Rokker ved velferdsstaten

Flyktningkrisen gjør at vi må stille spørsmål ved den nordiske velferdsstaten. Den er ikke så universell som vi liker å tro.

Symbolet på krisa: Det er ikke lov å krysse grensa mellom Russland og Norge til fots. Tusenvis av flyktninger syklet derfor til Storskog i Norge sensommeren og høsten 2015. Foto: SCANPIX

I festtalene heter det at velferdsstaten er universell. Det skal bety at alle som befinner seg innenfor landets grenser har rett til de samme velferdsgodene når det gjelder helse, trygghet og utdanning.
De mange flyktningene som ikke får opphold utfordrer forestillingen om den universelle velferdsstaten. 
– Den er først og fremst en stat for dem som er borgere i landet Norge, sier teologiprofessor Trygve Wyller ved Universitetet i Oslo.
Wyller leder det tverrfaglige prosjektet Nordhost, nordvert på godt norsk, som ser på mottakelsen flyktninger fikk i Norden etter migrasjonskrisen høsten for snart fire år siden.
– Vi sier at velferdsstaten er universell, selv om den nok kanskje aldri har vært det fullt og helt. Det har alltid vært grupper og folk som har falt utenfor, som samer, romfolk og sigøynere, sier Wyller.
De nordiske velferdsstatene er preget av tanken om at det offentlige – staten eller kommunen – skal ta ansvaret når folk ikke klarer seg selv, blir syke eller har andre økonomiske utfordringer. 
– Denne tanken om ansvaret for alle er formet av de siste hundreårenes sosiale kamper for rettferdighet og like rettighet. Den har også røtter i den protestantiske tradisjonen der ansvaret for de fattige ikke lenger skulle være hos kirken, men hos Kongen, senere i det offentlige, sier Wyller.

Kom syklende over grensa

Storskog i Finnmark, høsten 2015: Tusenvis av migranter, tok seg inn i landet fra Russland. Fordi det ikke er lov å krysse grensen til fots kom flyktningene på sykkel over grenseposten. Mange hadde gått eller syklet fra nærmeste by i Russland 30 kilometer unna, i arktisk høst- og senhøsttemperaturer, og manglende dagslys. 
Kaia Rønsdal kjenner situasjonen ved Nordens yttergrenser godt. I to år har hun forsket på konseptet gjestfrihet i forbindelse med migrasjon knyttet til prosjektet Nordhost ved Universitetet i Oslo.    
– Det absurde elementet at sentralmaktene tilsynelatende hadde glemt at Norge grenser til Russland og dermed har en ytre Schengen-grense, og den hjelpeløse innblandingen i Sør-Varanger med de konsekvensene det fikk med forsøk på hastedeportasjoner, skapte lokale, nasjonale og internasjonale reaksjoner.
De russiske syklene var ikke godkjent for bruk i Norge. Disse ble derfor forkastet for destruksjon på norsk side av grensa. 
– De enorme bergene av tusenvis av sykler ble for mange symbolet på flyktningkrisen slik den manifesterte seg i Norge for tre og et halvt år siden.

Absurd: – Det absurde elementet at sentralmaktene tilsynelatende hadde glemt at Norge grenser til Russland og dermed har en ytre Schengen-grense, skapte lokale, nasjonale og internasjonale reaksjoner, forteller forsker Kaia Rønsdal. Foto: Morten S. Smedsrud


Rønsdal jobber med grenseland som fenomen. I tillegg til Sør-Varanger i Finnmark, arbeider hun med Malmø i Sverige.
– Dette er yttergrensene for Norden. Disse områdene har alltid vært grenseland. For eksempel er dette steder der folk har levd og ferdes uavhengig av nasjonale grenser i årevis, på tvers av nasjonal, kulturell og stammetilhørighet. Jeg undersøker om disse stedene har bestemte kvaliteter når det gjelder gjestfrihet.
Det finnes 10 000 år gamle spor av befolkning i Sør-Varanger. Den norsk-russiske grensen ble trukket opp i 1826. 
– Det er først de siste par århundrene det har vært tilflytning av mennesker fra andre deler av Norge, Finland og Russland. Disse har kommet som resultat av internasjonal politikk og industri, forteller Rønsdal.
Gjennom uroligheter i nabolandene og -regionene har det kommet flyktninger denne veien mange ganger før, og menneskene her har selv flyktet, enten under tvang eller av fri vilje, under andre verdenskrig. Under krigen på Balkan gikk det fly direkte til Kirkenes, da kommunen var og er mottakskommune for asylsøkere.
I 2015 vekket flyktningene et stort engasjement hos lokalbefolkningen.
– Mange engasjerte seg i arbeidet med å ta imot menneskene som kom over grensen. Noen helt direkte og praktisk med utdeling og opplæring i bekledning. Eller de kjørte over grensen med reflekser, slik at de gående og syklende skulle være synlige i mørket.
I en engelskspråklig artikkel bruker Rønsdal begrepet «moved to action» om lokalbefolkningen – menneskene er beveget til handling? Hva innebærer det?

– Når de så mennesker som kom gående med små barn, uten nok klær, i iskaldt vær og vintermørke, beskriver de at de ikke kunne la være å gjøre noe. Etter å ha sett dette på tv, måtte de handle. De kjørte til Russland med vann og refleksvester, og engasjerte venner og kjente til å gjøre det samme.    

Sivilsamfunnet fyller statlig vakuum 

Det totale antallet asylsøkere til Norge i 2015 var 31 145. Ikke siden krigene på Balkan på 1990-tallet hadde tilstrømningen til Norden vært større. 
Etter en kort periode med entusiastisk gjestfrihet, har de nordiske landene siden strammet kraftig inn på innvandringen. 
– Vi ser en økende deportering og retur av flyktninger. De politiske partiene med noen få unntak, blitt mer restriktive i sin politikk, sier Trygve Wyller.

Debatten hardnet raskt til. Her hjemme er det mest berømte eksempelet daværende statsråd Sylvi Listhaugs bildepost på den sosiale mediet Facebook, der hun hun mente at Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, slapp terrorister inn i landet.
Hva skjer når det offentlige toer sine hender og av ulike grunner ikke ønsker å ta imot flyktninger? Jo, sivilsamfunnet tar opp hansken. I kjølvannet av flyktningkrisen og de nordiske regjeringenes mer restriktive praksiser, tok innbyggerne initiativ mot den ugjestmilde politikken, og for flyktningene.  
– En ny praksis for gjestfrihet til innvandrere ble initiert og utviklet av borgere, trosbaserte organisasjoner, frivillige organisasjoner og private organisatorer, forteller Wyller.

Hardere politikk mot flyktninger: – Vi ser en økende deportering og retur av flyktninger. De politiske partiene med noen få unntak, blitt mer restriktive i sin politikk, sier professor Trygve Wyller. Foto: UIO

Ifølge en studie fra Eurostat i 2015 er frivillighetsgraden i Skandinavia sammen med Nederland, den høyeste i Europa. 
Forskningsprosjektet er tverrfaglig med forskere fra fire ulike fakulteter ved UiO og fra andre nordiske universiteter. Organisatorisk er det forankret ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Wyller understreker at Nordhost ikke forsker på det særegne forholdet mellom velferdsstat og sivilsamfunn i Norden. 
– Men vi konstaterer at i de gjestfrihetsprosjektene i sivilsamfunnet som våre forskere undersøker, finnes det en mer åpen og mindre restriktiv holdning til flyktninger og innvandrere enn den som kommer til uttrykk i offisiell politikk og praksis, sier han.

Det særegent protestantiske

Et av spørsmålene Wyller og medforfatterne stiller i en kommende bok, er om vi nå ser et skille i den kristne verdenen – mellom, på den ene siden, dem som omfavner innvandringskritikernes populistiske retorikk, og dem som tar side med sivilsamfunnet for å utvide begrepene om nestekjærlighet og gjestfrihet.
– Religion er viktig når konteksten er migrasjon. De fleste av dem som kommer har en mer synlig religiøs praksis enn den som finnes i Norden. Men det interessante er at også den mindre synlige norske kristendommen viktig på en ny måte, sier Wyller. 
Forskerne mener spenningen mellom innvandringsmotstand og gjestfrihet i Norden kan sees som en spenning innenfor protestantisk kristendom. 
– Motstanden forankres ofte med henvisning til kristne verdiene som skal «beskyttes», men gjestfriheten begrunnes også i slike verdier. Dermed finnes det minst to slags «kristne» måter å møte flyktningsituasjonen på. Dette gjelder trolig også langt utenfor Nordens grenser, sier Wyller.
Da Apollon intervjuet den ledende EU-teoretikeren Jan Zielonka sist høst undret han: «Hvordan kan katolske Polen nekte å ta imot flyktninger? Det strider så til de grader imot læren fra evangeliene».  
– Hvordan rimer det med protestantismen i nord at landene her nærmest har stengt grensene?
– Protestantisk kristendom anerkjenner jo at det er politikerne og ikke teologene eller prestene som skal treffe de politiske beslutningene. Så derfor er også dagens situasjon i Norden tenkelig innenfor en protestantisk kontekst. Den spenningen innenfor «det kristne» som jeg snakker om, dreier seg om at også en mer åpen politikk kan begrunnes teologisk uten å bli et tilbakefall til et prestestyre.

Gjestfrihet går begge veier 

Flyktningene som kom over grensa fra Russland sensommeren og høsten 2015, ble plassert i midlertidige mottakssentre. Deretter rundt om i landet. 
Situasjonen ved Storskog er nettopp et eksempel på at sivilsamfunnet utfører viktige samfunnsoppdrag i pressede situasjoner.
– Den tradisjonelle velferdsstaten er mindre viktig i fortellingene jeg hører derfra. Det sentrale er lokalsamfunnets evne til å ta imot flyktningene. Spesielt viktig var sivilsamfunnets engasjement for livet, sikkerheten og verdigheten til dem som kom, sier Kaia Rønsdal.
Hun forteller at mange aktører på ulike nivå spilte en viktig rolle.
– Fylkeskommunen hadde en fascinerende posisjon mellom statens involvering og sine egne pragmatiske holdninger og løsninger. Kirken spilte også en rolle, for eksempel i en situasjon der det var snakk om at noen flyktninger ville gå i kirkeasyl.
En av oppdagelsene Rønsdal gjorde i nord, var at flere av dem som engasjerte seg, påpekte gjestfriheten de opplevede å motta fra flyktningene.
– Mine informanter fortalte, uavhengig av hverandre, at de opplevde at gjestfrihet er noe de selv fikk da flyktningene kom. Det kan virke overraskende. Etter å ha jobbet dag og natt i mange måneder, gitt all fritid og krefter for å bistå mennesker, trekker de likevel fram menneskene som kom, som de gjestfrie. 
Rønsdal tror ikke gjestfrihet er definert én gang for alle. 
– Det er ikke slik at noen er verter og andre er gjester. I migrasjonsammenheng vil en idé om slike roller lett skape uro og konflikt. Ideen inneholder en tanke om midlertidighet. Derimot tror jeg at det finnes andre måter å tenke om gjestfrihet, som handler mer om spontane møter der gjestfriheten flyter mellom mennesker hele tiden, sier Rønsdal.

100 år tilbake i tid? 

Før velferdsstaten var samfunnets vanskeligstilte prisgitt almisser fra religiøse og ideelle aktører for å overleve. Innebærer den økende rollen til sivilsamfunnet at storsamfunnet trekker seg tilbake?

 – Er vi på vei 100 år tilbake i tid, professor Wyller?    
– Det er et godt spørsmål. Den danske Nordhost-forskeren, Kaspar Villadsen, har pekt på at religiøse og filantropiske prosjekter og organisasjoner i de nordiske landene i dag tar et uventet og interessant ansvar for det universelt etiske. 

Wyller peker på et paradoks.

– Flyktningene bidrar gjennom deltakelse i religiøse og humanitære prosjekter til den universaliteten som velferdsstaten siktet på. Slike prosjekter er viktigere enn før og på den måten kan det minne om tidligere tider. Det nye er at det felles gode og ikke det særegent kristne preger disse prosjektene, sier Wyller.

– Hva er framtiden til velferdsstaten?

– Det kan jeg ikke si noe om. Men andre forskere har lenge pekt på økt privatisering og mer markedsorientering, dette har pågått en god stund. Men hva vi kan si er igjen det paradoksale at ansvaret for det felles gode ikke ser ut til å forvitre og bli borte på samme måte. Det finnes viktige spor av det i sivilsamfunnet, og dette er en spennende utvikling også i årene kommer.

   
  
    

 

Av Morten S. Smedsrud
Publisert 23. mai 2019 12:33 - Sist endret 23. mai 2019 12:33
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere