Håp for alle med slitasjeskader i ledd

En av landets mest plagsomme folkesykdommer kalles artrose. Sykdommen sliter ned brusken i bevegelige ledd, slik som hofter, knær og hender. Artrose skyldes alt fra aldersslitasje, skader, overbelastning og revmatisme til infeksjoner, psoriasis og autoimmune sykdommer.

Hver niende nordmann er plaget av artrose. Stoda er enda verre blant dem over seksti. Her har tre av ti artrose.

Skures i stykker

Leddbrusken ligger på enden av knokkelen. Den er som en bruskskive. Alle stedene der to knokler møtes, er det fysisk kontakt mellom to bruskskiver. De tåler støt, er glatte og beveger seg lett mot hverandre.

Det store problemet oppstår når bruskskiven skades og blir ujevn og ruglete i overflaten. Da skurer bevegelsene. Leddbrusken blir gradvis slitt ned og kan etter hvert forsvinne.

Du kan sammenligne bruskskiven med bremseklossen på bilen din. Når du har slitt den helt ned til metallet, må du skifte den ut. Det samme må du gjøre når bruskskiven er ødelagt. Da må du bytte ut leddet med en protese. Det er et omfattende inngrep.

Nå vokser håpet for artrosepasientene. Forskere ved Universitetet i Oslo og Oslo Universitetssykehus (OUS) har nylig fått ti millioner kroner av Olav Thon Stiftelsen til å forske på et par nye behandlingsmetoder som kan endre livet til svært mange av oss.

Den ene forskeren er professor Lars Engebretsen ved UiO, en kjent klinisk ortoped med spesiale i kneskader og idrettslege på Olympiatoppen i Oslo. Han samarbeider tett med Jan E. Brinchmann, leder av en forskergruppe på Nasjonalt senter for stamcelleforskning, som er en del av både UiO og OUS.

Genterapi 

Brusken blir litt tynnere etter fylte femti. Da får mange plager i hofter og knær.

– Vi vil fange opp dem med slitasjegikt så tidlig som mulig, slik at de ikke får alvorlig artrose. Da håper vi å kunne bruke genterapi, sier Lars Engebretsen.

Tanken deres er å sette inn små genbiter med en bestemt type mikro-RNA i de slitte leddene. Celler inneholder tusenvis av ulike mikro-RNAer. De er veldig korte – bare drøye tjue basepar lange. Oppgaven til mikro-RNA er å regulere andre gener. Den forløsende mikro RNAen deres kalles mikro-RNA 140. Friske mennesker har mye av den i brusken sin. Pasienter med artrose har derimot lite av den.

De to forskerne har derfor stilt seg spørsmålet om artrosen kan behandles ved å øke konsentrasjonen av den spesielle mikro-RNAen i brusken. De skal nå teste ut ideen sin på marsvin. En bestemt stamme marsvin får artrose allerede når de er tolv måneder gamle. Brusken deres ligner veldig på brusken vår. Forskerne ønsker derfor å sprøyte inn mikro RNA i leddene deres for å se om de blir bedre.

Hvis resultatene av dyreforsøket blir som ønsket, vil de teste ut genterapien på en liten gruppe pasienter om noen få år.

– En dose skal kunne virke i flere måneder eller kanskje lenger enn ett år.

Behandlingen er svært enkel. Genterapien gis med sprøyte. Innholdet er virus.

– Dette er et ufarlig virus som ikke endrer på selve DNAet. Det legger seg derimot på utsiden av DNAet. Her produserer viruset det spesielle mikro-RNAet. Denne måten å overføre gener på er allerede kjent fra kliniske studier i andre land, poengterer Brinchmann.

Stamcelleterapi

For dem som har en lokal skade i brusken, kan stamcelleterapi være løsningen. De to forskerne mener denne terapien kan bli langt bedre enn dagens behandling.

I dag suger legene ut noen milligram bruskceller fra kneet, dyrker dem opp i laboratoriet og setter dem inn i kneet igjen. Effekten er begrenset.

– De fleste blir bedre med en gang, men artrosen utvikler seg likevel etter en viss tid. Behandlingen stopper ikke sykdommen. Forklaringen kan være at bruskcellene endrer egenskapene sine når de dyrkes på laboratoriet.

Forskerne vil derfor prøve en ny innfallsvinkel. I stedet for å sette bruskceller direkte inn i leddet, planlegger de å lage bruskskiver i laboratoriet og operere dem inn i de skadete områdene.

– Vi tror da at effekten blir langt bedre.

Bruskskivene lages på laboratoriet. De kan lages ved å bygge dem opp enten av bruskceller eller av de stamcellene som er forstadiet til bruskceller.

– Vi er fortsatt usikre på hvilke av de to variantene som egner seg best.

Bruskcellene hentes fra ytterkanten av knebrusken ved hjelp av kikkhullskirurgi. Stamcellene hentes fra beinmargen i hoftekammen.

– Det er faktisk mer skånsomt å hente celler fra beinmargen. Når man tar fra brusken i kneet, påføres pasienten en liten skade i kneet. 

Det er lett å ta ut flere hundre tusen bruskceller i en jafs. Det er derimot ikke like lett å få tak i mange stamceller i slengen. 

– Vi har nå funnet ut hvordan disse stamcellene kan behandles på best mulig måte og hvordan de kan bli til bruskceller, forteller Brinchmann.

Uansett hvilken variant de velger, skal cellene dyrkes opp på laboratoriet under sterile omgivelser.

Når bruskskiven er dyrket på laben, skal den opereres inn i kneet. I første runde skal de teste ut operasjon i anklene.

– Det er lettere å lage bruskskiver i ankler. Her er brusken tynnere, og skadene er vanligvis mindre. Dessuten er rotasjonen mindre enn i knær, poengterer Engebretsen.

Kostbart

Lars Engebretsen legger til at dette er langsiktig og veldig dyr forskning.

– Legemiddelindustrien har derfor stort sett overlatt denne forskningen til universitetene. Uten støtten fra Olav Thon Stiftelsen hadde vi ikke klart dette, poengterer ortopeden.

– Laboratorietestene våre er så overbevisende at det hadde vært utrolig trist om vi ikke hadde fått muligheten til å prøve dette ut i praksis, understreker Brinchmann.