Den revolusjonerende reformen

Den nordiske modellen er en kombinasjon av kapitalisme og sosialisme som verden aldri tidligere har sett.

SATTE INN MILITÆRET: Det brøt ut slagsmål mellom arbeidere og politi i juni 1931 da Norsk Hydro ved Menstad satte inn streikebrytere for å holde virksomheten i gang under streik. Regjeringen sendte et gardekompani fra Oslo for å opprettholde ro og orden, samtidig som fire av marinens fartøyer ble dirigert til Menstad. Fotomontasje: Hanne B. Utigard/NTB scanpix

Langt oppe mot nord, rett under kanten av pol-isen, ligger et knippe land som ingen andre.

Levekårene for borgerne er historisk gode, produktiviteten rekordhøy og innovasjonen minst på høyde med de mest kapitalistiske landene i verden. 

Hva er det som gjør at disse landene så langt fra begivenhetenes sentrum oppnår en slik historisk suksess for seg og sine innbyggere? Det er mange svar på det, men det vanligste er:
Den nordiske modellen.
Professor Kalle Moene ved Universitetet i Oslo har forsket på problemstillinger knyttet til den nordiske modellen i store deler av sitt akademiske yrkesliv.     

Han mener at den nordiske modellen ikke er en modell i betydningen et forbilde. Den er en måte å organisere samfunnet på. Skjelettet til modellen er:

  • Sentraliserte, landsomfattende fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner. 
  • Sentrale forhandlinger på nasjonalt nivå.
  • Jevnlige konsultasjoner mellom regjering og interesseorganisasjoner.
  • En stor velferdsstat.

Oppsto gjennom kamp og konflikt

Det er ganske nøyaktig 100 år siden starten på mellomkrigstiden. Denne turbulente perioden skulle inneholde mye konflikt, men også danne opptakten til en hendelse som har preget vårt samfunn siden: Hovedavtalen fra 1935. Denne avtalen skinner så kraftig i en mørk depresjonstid at enkelte historikere nevner nettopp 1935 i samme åndedrag som 1814 og 1905 i norsk historie. 

GJENSIDIGE FORDELER: – Jeg mener at begge parter, både arbeid og kapital, tjente på samfunnsmodellen. Det er derfor ikke et kompromiss, men gjensidige fordeler, sier Moene. Foto: OLA SÆTHER

Tiden mellom de to store krigene var den mest konfliktfylte i norsk arbeidsliv. Arbeidere banket opp streikebrytere i gatene. Arbeidsgiverne stengte de ansatte ute i såkalt lockout. 

Kun noen år senere inngikk de stridende partene en historisk avtale som praktisk talt utslettet stridighetene og gjorde norsk arbeidsliv til det mest harmoniske og samarbeidsvillige i verden. Hvordan skjedde dette?

– En liten, åpen økonomi som den norske tåler ikke et høyt konfliktnivå – som det vi hadde mellomkrigstiden. Da konkurransen økte utenfra, ble det mulig å gjøre forbedringer for alle gjennom økt samarbeid mellom alle delene av arbeidslivet, sier Moene.

Mens tyske sosialdemokrater som Rosa Luxemburg og Karl Kautsky mente at sosiale reformer ville bli utvannet av markedskreftene, og at reform av kapitalismen var som Sisyfos’ arbeid med å rulle steinen opp bakken, mente norske fagforeningsledere og sosialdemokrater at steinen ikke nødvendig ville rulle ned igjen.

– De revolusjonære tok til orde for en total omvelting i samfunnet, som i beste fall ville gi forbedringer om en generasjon eller to. De reformvennlige kunne tilby konkrete, kortsiktige forbedringer i form av høyere lønn, velferdsordninger, helsetilbud – og vannklosett om fem år. Derfor kunne sosialdemokratene utkonkurrere kommunistene, mener Moene.

Det norske arbeiderpartiet ble etter hvert også mer pragmatisk. Flere av de tidligere militante fagforeningslederne var gått trøtte av konflikt og viste mer samfunnsansvar. Moderne arbeidsgiverne var også etter hvert klare for å gi opp kampen mot de kollektive lønnsavtalene.  
– Ingenting av dette skjedde uten gnisninger. Innad i LO, mellom fagforeninger og forbund, var det ulike oppfatninger. Fagforeningsfolk jobbet i bedrifter og sektorer som var i nokså ulike konkurransesituasjoner på verdensmarkedet. Likedan var det nokså ulike holdninger på arbeidsgiversiden.


Krakket i 1929 bidro til samarbeid

Mellomkrigstiden skapte om den norske økonomien til en industriøkonomi. Næringslivet ble enda mer avhengig av hva som skjedde i verdensøkonomien. 
– Etter krisen i 1929 var konkurransesituasjonen vanskelig for eksportnæringene der flertallet av medlemmene av landets sterkeste fagforening – Norsk jern- og metallarbeiderforbund (NJMF) – jobbet.    
Arbeidsgiverne satte hardt mot hardt: Godta lønnskutt eller si farvel til jobben.  
– NJMF valgte det første, men da var det viktig for forbundet at ikke de andre fagforeningene som var mer skjermet for konkurranse på verdensmarkedet, fikk høyere lønn, forteller Moene.
Derfor ønsket jern- og metallforbundet å kontrollere lønningene i andre sterke forbund som Bygg og anlegg. Det var ikke lett. 
– NJMF fikk indirekte støtte fra arbeidsgiverne, som var villige til å bruke lockout mot fagforeninger som ikke aksepterte den moderasjonslinjen som NJMF hadde godtatt. Utviklingen her er nokså parallell i Norge og Sverige. I begge land fikk vi det jeg oppfatter som en implisitt allianse mellom fagforeninger i eksportnæringene og de mest moderne arbeidsgiverne. 
Samarbeidet som oppsto på 1930-tallet, la grunnlaget for den forhandlingsmodellen vi har i dag, den såkalte frontfagsmodellen, som innebærer at de mest konkurranseutsatte sektorene forhandler lønnen sin først og der de andre fagforbundene følger mer eller mindre det frontfagene har bestemt. 
– Slik ble lønnsfastsettelsen innrettet i tråd med hva eksportnæringene «tålte» – en ordning som ble institusjonalisert i 1958 som solidariske lønnsforhandlinger, sier Moene, og presiserer: 
– Jeg tror ikke alle historikere nødvendigvis er enige i alle detaljer her – men dette er i korthet min oppfatning etter å ha studert det som skjedde.
Hovedavtalen av 1935 kan forståes innenfor samme ramme, mener Moene. 

– Da avtalen fylte 75 år, ga historiker Trond Berg ut en bok med den fantastiske tittelen «Avtalt spill». Den antyder hvordan taktikken forut for avtalen kanskje var avtalt spill – og hvordan partene etter Hovedavtalen var vedtatt, kunne forhandle med avtalte spilleregler for lønnsoppgjørene og for bruk av konfliktmidler. 
Igjen står interessene til eksportnæringene sterkt i bildet. De tålte minst konflikt og hadde derfor interesse av å regulere konfliktmulighetene slik Hovedavtalen gjør. 
– Det var ikke slik at alle parter nødvendigvis fikk det bedre umiddelbart. Noen kunne tilsynelatende ha tjent på å bryte ut, sier Moene. 
Men altså bare tilsynelatende. 
– Dersom de brøt ut, ville allianser av andre fagforeninger og arbeidsgivere blokkere at utbryterne fikk det som de ville. Det står derfor både makt og potensiell konflikt bak den skandinaviske samarbeidsmodellen, med interessante implikasjoner for hvordan en kan få til samarbeid i andre sammenhenger. Riset bak speilet er viktig, sier Moene, som trekker fram tre viktige konsekvenser av hovedavtalen:

  • Inngåelsen av lønnsavtalene ble mer sentralisert. Lønnsnivåene ble flyttet fra markedskonkurransen til et rom av kollektive og koordinerte beslutninger. Det gir mer makt til arbeidstakere litt nede i lønnshierarkiet, og det igjen gir mindre lønnsforskjeller. 
  • Mindre lønnsforskjeller ser ut til å stimulere innovasjon gjennom modernisering og såkalt strukturendring. De mest moderne virksomhetene blir mer lønnsomme. 
  • Både de små forskjellene i lønn og de produktivitetsøkningene vi fikk gjennom rask modernisering, har stimulert den politiske etterspørselen etter gode velferdsstatsordninger. 

– I disse tre forholdene finner vi mye av grunnlaget for det som har gjort Norden og Norge til relativt egalitære områder i verden. 


Kompromiss eller vinn-vinn?

Den nordiske modellen er derfor tuftet på det som er blitt kalt «det store kompromisset» mellom arbeidsgiverorganisasjonene og arbeidstakerorganisasjonene, med regjeringen som en tilretteleggende mellommann. 

– Jeg mener at begge parter, både arbeid og kapital, tjente på samfunnsmodellen. Det er derfor ikke et kompromiss, men gjensidige fordeler, sier Moene.  

I rapporten «Den nordiske modellen mot 2030: Et nytt kapittel?» påpeker Fafo-forskerne Dølvik, Fløtten, Hippe og Jordfald at begrepet konfliktpartnerskap, som de låner fra den tyske akademikeren Walther Müller-Jentsch, er en god beskrivelse på den nordiske modellen.

Det innebærer maktsymmetri, politisk mobilisering, tillit og legitimitet. 
Det er riktig, men små forskjeller og makt er mer grunnleggende enn tillit og legitimitet. Makt til svake grupper og små lønnsforskjeller kom før tillit og legitimitetshensyn. Vi har så lett for å romantisere de nordiske erfaringene og slik glemme konfliktene som lå bak. Noen ønsker noen av resultatene, men er ikke like begeistret for de nødvendige virkemidlene som fagorganisering og implisitte muligheter for konflikt.

Stiglitz: «Sosialt samhold viktigst»

Norden blir nevnt som et ideal, som noe å strekke seg etter. For den ledende statsviteren Francis Fukuyama, mest kjent som mannen som proklamerte «The End of History», er dette blitt til et mål om «Getting to Denmark» for de ikke-nordiske landene i verden. Frankrikes Emmanuel Macron har uttalt seg varmt om modellen, mens det ledende økonomitidsskriftet The Economist kalte Norden verdens nye supermodell. 

BEKJEMPER ULIKHET: – Globaliseringen innebærer en dynamikk som leder til større ulikhet. Den nordiske modellen er et viktig instrument for å bekjempe dette, sier Joseph Stiglitz som besøkte Norge i mars. Foto: OLA SÆTHER

For vinner av Nobels minnepris i økonomi og tidligere økonomisjef i Verdensbanken, Joseph E. Stiglitz, er det én faktor som framfor alle andre kjennetegner de nordiske samfunnene. 

– Det første jeg vil peke på er sosialt samhold, sa Stiglitz da Apollon møtte ham på et seminar på OsloMet – Storbyuniversitetet, tidligere Høyskolen i Oslo og Akershus, i midten av mars i år.

– Med sosialt samhold mener jeg en stor grad av likhet, sosial beskyttelse gjennom en omfattende velferdsstat, og en god industri- og innovasjonspolitikk. 

Stiglitz kjøper ikke argumentet om at velferdsstaten og den nordiske modellen vil bli bygd ned i møtet med globalisering og teknologiutvikling. 

– Disse faktorene vil bare gjøre modellen viktigere. Globaliseringen innebærer en dynamikk som leder til større ulikhet. Den nordiske modellen er et viktig instrument for å bekjempe dette.

Det betyr ikke at for eksempel Norge ikke bør være en del av globaliseringen, mener Stiglitz. 

– I forsøk på å håndtere de globale utfordringene, er det en risiko for at samfunn lukker seg om seg selv. Det ville være katastrofe for små, åpne økonomier slik vi finner i Skandinavia. 

Nobelprisvinneren advarer mot en høyreside som lefler med slike ideer i Europa. 

– Jeg ser en klar fare i ideologien fra ytre høyre som forsøker å undergrave den sosiale solidariteten som samfunnsmodeller som den nordiske, er basert på, sier Stiglitz.

– Det er et faktum at migrasjon delvis er en utfordring for normene i et samfunn, det gjelder også for eksempel i Norge. Den nordiske modellen må, som alle andre samfunnsmodeller, forandre seg i tråd med endring i samfunnsforholdene, sier Stiglitz.

Mens Stiglitz var i Norge, var kampen i gang i hjemlandet hans om å bli den demokratiske utfordreren til sittende president Donald Trump. For eksempel har kandidat Bernie Sanders snakket varmt om de skandinaviske velferdssamfunnene. 

– En modell á la den nordiske diskuteres åpent blant akademikere og progressive tenkere i hele USA, når splittelsen i samfunnet vårt blir større og større. 

– Kan denne ideen ta spranget fra akademikerens skrivebord og ut i samfunnet?

– I større og større deler av befolkningen begynner folk å spørre: «Fins det en annen vei?» Høyresidens økonomiske modell har ikke fungert godt noe sted. Det kan være på tide med noe nytt.

Min bestefar sa at sosialdemokratiet er som en maskin der en putter inn opprørere og får ut høyrevelgere.


«Toppfolkenes partnerskap» og elitedebatt

En av forrige århundres store historikere, Edvard Bull den yngre, kalte de nordiske modellen «toppfolkenes partnerskap». Bull mente at elitene innenfor stat, organisasjoner og næringsliv samarbeider og blir stadig mer like hverandre. 

Bulls standpunkt har likhetstrekk med den såkalte elitedebatten som gikk i enkelte medier sist vinter.

– Samarbeidet vi skryter av, kan ha negative sider. Min bestefar sa at sosialdemokratiet er som en maskin der en putter inn opprørere og får ut høyrevelgere, sier Kalle Moene.

Hvis interessene sklir fra hverandre eller virkelighetsbeskrivelsene blir ulike, kan den nordiske samfunnsmodellen bli et problem for Norden. 

– Hvis man glemmer hvordan man organiserer fagforeninger. Hvis man ikke klarer å inngå reelle kompromisser, er det viktig å ha riset bak speilet. 

Det heter at den nordiske modellen har korporative trekk. Er det en god beskrivelse og minner den ikke om forhold i land vi ikke liker å bli sammenlignet med? 

– Jeg bruker ikke begrepet korporativ om Norden rett og slett fordi det ikke er dekkende. Jeg framhever i stedet de rutinemessige konsultasjonene mellom interesseorganisasjoner og staten. Noen av disse ordningene har vi institusjonalisert – som det tekniske beregningsutvalget som legger fram en rapport om lønnsutvikling og markedsutsikter foran lønnsoppgjørene. Det er viktig å ha best mulig formasjon som blir delt mellom alle parter. Da kan vi få konsensus og samarbeid. Men informasjonen må ikke bli et diktat for det partene faktisk skal gjøre.

Før jeg begynte å studere dette, hadde jeg en tanke om at Norge hadde hatt sterke egalitære trekk i flere hundre år. Den oppfatningen ble kraftig justert.

En «utbytting av middelklassen»

Det er en delvis skjult hemmelighet at det er middelklassen som «taper» på den nordiske modellen.

– Jeg pleier å si – som et slagord – at samfunnsmodellen er basert på utbytting av middelklassen. Øvre middelklasse holdes lønnsmessig tilbake i solidaritetens navn. Dette gir økt overskudd i næringslivet og dermed økte investeringer, slik at det er mulig å heve de laveste lønningene uten å skape arbeidsløshet. 

På overflaten virker det naturlig at fagforeninger som representerer typiske middelklasseyrker, vil forsøke å bryte ut av modellen. 

– Det er en alvorlig gnisning som alltid ligger der. Fagforbundet Akademikerne har lenge ønsket å forhandle på egen hånd og mer desentralisert. Faren er at slike middelklasseforeninger kan glemme at den sammenpressede lønnsstrukturen kan være bra for innovasjoner og en sjenerøs velferdsstat som alle kan tjene på å ha. 
Til tross for «sammenpresset» lønnsstruktur øker den økonomiske ulikheten i Norden. Fenomenet ulikhet ble for alvor satt på den offentlige dagsordenen noen år tilbake med den franske økonomens Thomas Pikettys storverk «Kapitalen i det 21. århundre». 

Pikettys hovedargument var at den sterke konsentrasjonen av kapital er en de viktigste årsakene til økende ulikhet i samfunnet. Også i Norge har ulikhetene økt de siste tiårene, ble det påpekt i kjølvannet av Pikettys funn.

De som kanskje vet mest om hvordan inntektsforskjellene til folk i Norge har endret seg over lange perioder, er Jørgen Modalsli og Rolf Aaberge – begge forskere ved Statistisk sentralbyrå. Sammen med Tony Atkinson har de publisert en rekke artikler om ulikhet og sosial mobilitet i Norge. 

– Før jeg begynte å studere dette, hadde jeg en tanke om at Norge hadde hatt sterke egalitære trekk i flere hundre år. Den oppfatningen ble kraftig justert, forteller Modalsli.

I stedet for historisk likhet i inntekt og formue fant forskeren at forskjellene i Norge tilbake på 1800-tallet var betydelige, og større enn for eksempel i USA på samme tid. BNP per innbygger i Norge var under halvparten av britisk nivå på 1800-tallet.
– Det var langt større inntektsforskjeller på 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet enn det var fra 1950-tallet og framover.
Atkinson og Piketty mener det er tre grunner til å studere inntektene til de rikeste: De kontrollerer store ressurser og mange personer, og de har stor globale innflytelse.

I artikkelen «Er rike mennesker alltid rike?» fant Modalsli og medforfatterne at andelen av den totale inntekten i Norge som går til de 1 prosent rikeste, falt fra 6,0 prosent i 1967 til 4,1 prosent i 1989.

Et begrep som stadig nevnes i forbindelse med ulikhet, er sosial mobilitet. Den nordiske modellen er tuftet på ideen om at det er ervervede ferdigheter, meritter, som skal avgjøre, ikke arv. Det skal være mulig å foreta en klassereise, selv om man ikke helt vil innrømme at det fins klasser å reise mellom.

Modalslis forskning viser at det har vært en kraftig økning i mobilitet i Norge gjennom hele 1900-tallet. Han har særlig studert samsvar mellom fars og sønns yrke.

– I en studie har jeg sett på hvor stor andel av sønnene som er i samme yrkeskategori som deres far var i da de var barn, sier Modalsli.

«Funnene viste at det var 54 prosent i perioden 1865–1900, 50 prosent i 1910–1960, 49 prosent i 1960–1980 og 50 prosent i 1980–2011 som var i samme yrkeskategori.» heter det i artikkelen.

Liknende studier fra sammenliknbare land finner at Storbritannia har hatt relativt lav yrkesmobilitet gjennom hele perioden, mens USA hadde langt høyere mobilitet på 1800-tallet enn midt på 1900-tallet.

– Norge hadde lavere mobilitet enn både USA og England på 1800-tallet. Situasjonen har snudd midt på 1900-tallet. Da er det Norge som har høyest yrkesmobilitet.

Det er også et uttalt mål for den sittende regjeringen at «(...) forskjellene skal være små i Norge», slik det heter i stortingsmeldingen «Muligheter for alle – Fordeling og sosial bærekraft» som finansminister Siv Jensen la fram i starten av mars i år.

Samfunnsmodeller som ikke er et resultat av intelligent design, men av evolusjon, er mer robuste enn andre.

Moene mener det er en utfordring at «selvforståelsen i den moderne overklassen er veldig dårlig». 

– Man hadde lenge en overklasse som var investeringsvillig og som viste moderasjon i sitt private forbruk. Nå ser vi at flere og flere bruker rikdommen til utstrakt luksusforbruk og for å få politisk innflytelse. 

Dette kan rokke ved grunnmuren i den norske og nordiske modellen, hovedavtalen.

– Hvis ulikhetene blir store og de høyeste inntektene går til luksusforbruk til en elite, da vil kanskje fagbevegelsen tenke annerledes. Tidligere tenkte mange fagforeningsledere at lønnsmoderasjon var en spareordning. De tilbakeholdte overskuddene i næringslivet som lønnsmoderasjonen bidro til, ble brukt til å investere i ny teknologi. En slik produktivitetsvekst kommer alle til gode. Hvis dette erstattes av luksusinvesteringer i gamle, franske slott, vil samarbeidet slå sprekker og den implisitte alliansen mellom arbeid og kapital bli brutt, sier Moene.

Han legger til at det over tidens løp har vært arrangert mange begravelser for modellen. Den har likevel reist seg igjen og igjen. 
–  Grunnen kan være at den ikke er basert på en oppskrift fra tegnebordet, men på en prosess av gradvise justeringer, koordinering og solidaritet. Den bygger på en blanding av markedskonkurranse og sosial forsikring.  Som jeg kanskje har gjentatt for ofte i løpet av de siste tjue årene - samfunnsmodeller som på denne måten ikke er et resultat av intelligent design, men av evolusjon, er mer robuste enn andre.

Av Tekst: Morten S. Smedsrud • Foto: Ola Sæther
Publisert 23. mai 2019 12:33 - Sist endret 6. juni 2019 09:09
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere