En uventet vakker generalisering

Professor og sjakkspiller Atle Grønn kjemper mot kaos. På brettet, i språket og i livet.

En usannsynlig kjendis: – Jeg stilte opp i en VG-sak der jeg poserte med lillefingeren i munnviken og et mysende blikk, akkurat som «Dr. Evil» fra Austin Powers-filmene. Det falt ikke i god jord hos kona, ler professor Atle Grønn. Foto: OLA SÆTHER

Er det én ting Atle Grønn ikke kan fordra, så er det kaos. Å beskrive virkeligheten som kaotisk er ensbetydende med intellektuell fallitt. Det betyr at mennesket ikke har forstått systemet. 

I dette portrettintervjuet vil Atle Grønn si ordet «kaos» gjentatte ganger – men det er hver gang fulgt av en ytring om mishag. 

Professoren i russisk ved Universitetet i Oslo og den internasjonale mesteren i sjakk ønsker å finne, ja insisterer på å formulere en korrekt beskrivelse – én løsning. Og den skal være enkel, pen og logisk. 

– En uventet vakker generalisering, smiler Grønn.

Det gjelder både i jobben som professor i russisk lingvistikk. Og «på jobb» som en av landets nye B-kjendiser – sjakkekspertene. 

Han har funnet dem, de vakre generaliseringene, noen få ganger. I formaliseringen av russiske verb og i noen varianter i den såkalt sicilianske åpningen i sjakk. 

– I sjakk er det et endelig antall muligheter, riktignok med flere partier enn atomer i det observerbare universet. I prinsippet er man derfor garantert å finne sannheten på sjakkbrettet hvis man leter godt nok, sier Grønn, der han sitter på det som må være et av de aller minste professorkontorene ved Universitetet i Oslo. 

– Lingvistikken og livet kan være mer frustrerende, sier han.

Han har nettopp sendt siste kapittel av boka «Sjakkgeniene» til forlaget så den rekker ut til bokhandlene i god tid før Magnus Carlsen spiller sjakk-VM i november. Og i god tid til julesalget. 

I boka har professoren fortalt historien om de åtte sovjetiske og russiske verdensmestrene i sjakk, mens krimforfatter, historiker og sjakkspiller, Hans Olav Lahlum, har skrevet om de åtte andre geniene gjennom 132 år – til sammen 16 verdensmestre.     

I rollen som russiskprofessor er formidling av russisk kultur blant hans hovedoppgaver, og hva er vel viktigere for russisk kultur enn sjakk? Hva kan vel han for at temaet sammenfalt med hans store lidenskap: livet på de 64 rutene?    

Bokaktuell: Sammen med krimforfatter og historiker Hans Olav Lahlum, har Grønn skrevet boka «Sjakkgeniene» om de 16 verdensmesterne i sjakk. – Hans Olav koketterer med «jeg er ikke så intelligent som folk tror», så da får jeg svare «jeg er ikke så arrogant som dere tror», sier Grønn.

Snever lingvist

I et portrett er det viktig å få fram hovedpersonens egenskaper utenfor arbeid. Hva slags hobbyer har vedkommende? Hva er han eller hun opptatt av? Hva slags bøker er det som slukes lidenskapelig? 
    For Atle Grønn er det omvendt. Mange vet at han er en av landets beste sjakkspillere, og ekspertkommentator i NRKs sendinger fra VM i lang-, hurtig- og lynsjakk. Men det er jo ikke noe å leve av. Så hva i alle dager er det denne mannen egentlig driver med?
    – Jeg er en ganske snever lingvist innenfor feltet formell semantikk, er Grønns korte oppsummering av den andre delen av livet sitt. 
    Konkret har Grønn fordypet seg i formaliseringen av grammatiske kategorier knyttet til russiske verb, et arbeid han fikk Kongens gullmedalje for da han skrev sin doktoravhandling for 15 år siden. 
    Faglig følger han prinsippet om logikk, renhet og skjønnhet så langt at han, nordmannen fra Ila i Oslo, er blitt invitert til ledende universiteter i Moskva og flere steder i Russland for å forelese om verbsystemet for russiske lingvister og studenter. 
    – Enkelte forskere ser det visst som sin oppgave kun å beskrive kaoset, kvantifisere det i noen tabeller. Det har jeg mindre interesse av, utdyper Grønn. 
    Hvis analysen ikke lar seg formulere i et vakkert teorem, klarer han ikke å engasjere seg.
    – Men jeg blir mer og mer opptatt av at funnene i forskningen også skal kunne formidles til mine studenter, gjerne på bachelor-nivå. Så jeg spøker med at jeg har konvertert til «skolegrammatikken», en betegnelse som lingvister gjerne forakter.

En slags kjendis

Sjakksendingene på NRK og spaltene i Aftenposten og Dag og Tid, har ført Grønn fra en anonym Blindern-tilværelse til en slags kjendisstatus i den norske offentligheten. 

Det fører til en hel rekke tilbud av ulik karakter.

– Jeg stilte opp i en VG-sak der jeg poserte med lillefingeren i munnviken og et mysende blikk, akkurat som «Dr. Evil» fra Austin Powers-filmene. Det falt ikke i god jord hos kona, hihihi, sier Grønn og tilkjennegir sin svært karakteristiske og smittende latter.

Den store fadesen, derimot, klarte professoren heldigvis å avverge. Den kunne inntruffet da han ble spurt om å være med i en musikkvideo med den mildt sagt folkelige artisten Stian Thorbjørnsen, bedre kjent som «Staysman».

– Jeg fikk en magefølelse på at jeg burde si nei, og gjorde heldigvis det, forteller Grønn.

Det gjorde han klokt i. 

– Da jeg fortalte det til kona, ble hun helt himmelfallen før hun sa: «Hvis du hadde blitt med på det, hadde jeg gått fra deg».

Enkelte invitasjoner klarer han likevel ikke å si nei til. Grønn spretter opp fra lenestolen hjemme i stua, dit vi noen dager senere har forflyttet oss, og plukker opp noe fra toppen av kommoden.

– Å komme inn på «Gullrekka» er sjakknerdens hevn, smiler han og viser fram et takkekort med bilde av ham da han var gjest i NRKs «Nytt på Nytt» sist vinter. 

Mange av Grønns egne (forsøk på) morsomheter ble liggende igjen på gulvet i klipperommet. 

– Jeg syns jeg sa mye morsomt, men ingen lo. Jeg hadde blant annet en artig kommentar om tautologier. 

– Javel?

– Det er et uttrykk for når vi bruker flere ord for å si det samme. For eksempel «menn er menn». Tolket bokstavelig inneholder ikke utsagnet noe ny informasjon, oppklarer Grønn.

Det er lett å ha sympati med klipperen i NRK når man hører Grønns punchline.

– Jeg dro en logisk slutning fra Sylvi Listhaugs bruk av begrepet «å kalle en spade for en spade», til det særnorske uttrykket «stafett er stafett». Jeg syns selv det var ganske fiffig, men det falt dødt til bakken.

Dagen etter sending satte han seg ved datamaskinen for å scrolle gjennom kommentarfeltene. 

– Jeg ble advart, men gjorde det selvfølgelig likevel. Nettrollene bombarderte sendingen med meldinger. Jeg var bare nevnt én gang. Det sto: «Den skalla nissen gjorde det ikke noe bedre». Det var vel en presis beskrivelse. (Teksten fortsetter under bildet)

Møtte en mester: Ved siden av verdensmester Magnus Carlsen, er Simen Agdestein Norges største sjakk-stjerne. Her er Atle Grønn i aksjon mot sjakklegenden under landsturneringen i Sarpsborg sist sommer. Turneringen hadde begynt svært godt for Grønn, men det var her det snudde. – Jeg tok remis i en god stilling i dette partiet. Dette skal man aldri gjøre, sier Grønn. Foto: Morten S. Smedsrud

Alt er sjakk

Tittelen på hans første bok, «Sjakken eller livet» fra 2016, spiller på valget de virkelig sjakkgale må ta mellom de 64 rutene og verdenen utenfor. 

Selv hevder Grønn at han er en av dem som valgte livet. Riktigere er det kanskje å si at han fikk livet til å handle om sjakk. 

– I den grad jeg må ha kontakt med livet utenfor, har jeg sørget for at det er sjakk i det også, forteller Grønn. 

Han er gift med visepresidenten i Norges sjakkforbund. Datteren er nordisk mester i sjakk, og sønnen norgesmester. Sammen bor de i et vertikaldelt trehus i Tåsen hageby i Oslo.

– Vi er kjent som sjakkfamilien. Det er mange familier i norsk sjakk, men det er som regel en pappa med et par sønner som spiller. Vi er mor, far, datter og sønn – den eneste ekte sjakkjernefamilien. 

Grønn hevder likevel at han aldri har vært noen pådriver for at barna skulle satse aktivt på sjakk. 

– Jeg har vært svært bevisst på ikke å presse dem. Hvis jeg gjorde det, ville de sluttet på flekken, tror Grønn.

Fullt av originaler

Sjakken tiltrekker seg folk som har tid til å vanke i et aparte miljø på siden av samfunnet. 

– Sjakkmiljøet er ikke så uskyldig som mange nok tror. Jeg måtte drive litt selvsensur på de drøyeste historiene i «Sjakken eller livet», forteller Grønn.

– På 1980-tallet var Oslo Schakselskap full av originaler. Det ble hvisket over sjakkbrettene om at et par av medlemmene i klubben produserte pornofilmer. Jeg var så uskyldig at jeg trodde dette var mest skryt inntil en av dem dukket opp under pseudonym i et TV-intervju 20 år senere, omtalt som «Norges første pornoskuespiller». De er nok ferdige i bransjen nå, men sjakk kan de jo spille fremdeles.  

Dette miljøet rundt sjakklubben med alle de eksentriske folkene, fins ikke lenger. Sjakken (og pornoen) har siden funnet seg en ny boltreplass: internett. 

– Nå sitter alle hjemme i hver sin stue og …  spiller sjakk på mobiltelefonen. De møter bare opp i klubben når det er turnering. Før møtte folk opp hver dag bare for å henge, mimrer Grønn.

Barndommen er det ikke så mye å si om, ifølge Grønn selv.

– Gammel oslofamilie som kan spores i byen tilbake til 1700-tallet. Vokste opp i Ila i Oslo med lærerforeldre. Gangavstand til sjakklubben på Majorstua, er professorens punktvise oppsummering av den tidlige delen av livet. 

Unge Grønn fikk sin akademiske oppvåkning i ungdommen gjennom studiet av sjakklitteratur, mer enn som gymnasiast ved Oslo katedralskole, «Katta».

– Ungdomstiden var vel ingen stor suksess sosialt. Jeg brukte all ledig tid på sjakk – satt i skoletimene og regnet sjakkvarianter som jeg skrev ned i kladdeboka. En fin ting med «Katta» var at jeg ble motivert til å bruke konkurranseinstinktet fra sjakken til å hevde meg også faglig. En prøve eller tentamen var for meg alltid noe av den samme intellektuelle konsentrasjonsøvelsen som et sjakkparti.

Han var fortapt allerede da.

– Jeg kommer meg aldri ut av sjakken. Den er en besettelse og livslang kjærlighet, forteller Grønn, som har en seier i lynsjakk mot tidligere verdensmester Mikhail Tal som en av sine største bragder.

Etter gymnaset brukte Grønn ett år på å finne ut hvor god han kunne bli. 

– Da gikk det bare i sjakk dagen lang. Jeg innså imidlertid at jeg aldri ville komme opp på det nivået som Simen holdt, forteller Grønn og viser til Norges beste sjakkspiller før Magnus Carlsen, Simen Agdestein. 

– Ergrer du deg over at du ikke har fått stormestertittelen i sjakk? Du har jo vært på landslaget og et godt stykke oppe på 2400-tallet i rating?

– Nei, som sjakkspiller er jeg mer en idéhistoriker enn en praktisk spiller. Sammenliknet med Agdestein, for eksempel, er jeg for dårlig til å regne varianter når stillingen tilsynelatende er kaotisk. Jeg må ha orden i systemet for å spille godt; jeg må kunne sette sjakkmønstrene i et sjakkhistorisk perspektiv. Men det blir en begrensning i praktisk spill.    

Studerte tolv timer hver dag

Da han valgte livet fremfor sjakken – skjønt gjorde han det? – fikk han det travelt med å ta igjen den tiden han hadde «kastet bort» på sjakk. Grønn er vokst opp i perioden med sovjetisk sjakkdominans. For ham var det derfor åpenbart at en skikkelig sjakkspiller måtte kunne russisk.

– Jeg sto opp klokka sju og leste russisk grammatikk i ti-tolv timer hver dag, også i helgene, forteller Grønn.

Han oppdaget raskt at han tok igjen det tapte. Selvtilliten han hadde fått fra å bli juniornorgesmester i sjakk som 15-åring, gjorde at han ikke hadde noen mangel på akademisk trygghet.    

– Da jeg ble hektet på grammatikk, var det nok også en slags flukt fra sjakken og den eksistensielle kvalmen man kjenner, når man innser at sjakken er en virkelighetsflukt, sier Grønn.

– Er du alltid på flukt?

– Både sjakken og grammatikken er abstrakte, lukkede systemer. Jeg veksler nok mellom å flykte fra det ene til det andre, for samfunnet utenfor vil jeg helst fortrenge. Ikke det at jeg ikke følger med på for eksempel politikk. Men det er bare i sjakken og grammatikken at jeg kan finne svar.

Noen ville trekke fram relativitetsteorien, kuren for polio eller kartleggingen av menneskets DNA som de største vitenskapelige gjennombruddene i forrige århundre. Lingvister har sin egen rangering.

– Den viktigste innsikten kom i andre halvdel av 1900-tallet da man begynte å fundere på hvorfor alle barn konstruerer perfekte setninger på morsmålet sitt, hevder Grønn.

Lingvisten Noam Chomsky påpekte at barn kunne snakke perfekt allerede i treårsalderen. 

– Da har de hørt noen titusen setninger. Men det er altfor lite til å lage en perfekt grammatikk. De som godtar kaos, mener at alt dette er innlært. Men de har et forklaringsproblem. Små barn kan også konstruere perfekte setninger som kanskje aldri er sagt før, som «gi meg den gule ballen og den blå kanna med den lille tuten». Det er ikke mulig å forklare uten at det må ligge grammatiske strukturer biologisk latent i hjernen, mener Chomsky.

– Alle som har hørt små barn snakke, har jo merket at de ofte gjør grammatikalske feil?

– Joda, men dette er «logiske feil», som egentlig bare viser hvor imponerende gode barna er til å analysere grammatiske systemer, hevder Grønn.

Rakk å besøke Sovjet

I Grønns sjakkverden bygger praksis på teori. På Grønns andre interessefelt, Russland og Sovjetunionen, er spriket mellom teori og praksis enormt. Uavhengig av om man synes om marxist-leninismen, mener de fleste at den utgaven som ble til det sovjetrussiske samfunnet, må ha vært et feilgrep. Hvordan var det for en gutt som idealiserte Russland gjennom sjakkblader, stjernespillere, russisk språk og litteratur, å møte det virkelige Russland? 

Grønn er takknemlig for at han fikk besøkt Russland mens landet fortsatt var den mektigste republikken i Sovjetsamveldet.

– Jeg er veldig glad for at jeg rakk å reise dit under Mikhail Gorbatsjov. Det er interessant å ha sett Sovjetunionen med egne øyne og rart å tenke på at jeg nå har studenter født etter oppløsningen av unionen. 

Russiskprofessoren besøker fortsatt Russland én til to ganger i året, men kunne ikke tenke seg å bo der. 

– Infrastrukturen er dårlig, så man bruker ufattelig mye tid på å ta seg rundt. Universitetsansatte har heller ikke egne kontorplasser, så man må finne seg noe nytt hver dag. Nei, det blir for slitsomt, sier Grønn.

En ting vil han helst ikke ha meninger om, til tross for at han kan mer enn de fleste om dette området. Russisk politikk. 

– Jeg merker når jeg er i Russland at selv intellektuelle – som lingvister og sjakkmestere – vegrer seg for å kritisere Putin, selv om noen av dem av og til avslører en viss ironisk distanse.  Jeg er jo glad i Russland, og det blir slitsomt bare å kritisere, uansett hvor forbrytersk Putin måtte være. Heldigvis er jeg ikke ansatt på Blindern for å mene noe om russisk politikk. 

Det er bare én side ved russisk politikk som han er villig til å snakke om. Språket. 

– Sjakkmetaforene dominerer i russisk politisk debatt. Det gleder meg når dissidentene analyserer situasjonen slik: «Å være i opposisjon til regimet er som å sitte og tenke ut dypsindigheter i siciliansk åpning, mens motstanderen plutselig løfter brettet opp fra bordet og slår deg i hodet.

Men så lenge det ikke handler om russisk politikk, har ikke Grønn noe imot å provosere. Som da han i ukeavisa Dag og Tid, hevdet at sjakken var mer utviklet og sofistikert enn akademia. 

– Nivået i sjakken er høyere enn i vitenskapen. Millioner av sjakkspillere verden over jobber med den samme veldefinerte problemstillingen, nemlig utgangsstillingen. All kunnskap bygger systematisk på forgjengernes spill og analyser, uten noen sidespor eller omveier. I akademia jobber man mye mer fragmentert. Derfor blir nivået langt høyere i sjakken, mener Grønn.

Blomstringen av interessen for sjakk i Norge etter at vi fikk verdensmesteren i 2013, har endret livet til Atle Grønn.

– La det være klart: jeg holder på med det jeg gjør på grunn av Magnus Carlsen. Det har vært et privilegium å se et geni vokse opp på nært hold, forteller Grønn.

Den første gangen Grønn ble latterliggjort på internett var nettopp da «den skalla nissen» spilte mot 14 år gamle Magnus Carlsen under norgesmesterskapet i 2005.

– Det var litt absurd, for jeg var samtidig redaktør av Norsk Sjakkblad. Jeg lagde min egen «story» underveis i partiet ved å la Magnus sette meg matt midt på brettet. Normalt ville jeg ha gitt opp før sjakk matt, men jeg ga alt for publikum. Det internasjonale publikummet på internett skjønte ikke dette og trodde jeg hadde oversett matten. Uansett, denne episoden, altså matten, vil bli husket i hundre år. Partiet er blant de vakreste angrepspartiene Magnus har spilt. 

– Går verden glipp av nye vitenskapelige oppdagelser i grammatikk fordi du er opphengt i en norsk verdensmester?

– Svaret er vel ja, men verden ser ikke ut til å ta det så tungt. Den siste store, viktige artikkelen jeg skrev, om perfektum i indoeuropeiske språk, er jeg selv ganske fornøyd med. Det var for øvrig et blodslit som gjorde meg nesten fysisk dårlig. Nå har den ligget ute i en preprint-versjon i ett år på hjemmesiden min, og jeg har vel bare fått én leserkommentar. På samme tid har jeg fått hundrevis av leserkommentarer til mine sjakkskriverier, så man blir litt trist på forskningens vegne. Det er en veldig ensom verden, der man ofte skriver for seg selv.

Professoren arbeider også med et prosjekt om såkalte irrealis-setninger av typen «Hvis jeg hadde vært Magnus Carlsen, så hadde jeg lært meg russisk». 

– Det prosjektet, som tar for seg de største germanske, romanske og slaviske språkene, har jeg holdt på med i over ti år uten at jeg har produsert en eneste publikasjon. Jeg har hundrevis av sider med notater, men jeg finner ikke det jeg leter etter: Den uventet vakre generaliseringen, sier Grønn. 
 

Av Morten S. Smedsrud
Publisert 6. nov. 2018 11:16 - Sist endret 6. nov. 2018 11:24
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere