I Saudi-Arabia og Qatar: Fotballkvinner – på lag med regimet

For aller første gang er resultatene fra en kvinneserie i fotball omtalt i saudisk presse. Det skjedde i november. Kvinner kjemper en stille kamp for å kunne gjøre det de elsker mest.

FOTBALLFORBUD: Saudiske spillere på King's United woman football club i Jeddah i 2009. FOTO: NTB Scanpix

– I løpet av det siste året har flere kjente kvinnerettsaktivister i Saudi-Arabia blitt arrestert, og Amnesty International rapporterte nylig at de utsettes for tortur i fengslene. Doktoravhandlingen min handler derimot om kvinner som ser på myndighetene først og fremst som sine allierte – kvinner som spiller fotball, sier Charlotte Lysa på Senter for islam- og midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo.

Ingen idrett i verden der kvinner deltar, er mer utbredt enn fotball. Også i land vi forbinder med kvinneundertrykking og usynliggjøring spiller kvinner fotball – som land i Midtøsten.  

Men enkelt er det ikke. I Saudi-Arabia kan ikke unge jenter spille fotball åpent, verken på grasrotnivå eller elitenivå. Inntil for et år siden hadde kvinner heller ingen rett til å være publikum på fotballkamp.

Saudi-Arabia er ett av svært få land i verden som ikke har noe kvinnelandslag i fotball. I Qatar er fotball for kvinner tillatt og ønsket av myndighetene, men de sosiale sanksjonene er desto sterkere.

Et mikrokosmos

– Ytringsfriheten står svakt i denne delen av verden, og i flere regimer finnes ingen forsamlingsfrihet. Fotballen er en av få arenaer hvor mange mennesker samles – et slags mikrokosmos av et helt samfunn. Derfor er fotballen så interessant. Samtidig er fotball en sterk politisk kraft i seg selv. Sporten vekker masse følelser og mye penger er involvert, påpeker Lysa.

Mange er opptatt av kvinnenes stilling og rettigheter i disse landene.

– Vi snakker mye om kvinnene, men lite med dem. Hva gjør de, hvordan har de det, på hvilken måte forholder de seg til alle begrensningene?

Lysa mener vi har en tendens til å se på kvinnene som objekter, og ikke som deltakere i samfunn og politikk.

Forskeren er interessert i å se på hvilke muligheter som finnes for kvinnene.

– Men aller mest er jeg opptatt av å se på hvilke muligheter de lager selv. Ja, for hvordan forholder de seg til de harde realitetene, det at rommet for å gjøre det de helst vil – som å spille fotball, er så trangt?

FOTBALL = FEMININT? – Kvinnefotballen bidrar til å normalisere nye femininiteter som går utover den tradisjonelle kvinnerollen. Forballspillerne utfordrer dermed gamle ideer om hva en kvinne skal og bør være, sier Charlotte Lysa. FOTO: UiO

Begrensningene er flere. Religiøse og sosiale normer bestemmer hva en kvinne skal være, hva hun skal gjøre, hvordan hun skal kle seg. Fram til helt nylig var det liten eller ingen politisk vilje til å legge til rette for fysisk aktivitet eller deltakelse i sport for kvinner, og da spesielt fotball.

– Dette endret seg da myndighetene i 2017 utnevnte en kvinne som ansvarlig for å utvikle kvinneidrett, påpeker Lysa.

Utfordrer gamle ideer

Forskeren forteller at det ikke er forbudt ved lov for kvinner å spille fotball i Saudi-Arabia.

– Det er bare så få muligheter å gjøre det – på en lovlig måte. For eksempel finnes det knapt noen fotballstadion med lisens å leie ut til fotballkamper for kvinner.

Lysa har bodd i Saudi-Arabia og Qatar flere ganger, og har intervjuet og observert fotballspillere i disse landene.

– Det er viktig huske på hvor normalt livet er for dem. Når jeg sitter og ser på en fotballtrening innendørs i Riyadh, så er det akkurat som å være hjemme. Jeg ser jenter i treningsklær, uten hijab, som løper, svetter, roper, ler.

Kvinner som spiller fotball utfordrer maktstrukturer i de dypt patriarkalske samfunnene i Midtøsten.

– Når regelen er at kvinner helst ikke skal spille fotball, men gjør det likevel, så utfordrer de gamle ideer om hva en kvinne skal og bør være, og gjøre.

Omtalt for første gang

Forskeren har fulgt fotballspillere i en serie i den saudiske hovedstaden, Riyadh Womens Football League. Serien besår av seks til åtte fotballag. Antallet varierer noe, siden det meste er basert på frivillighet. 

– Serien har vært aktiv i ti-elleve år. Men det er det ikke mange som vet. Det er først det siste året de har vært synlig i media og ikke før i november i fjor at resultatene fra serien for første gang ble omtalt i pressen.

Det var mens Lysa var hospitant på den norske ambassaden i Riyadh i 2014, at hun kom borti de unge fotballspillerne første gang.

– Jeg intervjuet flere av dem, og allerede den gangen sa jentene til meg at myndighetene var oppmerksom på dem, og støttet dem – selv om støtten ikke var åpen og uttalt.

Hun møtte de samme fotballspillerne igjen i 2017.

– Jeg dybdeintervjuet spillerne, og også folk som jobber med myndighetene og andre som spiller en rolle for fotballen. Men det beste har vært at jeg fikk lov til å komme og se på at de trener, følge dem på kamper og turneringer. Det ga meg muligheten til å slå av en prat på sidelinja. Det var da jeg lærte mest.

Unngår oppmerksomhet

For kvinnene som startet serien og har bygd den opp over ti år, har det vært viktig ikke å tiltrekke seg for mye oppmerksomhet.

– Å ligge lavt har vært helt nødvendig. Kvinnene forteller om konservative krefter i samfunnet, grupper med stor religiøs makt som skaper problemer og som de derfor må være på vakt mot. De kan presse myndighetene til å stenge ned aktiviteten.

Som sagt finnes ingen lov i Saudi-Arabia som eksplisitt forbyr kvinner å spille fotball, men lovene er åpne for tolkning.

Fotballspillerne uttrykker likevel at det mer enn noe handler om ikke å provosere eller tråkke noen på tærne. Lysa viser til flere eksempler der kvinnene har gått over en grense og blitt møtt med sosiale sanksjoner og opplevd at folk forsøker å stikke kjepper i hjulene.

– Kvinnene har måttet balansere hårfint mellom å bygge og utvikle fotballserien, få politisk støtte i samfunnet til å vokse og få flere engasjert i kvinnefotball – hele tiden uten å gå for langt og dermed risikere negative reaksjoner og tilbakeslag.

Opplever støtte

Lysa understreker hvor viktig det er at menneskerettighetsaktivister og andre som er i opposisjon til regimet, får verdens oppmerksomhet. Selv er hun interessert i å lære mer om de som ikke er i opposisjon – men som likevel vil endre på noe.

– Kvinnene som spiller fotball ønsker utvidede rettigheter. Veien å gå, mener de, er å alliere seg med myndighetene – mot krefter i samfunnet som forsøker å dra landet i en enda mer konservativ retning, og kanskje gjøre det umulig for kvinner å spille fotball. Samtidig gir de uttrykk for at de respekterer tradisjonen og religionen, og opplever selv at de ikke bryter med den.

Kvinnene synes de får mer støtte fra toppen enn tidligere.

– Kvinnene ønsker at kongefamilien skal så på deres side – og opplever at de gjør det mer enn før. De ser at de har fått større muligheter til å drive med sport og være aktive deltakere i samfunnet. For eksempel kan de nå registrere seg. Det gjør det enklere å arrangere kamper, leie baner, reklamere for aktiviteten og rekruttere spillere.

Noen har også fått posisjoner.

– Etter å ha jobbet frivillig for kvinnesport i Saudi-Arabia, har flere kvinner fått stillinger i det offentlige. Jeg følger dem på sosiale medier og ser hvor sterk og eksplisitt støtte de gir regimet.

Få spillere i Qatar

Fotball er nasjonalsporten i Saudi-Arabia. Interessen og lidenskapen er stor. Også i det lille nabolandet Qatar er fotball populært.

– Qatar skal arrangere fotball-VM i 2022, men sliter samtidig med lave tilskuertall på stadion og med å rekruttere profesjonelle fotballspillere. Folk er mer interessert i å følge spansk og engelsk fotball, enn qatarsk. Nivået er relativt lavt, noe som blant annet kan tilskrives det lave innbyggertallet i landet.

MENN MED MAKT: Saudi-Arabias kronprins Mohammed bin Salman har gott kvinnene noen flere mulihgeter til å drive med sport, men har strammet grepet kraftig på andre områder. Her er han sammen med FIFAs president Gianni Infantino og Russlands president Vladimir Putin under fotball-VM i Moskva i 2018. FIFA har gitt neste VM til Qatar. FOTO: NTB SCANPIX

For noen år siden skrev Lysa en masteroppgave om hvordan myndigheten bruker mesterskapet som en del av sin utenrikspolitiske strategi for å bygge merkevaren Qatar.

– Mye er skrevet om landet etter VM-tildelingen i 2010. Mange spør seg hvordan det gikk til at et land på størrelse med Buskerud, med under to millioner innbyggere – hvorav bare ti prosent med statsborgerskap – ble vertsland for et gigantisk fotballarrangement. Korrupsjon og umenneskelig behandling av gjestearbeidere er dokumentert.

Med bare 250 000 statsborgere kan det være vanskelig å bygge et sterkt nok landslag til å hevde seg.

– Men umulig er det ikke, det har Island demonstrert. Mange jeg intervjuet viser nettopp til Islands suksess, og sier at for å klare å bygge et sterkt nok lag, er det den mentaliteten vi trenger. Men vi lykkes ikke som islendingene.

Ikke enklere for kvinner

Lysa viser til at Qatar og Saudi-Arabia har mye til felles, men har ulik tilnærming til kvinnesport.

– Begge landene har riktignok de senere årene vært opptatt av å legge til rette for fysisk aktivitet blant kvinner. Men Qatar begynte mye tidligere enn nabolandet med å forsøke å bygge opp en slags troverdighet som sportsnasjon. Bak Qatars plutselige inntreden som vert for fotball-VM, ligger en enorm innsats fra myndighetenes side, understreker hun.

Landet innså at de måtte ha kvinnefotball. De greide å stable på beina et kvinnelandslag samme år som de ble tildelt VM. Men rekrutteringen til landslaget er dårlig, og mange år har laget ikke har spilt offisielle kamper i det hele tatt. En stor del av spillerne mangler statsborgerskap. De kan være født i Qatar, men har foreldre med annen opprinnelse.

– Myndighetene legger til en viss grad til rette for kvinnefotball. Men innsatsen har, interessant nok, ikke gjort det enklere for kvinner å spille fotball, påpeker Lysa.

 

– Sosiale normer og tradisjoner setter begrensninger. Siden Qatar er et lite land der alle kjenner alle nesten, oppstår en slags bygdedyr-effekt. Fotball for kvinner er lov, men ikke akseptert blant folk flest. Kvinner som spiller fotball risikerer et dårlig rykte.

Det finnes en fotballserie for kvinner, men aktiviteten er liten.

– Noen av kvinnene jeg snakket med, hadde prøvd å spille der, men sluttet.  De skylte blant annet på kulturelle forhold som ikke går direkte på kjønn, men signaler de får om at fotball ikke er viktig: Ikke bruk tiden din på det, du skal studere og ellers skal du være med familien.

Noen av kvinnene Lysa fulgte, spiller fotball på universitetet. Universitetsserien er fullstendig organisert av de kvinnelige studentene selv etter deres behov, og består av seks-åtte lag. Kvinnene er bare aktive noen få år av gangen og utskiftningen av spillere er høy.

– Kvinnene fortalte meg at de pleide å spille fotball da de var jenter, gjerne med brødrene sine. De klagde ikke på at eksisterende tilbud ikke la til rette dem. Men enten det skyldes sosiale normer eller egen kulturell eller religiøs overbevisning, så vil de fleste ikke eksponeres for fremmede menn – slik de blir på en fotballbane. Det dreier seg ikke bare om hijab, men også om at sportsklær viser mye mer av kroppen enn tradisjonell bekledning.

Reformer og fengsling

Lysa legger ikke skjul på at hun er spesielt bekymret for den politiske utviklingen i Saudi-Arabia. Hun peker på to utviklingstrekk som går i hver sin retning.

– Etter at kronprinsen Mohammed bin Salman overtok makten i 2017, har han villet modernisere landet – blant annet ved å gi kvinner flere rettigheter. Nå kan kvinner kjøre bil, trene på treningsstudio og se fotballkamper på tre fotballarenaer i landet. Det er endringer som betyr mye for mange kvinner. Men vi ser samtidig at landet blir mer autoritært og undertrykkende. Utviklingen er skremmende. 

Av Trine Nickelsen
Publisert 24. apr. 2019 13:00 - Sist endret 24. apr. 2019 13:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere