Salmer fra suppekjøkkenet

En lukt eller en smak kan vekke til live opplevelser og minner vi ikke visste vi hadde.

BRØYT BRØD: Helena Schmidt satte seg ned og brøyt brød med de vanskelige, blant annet her på Grønland i Oslo. - Selv om sulten må stilles for å overleve, kan nok noen måter å spise på oppleves så uverdige at de overgår sulten i seg selv. Foto: OLA SÆTHER

 «Det var i den tiden jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den ...»

Setningen kunne vært uttalt av en av informantene til doktorstipendiat Helena Schmidt, om det ikke hadde vært for at byen byttet navn til Oslo for snart 95 år siden. 

Schmidt har nemlig pratet med dem som går sultne på gatene i hovedstaden i våre dager. De som er avhengig av almisser og ulike herberger for å få livet til å henge sammen. Ikke minst har hun satt seg ned og spist sammen med dem for forstå hvordan det er å være en fremmed i et nytt land.

–  En dag satt jeg ned med en kvinne. Hun hostet dypt, var svært blek, og ville ikke spise eller oppsøke legevakt. Hun kunne imidlertid godta en kopp te, forteller Schmidt som skriver sin doktoravhandling ved Det teologiske fakultet på Universitetet i Oslo.

Det viste seg at kvinnen ønsket å tenne et lys i kirka for sønnen sin. Han hadde nylig mistet kvinnen som var mor til hans barn. 

– Så trakk hun opp et gammelt fotoalbum fra sekken. I den hadde hun alt hun eide. Hun slet med å skille de klissete sidene og endte på et bilde av en ung kvinne som satt henslengt på en benk, med oppbrettede jeans og sandaler. 

Med ett gikk det opp for forskeren: Den unge, henslengte jenta på bildet, var den bleke hostende kvinnen hun nå satt ved siden av på fortauet.

– Det var vanskelig å gjenkjenne henne i mennesket foran meg. Tårene hennes gjorde skjerfet hun hadde tullet rundt seg, gradvis våtere mens vi satt der stille sammen med hver vår kopp te og så på byen som hastet rundt oss.    

På sporet av det tapte

I likhet med Knut Hamsuns navnløse hovedperson i romanen «Sult» fra 1890, som starten av denne teksten er hentet fra, er jakten på mat et omdreiningspunkt i tilværelsen til mange som har kommet til Norge de siste årene. 

Men det handler om mer enn å fylle magen.

– Til tross for virkelig sult er det ofte snakk om større ting enn å få mettet kroppen i de måltidene jeg deler med folk. Mennesker er mer enn sin sult. Selv om sulten må stilles for å overleve, kan nok noen måter å spise på oppleves så uverdige at de overgår sulten i seg selv. 

Måltidet bidrar til å bryte ned barrierene mellom mennesker, mener forskeren.

– Måltidet er en av de dagligdagse handlingene som rammer inn store og små livshendelser. Når vi spiser sammen er vi samtidig trygge og sårbare. Måltidet kan gi oss nytelse og vekke gode minner, men det kan også gi oss opplevelser knyttet til skam og fornedring, sier Schmidt. 

Den franske forfatteren Marcel Proust viste oss hvordan en smaksopplevelse kan åpne hukommelsen. I Prousts tilfelle var det barndommens madeleinekake som veltet fram et vell av minner og følelser som resulterte i romanverket «På sporet av den tapte tid» utgitt mellom 1913 og 1927.

Nevrogastronomien var lite utviklet på Prousts tid. Vitenskapen har likevel senere påvist at smak og lukt er sofistikerte, psykologiske mekanismer som nettopp fremkaller minner. 

– Når vi spiser, lukter på noe eller minnes et måltid bringes sanseopplevelsen tilbake til bevisstheten. Disse opplevelsene skjærer gjennom tiden og rommet, forteller Schmidt. 

En av dem Helena spiste sammen med under forskningsarbeidet var «Sofia».  Hun manet fram et måltid gjennom minnene foran øynene på forskeren. 

– Hun begynte å simulere matlaging inkludert røring i dampende gryter – de deilige luktene, vending av mat på grillen. 

Midt i den mer eller mindre ikke-verbale forklaringen stoppet hun plutselig og lo.

– Hun pekte mot det måpende ansiktet mitt.  Jeg var fullstendig oppslukt i hennes fortelling og et lite øyeblikk var det som om jeg ble tatt med inn i hennes kjøkken, forteller Schmidt.     

Nobody, ingen kropp

På engelsk er begrepet «ingen» og «ingen kropp» til forveksling like: «Nobody» og «no body».

Det gjør tittelen på Schmidts engelskspråklige artikkel, «What about No-bodies?» litt lost in translation, for å holde oss til det engelske fagspråket, når den skal formidles på norsk. 

– Vi gjør likevel et forsøk: Hvordan vil du forklare dobbeltbunnen i tittelen?

– I feltarbeidet oppdaget jeg at noen kropper behandles som bare kropper – kun med fysiske behov. 

Begrepet no-body forteller noe om holdningen til dem som ser migrantene på gata. 

– Det er påfallende hvordan noen mennesker blir snublet i, unngått eller ignorert. For å sette det på spissen ligger beviset for at de i det hele tatt eksisterer, i den plassen kroppen deres opptar på et fortau. Jeg tror det ubehagelige ved å tenke med begrepet no-body vitner om at det også er nødvendig. 

Schmidt mener det er verdt å tenke på hvordan vi forholder oss til byens vanskeligstilte. 

– Det går an å tenke undersøkende og forbi overskriftene i media, som ofte er preget av stereotypiske fremstillinger eller ekstreme tilfeller. Litt klisjeaktig ville jeg vel sagt at en grunnleggende anerkjennelse av at vi deler plass og omsorg for hverandre fører oss tettere sammen. Og så må vi tåle å bli avvist. Folk er ikke forpliktet til å motta, og har kanskje bare ikke lyst til å snakke med deg, selv om du føler at du rekker ut en hjelpende hånd. 

Den fremmede blant oss

Et gjennomgangstema i Schmidts forskning er ideen om migranten som den fremmede. 

Mange forbinder kanskje begrepet «Den fremmede» en annen fransk forfatter, den nobelprisvinnende Albert Camus. Begrepet om den fremmede, «L’Étranger» «The Stranger», har Schmidt imidlertid lånt av den feministiske teoretikeren, Sara Ahmed. 

– Ideen om den fremmede oppstår hos dem som har tilhørighet et sted. Den fremmede blir den som avskjæres fra den tilhørigheten.

Feltarbeidet i Oslo har gjort Schmidt bekymret for dem hun kaller de usynlige fremmede. 

– Det er mennesker som etter beste evne lever sammen med oss, vi som påberoper oss retten til å definere hvem de fremmede er. Disse menneskene kan vanskelig defineres innenfor den ene eller andre kategorien fordi de nettopp er sammensatte i alder, opprinnelse, kulturell tilknytning – hver med sin unike fortelling. I de sammenhengene det er nødvendig å kategorisere blir de gjerne regnet som irregulære migranter.  

For å unngå å bli oppfattet som fremmed, tilpasser mange seg vertslandets kultur og klesstil. Inntrykket vi kan få fra bybildet av at fattige migranter i hovedsak er romani, kan derfor være feilaktig. 

– Det er stort sett dem man ser fordi det er dannet et ensidig bilde av hvordan de kler seg og hva de livnærer seg av. Andre er mindre synlige. De har tilpasset seg stilen her, men lever likevel av strøjobber, mange er bostedsløse og i livssituasjoner som er preget av utrygghet. 

En ny topografi over byen

Schmidts forskning handler mye om møter med enkeltmennesker. 

– Han kom hoppende nedover gaten med et selvlagd kart over Oslo. Han så ut som en backpacker, men var egentlig en hjemløs mann fra Sør-Amerika, forteller Schmidt.

En ny topografi åpnet seg på arket. En som markerte de trygge stedene der man kunne få mat og herberge. Byen så ganske annerledes ut på den unge mannens selvlagde kart, enn på et vanlig turistkart. 

– Han fortalte meg hva han skulle gjøre de første ukene før han fikk jobb og bolig, forteller Schmidt. 

Ikke alle kommer sprettende ned gaten som den unge mannen. 

– Mange er slitne. Kroppene forteller en historie. En viner traff jeg for eksempel en dame som sov ute tredje natta på rad i minus tolv grader. 

Hun hadde bokstavelig talt trukket et dårlig lodd. 

– Spesielt de religiøse organisasjonene bidrar til å skape trygge steder for dem som ikke umiddelbart hører til eller har rettigheter. Der dette gjelder overnatting er det ordninger for køsystem og loddtrekning om begrenset antall ledige plasser hver natt. 

Schmidt sier at hun ser verden gjennom måltidslinsa («the meal lens»). I kameraobjektiver kan man gjøre utsnitt av verden med en telelinse, eller forsøke å fange så mye som mulig med en vidvinkel. Man kan gå helt nært med en makrolinse, eller se på ting på avstand. 

– Måltidets universelle relevans gjør at man kan oppdage kroppslige erfaringer som ellers kan virke trivielle og dermed gå tapt i andre typer metodiske tilnærminger. Bruken av måltidslinsa åpner for inkluderingen av et videre sanseapparat.

Gatefenomenologi

Det skjer noe når man setter seg ned og spiser sammen. Bryter brød.

Men Schmidt måtte imidlertid revurdere sitt idylliserte bilde av måltidets kraft. 

– En kvinne jeg har snakket med over flere år, reagerte tydelig da jeg foreslå at vi skulle spise sammen. Hun ville ikke at noen skulle mate henne, men møtes som likeverdige. Jeg ble avvist. 

Relasjonen ble med en gang annerledes.

– Hun hadde alltid møtt meg med et kjempestort smil. Nå ble det borte. Det var vondt at jeg påførte henne dette, forteller Schmidt.

Igjen kan minnene om tidligere matopplevelser spille en rolle. 

– Sansene lager sine egne minner. Kroppen husker selv det vi bevisst fortrenger. Det er ikke det at det som blir servert er av dårlig kvalitet. Men forskjellen mellom virkeligheten foran dem og erindringene om maten hjemme blir for stor. Måltidet fremstår i økende grad som et tvetydig fenomen. 

Schmidts metode er inspirert av den amerikanske etnografen Margarethe Kusenbachs metode «go-along», også kalt gatefenomenologi. 

Alle som har tatt forberedende på universitetet vet at fenomenologi ikke lett beskrives i to setninger. Likevel kan vi si at det handler det om noe tilsynelatende så trivielt som å studere fenomenene i verden slik de fremstår for oss, og reflektere over dem.

– Hvordan skiller dette seg fra deltakende observasjon?

– Vi kan vel kalle det å spise sammen for en deltakende aktivitet. Samtidig vektlegger jeg mobilitet og den kroppslige delingen med menneskene jeg er interessert i å snakke med. Dette fører til refleksjoner rundt erfaringer og hvordan disse er knyttet til stedet hvor vi befinner oss.  

Hopper ikke lenger

Hvordan blir mennesker påvirket av et liv på gaten og i herberger? Schmidt traff den unge mannen fra Sør-Amerika én gang til i løpet feltstudiet. Han hoppet ikke lenger. 

– Men han virket heller ikke desillusjonert. Han hadde fått napp som oppvaskhjelp og hele holdningen hans bar fremdeles preg av en ungdommelig entusiasme. Kanskje hans unge alder i dette tilfelle gjorde noen ting lettere for ham å takle. 

Men selv møtene med migranter som klarer seg forholdsvis bra, kan stikke i hjertet.

– Å høre om mange av disse strøjobbene gir en vond bismak. Problemet med lav lønn og korte arbeidskontrakter, sosial dumping, er stort også her. 
 

Av Morten S. Smedsrud
Publisert 26. aug. 2019 14:52 - Sist endret 26. aug. 2019 14:52
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere