffehus i Oxford på 1700-tallet.

Menneskerettsideens gjennombrudd i moderne tid er knyttet til tenkningen om naturrett og samfunnskontrakt i opplysningstiden. Men hvem inngår i samfunnskontrakten? På kaffehusene gikk debatten.

JUSS OG LITTERATUR: – Sevda Clark har gjennomført et tverrfaglig og krysskulturelt nybrottsarbeid, mener Anne Hellum. FOTO: UiO

Debatten er aktuell. Staten kan, som vi har sett, anklage barn for brudd på pliktene deres. Men barna kan ikke hevde rettighetene sine selv.

– Årsaken til denne motsetningen i vårt moderne rettssystem, finner vi i ideene til noen viktige tenkere fra opplysningstiden på 1700-tallet, som Jean-Jacques Rousseau og John Locke – som definerte individet som en fornuftig og selvstendig tenkende, voksen mann. Denne oppfatningen ligger innbakt i dagens forståelse av barnet som person, mener Clark.

Hun går innflytelsen fra disse filosofene grundig etter i sømmene. På sin egen reise i gamle kilder oppdager hun en fortelling fra 1100-tallet i det muslimske Spania – sentral i både Rousseaus og Lockes tenkning, nemlig Hayy Ibn Yaqzan («Hayy») – skrevet av Ibn Tufayl.

Ibn Tufayl var et universalgeni – muslimsk jurist, forfatter, filosof, teolog, fysiker, astronom, trollmann og offentlig tjenestemann. Fortellingen om gutten Hayy ble oversatt til latin i 1617. I Europa var den en bestselger på 1600- og 1700-tallet.

– Dette regnes som den første filosofiske romanen, kjent som Philosophus Autodidactus – «den selvlærte filosof» – i den vestlige verden, et arbeid som har hatt stor innflytelse på moderne vestlig filosofi, framholder Clark.

– Det er interessant å merke seg at da John Locke arbeidet ved Oxford universitetet, var arabisk obligatorisk for alle studenter. Det var mye diskusjon om denne spesielle teksten fra 1100-tallet – på universitetet og på byens kaffehus.

Fortellingen om et barn på en øy

Barnet i Tufays fortelling har strandet på en øy, som Robinson Crusoe. Men i motsetning til i Daniel Defoes fortelling – skrevet 600 år senere, er hovedpersonen altså et barn.

– Tufay forteller en historie om et barn i naturtilstanden. Barnet lever på en øy i Det indiske hav og oppfostres av en gaselle. Gutten utvikler selvstendig, fornuftsbasert tenkning. Han observerer naturen omkring seg. Han resonnerer, er nysgjerrig og empatisk. 

Clark mener at fortellingen er det første politiske tankeeksperimentet. Den forestiller seg et barn som et selvstendig individuelt rettighetssubjekt.  

– Med utgangspunkt i naturtilstanden, artikulerer Tufayl en politisk filosofi om mennesket som subjekt, en filosofi som er universell og også omfatter barna.

Barnet som subjekt

Å se barnet som subjekt, betyr å se det som et individ som kan forholde seg til seg selv, med selvstendige rettigheter knyttet til egne tanker og følelser, opplevelser.

– I den 900 år gamle fortellingen om barnet, er det snakk om en subjektivitet som er mer moderne enn i den senere opplysningstiden, beskrevet av Locke, Rousseau og Defoe, mener Clark.

Istedenfor å se på det barn mangler, på det uferdige, på barns ‘disabilities’, retter Tufayl oppmerksomheten mot barnet som deltaker og aktør i forhold som angår eget liv.

– Avhandlingens analyse av barnets rettslige subjektivitet er et tverrfaglig og krysskulturelt nybrottsarbeid, mener Anne Hellum.

– Dette gjelder særlig hvordan Clark behandler møtet mellom den skjønnlitterære, muslimske forfatterens fortelling om barnet som et fullverdig menneske – og opplysningstidens tekster.

Øst møter vest

Sevda Clark mener den gamle fortellingen åpner opp for å se barns rettigheter ikke så mye som et moderne og autentisk vestlig prosjekt, men mer som en konsekvens av et kosmopolitisk møte som vi alle er arvinger av.

– Barnets rett til å bli betraktet som et rettslig handlende individ, er både mer autentisk liberalt – og samtidig mer kryss–kulturelt, sier hun.

Clark mener den 900 år gamle fortellingen kan hjelpe oss til å se at det finnes et grunnlag for å hevde at barn har rettigheter.

– Hvis denne teksten hadde så stor innflytelse på opplysningstidens tenkere, hvorfor kan ikke vi da gå tilbake og inkludere barn i samfunnskontrakten? Teksten virker mye mer moderne enn senere tekster, framholder hun.

Øst møter vest

Anne Hellum mener Clarks avhandling kaster nytt lys over debatten om barns rettigheter spesielt – og også menneskerettighetene generelt.

– Statsledere, filosofer og samfunnsvitere fra øst argumenterer ofte med at menneskerettighetene med sitt fokus på individet, er et vestlig prosjekt. Avhandlingens historiske og krysskulturelle perspektiv viser at ideen om mennesket som et fritt og selvstendig individ har oppstått i et møte mellom øst og vest – og derfor er universell.

Styrke barnets menneskerettigheter

Sevda Clark disputerte for doktorgraden i mai. Førsteopponent var professor Shaheen Sardar Ali som har skrevet boken Modern Challenges to Islamic Law.

– Shaheen Sardar Ali framhevet at avhandlingen til Sevda Clark gir oss ny kunnskap – kunnskap som kan bidra til å styrke barnets menneskerettigheter både i øst og vest, forteller Hellum.

 

Nasjonal klageordning for barn

En nasjonal klageordning som fungerer godt vil gjøre behovet for å gå til domstolene mindre, sier barnerettsekspert. 

OVERVÅKER BARNEKONVENSJONEN: Jusprofessor Kirsten Sandberg sitter i FNs barnekomité. FOTO: UiO

 – Barnekonvensjonen anerkjenner barnet som rettighetssubjekt. En viktig side av dette er retten til deltakelse, eller medvirkning som det ofte kalles. Gjennom de nesten 30 årene som er gått siden barnekonvensjonen ble vedtatt i 1989, har det skjedd en utvikling i synet på barnet som aktør i egne saker, i retning av langt større fokus på barnets rett til å komme fram med sitt syn og få det vektlagt, sier Kirsten Sandberg.

Sandberg er professor ved Det juridiske fakultet og ekspert på barnerett. Hun er medlem av FNs barnekomité som overvåker statenes overholdelse av Barnekonvensjonen. Hun har tidlige ledet komiteen.

Jusprofessoren mener imidlertid at mer kan gjøres for å styrke barns stilling.

– Det er riktig at barn fortsatt har begrensede muligheter for selv å bringe saker inn for retten, eller opptre som part i saker andre har reist, uten å være representert av voksne. Det er all grunn til å vurdere om de ikke bør kunne ha en sterkere selvstendig stilling her. Domstolprosessen er i dag ikke særlig godt tilpasset barn, så en forutsetning vil være at det i større grad legges til rette for at barn selv kan delta på en meningsfylt måte.

Kirsten Sandberg understreker at klageordningen til FNs barnekomite er viktig fordi den betyr at barn kan gå til et internasjonalt organ hvis barnet mener at dens egen stat har brutt barnekonvensjonen.

– Men det er ikke ønskelig at barnekomiteen får tusenvis av klager til behandling. Like viktig er det at statene som aksepterer denne internasjonale klageordningen får på plass en nasjonal klageordning for barn som barn er interessert i å bruke. En slik klageordning som fungerer godt, vil gjøre behovet for å gå til domstolene mindre. Likevel må også domstolene gjøres mer tilgjengelige for barn – for det er disse som i siste instans avgjør saker på nasjonalt nivå. Hvis Norge aksepterte klageordningen FN har vedtatt, ville en positiv virkning være at det måtte gjøres forbedringer internt i Norge, nettopp for å unngå at barn må bringe sakene til FNs barnekomité.

---

KILDE: Sevda Clark: The Child Subject – An Intertextual Reconstruction of Liberal subjectivity.

 

Av Trine Nickelsen
Publisert 18. des. 2018 09:07 - Sist endret 18. des. 2018 09:07
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere