Kritisk for Oseberg: Må stoppe syreangrep i det 1200 år gamle treverket

Etter å ha gått på syre i hundre år, er det ikke rart formen er elendig. En internasjonal forskergruppe jobber på spreng for å redde verdensarven.

EN SENSASJON: Arkeolog Gabriel Gustafson (i midten) og hans team under utgravingen av Oseberghaugen i 1904. Foto: Olaf Væring, KHM, UiO

Han kan ha ant uråd allerede mens han holdt på, Gabriel Gustafson.

Den svensk-norske arkeologen og bestyreren av Universitetets Oldsaksamling hadde fått en verdenssensasjon i fanget. Den største og mest komplette samlingen av tregjenstander fra vikingtid var hentet ut av en gravhaug på lille Oseberg gård i Slagendalen utenfor Tønsberg, og nå skulle den sikres for ettertiden. 

Overveldende

Det var en varm augustdag i 1903 at bonden på gården oppsøkte professoren på hans kontor i det nybygde Historisk Museum på Tullinløkka i Oslo. Med seg hadde han et rikt utskåret stykke tre. Kunne det være noe fra vikingtid?

Gustafson forstod straks at det var noe helt spesielt han nå holdt mellom hendene.

To dager senere satt han på toget til Vestfold. Ingen tvil, gravhaugen på gården var vikingers verk. Utgravingen ble gjort året etter under professorens ledelse.

Funnet var overveldende. Et 22 meter langt skip med et gravkammer fylt av husgeråd og alt som trengtes til livet hinsides – den rikeste samling tekstiler funnet i noen grav; de skjønneste stoffer i ull og silke.

Rikt dekorerte dyrehodestolper, vogn, og sleder med nagler i messing, malt i rødt og brunt og svart. Alt sammen lukket inne i en haug i år 834. Verden hadde ikke sett maken.

Det var Gustafson som fikk ansvaret for å sikre tregjenstandene for ettertiden. Men hvordan? Metoden arkeologiprofessoren valgte, skulle bli skjebnesvanger.

Vakre og vasstrukne 

Lenge gikk det riktig godt. I over tusen år. Så lenge naturen fikk gjøre jobben.

Den sørget nemlig for effektiv vakuuminnpakning: Fem hundre tonn med stein og tettpakket grastorv hadde forseglet gravhaugen, presset skipet og gjenstandene riktig godt ned i en seng av våt blåleire. Vannstanden hadde holdt seg stabil og skapt omgivelser nesten fri for oksygen.

Men nå kom det tvers igjennom vasstrukne treverket opp i dagen, ut i lufta, lyset og alt som kunne bryte det ned, få det til å tørke opp og skrumpe inn. 

Én ting var selve skipet. Riktignok var det falt fra hverandre av tungt press. Men materialet var gedigen eik og treverket hadde klart seg godt. Skipsdelene ble dampet og presset tilbake til sin opprinnelige form, satt sammen, påført linolje og kreosot og tørket. Og slik står skipet i dag, utstilt i Vikingskipshuset på Bygdøy.

DE REDDER OSEBERG: Forskerne i Saving Oseberg-prosjektet jobber intenst med å fri gjenstandene fra syra og styrke dem. Fra venstre: Caitlin McQueen, Fabrizio Andriulo, Angeliki Zisi, Susan Braovac, Calin Constantin Steindal og Louis Boumans. Foto: Ola Sæther 

Da var det annerledes med gjenstandene som fulgte med.

De fleste bestod av en salig blanding treslag som lønn, bjørk og bøk – og var kraftig forringet. Nå da det vasstrukne treet var hentet ut av blåleira, måtte det for all del ikke tørke. Før gjenstandene ble fraktet til Oslo, ble de derfor skylt og pakket i våt mose og jutestoffer, og lagt rett i sinkbeholdere fylt med vann da de kom fram.

Først nå var det på tide å tenke på konserveringen. Hvordan hindre at de kollapset når de tørket?

Han valgte alun

Arbeidet med å konservere og restaurere Osebergfunnet pågikk mellom 1905 og 1926, og omfattet om lag 400 gjenstander og tusenvis av fragmenter. Arbeidet var overveldende. Så hvilken metode valgte arkeolog Gustafson?

"Nå vet vi at treverket sakte men sikkert blir «spist opp» innenfra av syre som produseres inne i treverket."

Femti år tidligere var det blitt utviklet en konserveringsmetode i Danmark og Tyskland som hadde vist seg å fungere godt på vått, arkeologisk tre: alunmetoden.

Prinsippet var smart: Trestykkene ble lagt i en varm, konsentrert alunoppløsning.

Alunsaltet skulle trenge inn i treet og krystallisere når det tørket, og dermed støtte opp om strukturen i treverket. Trestykkene ville stivne i den formen de var i da de ble funnet.

Samme høst som utgravingen pågikk, hadde Gustafson besøkt laboratorier i Tyskland, Sveits og Danmark for å lære. Det var kanskje da han bestemte seg. Det meste av den rike treskurden fra Oseberg ble behandlet med alun. Gustafson støttet seg på at dette var regnet som den beste metoden.

ENESTÅENDE: Osebergfunnet overgår alle andre gravfunn i Norden. For å finne noe liknende, må vi til kongegravene i Egypt. Her er konservator Paul Johannessen i gang med å alunbehandle gjenstanden på begynnelsen av 1900-tallet. 

Men kanskje aner vi en underliggende uro når vi leser i Gustafsons notater underveis i arbeidet.

I 1913 skriver han at «alunen er gebrekkelig, og tabte man et stykke i gulvet sprang det i stykker som glass». Trestykkene fikk beholde formen, men professoren erkjente at de hadde mistet karakteren av tre.

Men nå var det i det minste mulig å sette delene sammen til hele gjenstander og stille dem ut. Det ble et møysommelig arbeid. Den såkalt fjerde slede er blitt kalt «verdens største puslespill» – bare kjelkebladet på den består av 1067 ‘brikker’.

Ikke rart det tok over 20 år å bli ferdig med hele samlingen.

En bit faller av 

Lenge så alt bra ut. De vakre gjenstandene, trygt plassert bak glass, beundret av millioner i årenes løp.

Men så en dag i 1980 oppdaget konservatorene noe: Sprekker. En bit på gulvet i monteren der den vakreste sleden stod. Et første tegn på at noe ikke stemte. I 1997 ble gjenstandene i Oseberg-fløyen i Vikingskipshuset tatt ned.

"Ja, vi gjennomførte faktisk de samme testene på Wasa knekkebrød som vi gjorde på Oseberg-fragmenter – og fikk nesten samme resultat!"

– Det var mitt første møte med alunkonservert tre. Jeg satte meg inn i metoden og begynte å samle alle observasjoner vi gjorde av tilstanden til gjenstandene. Vi forstod at noe var galt, forteller konservator Susan Braovac på Kulturhistorisk museum.

Først trodde hun og de andre konservatorene at sprekkdannelsene skyldtes at gjenstandene ikke var støttet skikkelig opp, og at de etter så mange år ga etter for tyngdekraften. Ikke så rart. For tre mettet med alun, resonnerte de, er tungt, og enda tyngre av at kitt, metall og nytt tre ble brukt for å få gjenstandene til å henge sammen.

Dette var på slutten av nittitallet. Tilstanden var alarmerende. Men det skulle gå enda ti år før forskerne fant ut hva som egentlig pågikk under den blanke lakken.

Som knekkebrød

– Nye undersøkelser avslørte at treverket ikke var så mettet med alun som vi trodde. Det viste seg at impregneringen bare hadde trukket noen millimeter inn. Den indre delen av trestykkene fikk ingen behandling, forteller Braovac.

SYRE: Uten at noen har visst det, er syre blitt produsert inne i treverket. I år etter år. I dag er trecellene nesten helt ødelagt og gjenstandene mye svakere enn da de ble konservert for hundre år siden. Foto: Fabrizio Andriulo  

Saltet, som skulle sørge for at de vannfylte cellene ikke kollapset, hadde isteden gjort treet svakt. Trekjernen hadde krympet og skilt seg fra det harde skallet sitt.

– Tester viste at det gamle treet bare har 2-5 prosent av bruddstyrken og 6-8 prosent av elastisiteten til nytt treverk.

Her snakker vi knekkebrød. Ja, vi gjennomførte faktisk de samme testene på Wasa knekkebrød som vi gjorde på Oseberg-fragmenter – og fikk nesten samme resultat!

Sure gjenstander

At treet var blitt utsatt for kjemiske nedbrytningsprosesser på grunn av selve konserveringsmetoden, skjønte forskerne først i 2007. Hittil var det de mekaniske årsakene til den sørgelige tilstanden som var blitt undersøkt – ikke de kjemiske.

Nå ble det gjennomført nye målinger, blant annet av surhetsgrad. Det ga forskerne noen sure fakta: De fleste gjenstandene fra Oseberg har i dag en pH på under 2,5 – som er svært surt. Noen er sågar helt nede på 1-tallet. Til sammenlikning har trestykkene som unngikk alunbehandlingen, en pH på omkring 4,5.

Svovelsyra skulle vise seg å være synderen.

– Nå vet vi at treverket sakte men sikkert blir «spist opp» innenfra av syre som produseres inne i treverket. Og dette måltidet har altså vart i hundre år. I dag er trecellene ødelagt, beklager hun.

Enda surere

Men hvor kommer egentlig syra fra?

Det var de to kollegene Braovac og kjemikeren Hartmut Kutzke som fant svaret: kilden til elendigheten er konserveringsmetoden selv. Det er alunsaltet som fører til syredannelsen.

– Da Gustafson og kollegene skulle i gang med å konservere, varmet de alunløsningen opp nesten til kokepunktet før de puttet treet oppi. Løsningen, som i utgangspunktet var sur, ble nå enda surere.

Og selv om trestykkene fikk seg en grundig omgang skyllevann etterpå, ble det meste av syren igjen inne i treet.

Det som skulle sikre tregjenstandene et langt liv utenfor blåleira, hadde altså slått kontra. Bevaringsmetoden hadde akselerert nedbrytningen. 

NANOTEKNOLOGI: Kjemiker Fabrizio Andriulo tilfører ørsmå nanopartikler til prøver av arkeologisk tre for å finne ut om det kan øke ph-verdien og styrke trestrukturen. Foto: Louis Baumans, UiO  

Uhyre kompleks

Som om ikke det var nok. Også metallioner har gitt nasjonalskatten noen reale omganger juling.

– Vi fikk nesten sjokk da vi så røntgenbildene og skjønte hvor mye metall gjenstandene inneholder, forteller Braovac.

For å få trebitene til å henge sammen i hele gjenstander, hadde Gustafsons folk brukt både nagler, skruer, stifter og metallplater.

"Det fantes ingen skuldre å stå på, ingen prosjekter å hente erfaring og kunnskap fra." 

– Metallnaglene og skruene har i årenes løp rustet opp og sprer nå reaktive metallioner i treverket. Også dette ser vi kan bidra til å bryte treet ned.

Behovet for å stanse nedbrytningen av de uerstattelige vikingskattene, var nå helt akutt. Men hvordan? Hver enkelt gjenstand i seg selv er en kompleks kompositt av likt og ulikt: nedbrutt tre, alunsalt, nedbrutt linolje, lakk, lim, kitt, jernbeslag, skruer, stifter og nytt treverk. Hvordan virker alt dette sammen?

– Ja, det er nettopp det kjemiske samspillet mellom alt dette som ødelegger treverket. Vi greier ikke å stanse nedbrytningen om vi ikke fullt ut forstår denne dynamikken.

Enda mer komplisert blir det av at fragmentene varierer både i størrelse og grad av restaurering.

– Husk, vi vet lite om hvilken tilstand tregjenstandene var i opprinnelig. Kanskje var de svært forskjellige også da. Vi tror at også dette kan være med på å forklare hvorfor tilstanden til gjenstandene i samlingen i dag er så variabel som den er, sier Braovac.

En annen usikkerhet er om alunløsningen var ‘fersk’ eller ikke da trestykkene ble puttet oppi.

– Målingene våre viser at en slik løsning blir adskillig surere i løpet av én ukes oppvarming.

– Vi visste ingenting. Ingenting!

Kollegene på Kulturhistorisk museum innså at nå trengtes hjelp utenfra. Utfordringen var simpelthen for kompleks for museets faste stab alene. 30 millioner kroner ble bevilget av Stortinget.

Prosjektet Saving Oseberg så dagens lys. Nasjonalskattens dystreframtidsutsikter var gått opp for landets politikere. Universitetet i Oslo satte av 10 millioner.

Siden 2014 har en internasjonal gruppe forskere fra ulike fagmiljøer og forskningsfelt jobbet intenst for å redde Osebergskatten. Topp folk fra Canada, Australia, Italia, Romania, Hellas, Danmark, Tyskland og England.

– De første tre årene brukte vi nesten all tid bare på å forstå materialet, forteller Braovac.

"Vi visste hva som førte til syredannelsen. Men utover det visste vi ingenting. Ingenting!"

Nå har det gått enda tre år, og det tverrfaglige arbeidet har skaffet grunnleggende ny innsikt i det komplekse materialet.

– I dag kan jeg ikke huske hvordan det kjentes ikke å forstå, sier hun og smiler. Men det har vært en kjempejobb å få innsikten som trengs. Og mye gjenstår ennå før de verdifulle gjenstandene kan reddes.

Hightech

Da prosjektet startet opp, var ingenting klart.

Forskerne hadde ikke kunnskapen – og heller ikke hus og instrumenter.

– Hvem starter et prosjekt med å designe en bygning? Det gjorde vi. En romslig paviljong rett bak Vikingskipshuset fikk vi på plass lynraskt, forteller kjemiker Calin Constantin Steindal.

Steindal kjøpte selv inn instrumentene: Raman-spektrometer, gasskromatografmassespektrometer, røntgen-diffraktometer, elektronmikroskop-røntgenspektrometer. For å nevne noen. Nå skulle kjemien i de eldgamle trestykkene forstås til bunns ved hjelp supermoderne teknologi. 

Lite kjent

Alunmetoden er lite kjent – selv blant konservatorer, og det finnes knapt forskning på alunkonservert tre.

– Derfor har vi hele tiden søkt ekspertise fra andre felt, særlig kjemi. Og vi leter i litteraturen på fagområder som mineralogi, geologi og jordkjemi, forteller Braovac.

Ekspertene kom. De fleste kjemikere – men helt uten erfaring med alunkonservert tre. Det måtte de opparbeide seg.

– Vi startet helt på bar bakke. Vi hadde en idé om hva vi måtte fokusere på i forskningsarbeidet.

Men hvordan vi skulle sette opp eksperimenter for å få svarene vi trengte, var noe annet. Det måtte hver og en av oss tenke på ut fra egen faglig spesialitet, påpeker hun.

Det ble mange faglige diskusjoner i paviljongen på Bygdøy.

– Vi har hele tiden kommet fram til svarene i fellesskap. Å få til virkelig tverrfaglig forskning tar mye tid. Men vi har greid det.

Nybrott

Og det har vært helt nødvendig. For tilfellet Oseberg er så spesielt. Alunmetoden ble brukt på gjenstander med en overflatedekor det ikke finnes maken til noe annet sted.

Det har stilt forskerne overfor store utfordringer. Og lettere ble det ikke av at Gustafson og kollegene ikke skrev nøyaktig ned hva de gjorde da de konserverte treverket for hundre år siden.

– Det fantes ingen skuldre å stå på, ingen prosjekter å hente erfaring og kunnskap fra. Derfor har vi hele tiden måttet drive grunnleggende forskning – sammen med anvendt forskning.

Standardmetodene som finnes ‘der ute’, lar seg ikke enkelt overføre til tolv hundre år gammelt treverk.

– Ikke bare har vi manglet metoder vi kunne bruke med én gang. Alt har vi måttet tilpasse til vårt helt spesielle materiale. Det har tatt tid. Fryktelig mye tid, sukker Braovac. 

Treet må styrkes

I 2017 var første fase gjennomført.

Forskerne forstod nå mye bedre hvilke nedbrytningsprosesser som pågår i treet. Neste steg var å nøytralisere syre og styrke treet. Det arbeidet pågår for fullt. Tilstanden er kritisk. Trestrukturen i gjenstandene fra Oseberg er langt på vei borte.

– Analyser av treet – utført her i Oslo og kombinert med avanserte metoder utført av forskergruppens partner ved Universitetet i Pisa – viste nemlig at hovedkomponenten i treet – cellulosen – er ødelagt. Det er cellulosen som gir treet styrke. Hemicellulosen er også nedbrutt.

Da gjenstår kun lignin, den siste av treets tre viktigste polymerer. Lignin er relativt sett mer kjemisk stabilt, noe som betyr at det ikke er så lett å bryte ned. Men i treet fra Oseberg er også mye av dette nedbrutt.

Voldsomt inngrep

Alunsaltet skal bort, og dermed også syra, metallionene også.

Men kanskje det aller vanskeligste å få til: hvordan styrke de skjøre gjenstandene?

Forskerkollegene undersøker og tester ut forskjellige metoder og midler. Og de forsøker dessuten å kombinere ulike materialer til såkalte multifunksjonelle nettverk, hvor evnen til både å styrke treet og redusere syrenivå i treverket inngår i ett og samme konsolideringsmiddel.

– Å behandle er et voldsomt fysisk og kjemisk inngrep i eldgammelt materiale og bør begrenses til det absolutt nødvendige. Dessuten vil hver enkelt gjenstand oppføre seg litt på sin egen måte under behandlingen.

Her er det mange usikkerhetsfaktorer. Ikke bare er gjenstandene i Osebergsamlingen mer eller mindre nedbrutt, de inneholder også ulike typer alunsalt – forskerne har funnet både kalium- og ammonium-alun.

Gjenstandene inneholder dessuten ulike mengder med salt, ulike metallioner, de har forskjellige former og sprekkdannelser.

– Vi må derfor lære oss å ‘lese’ gjenstandene for å kunne sortere dem i forskjellige behandlingsgrupper. Denne sorteringen må baseres på forskningsresultater. Vi skal skreddersy konserveringsmetode for hver eneste gjenstand, forteller Braovac.

Hvilken er best?

I første omgang er nye og ukjente konsolideringsmidler testet på prøver av kassert arkeologisk tre donert fra utgravinger.

– Da kan vi ha mange prøver, og vi kan optimalisere metodene uten å destruere verdifullt Osebergmateriale.

Forskerne har blant annet prøvd ut den mest brukte behandlingen for vått arkeologisk tre, nemlig metoden med polyetylenglykol (PEG 2000).

"Den ligger i bakhodet mitt. Muligheten for at vi selv overser noe viktig. Tanken kan holde meg våken om nettene."

– PEG er en vannløselig, kunstig ‘voks’ som legger seg inni trecellene og styrker dem. Metoden fungerer godt, og vi har mye erfaring med den. Først legger vi treet i vann, vasker ut alunsaltet og vasker dermed også ut svovelsyren. Så putter vi fragmentene i bad med PEG der konsentrasjonen økes gradvis. Etter at den kunstige voksen har trengt gjennom hele fragmentet, kan vi tørke treet. Hele prosessen tar om lag ni måneder.

Lovende resultater

Angeliki Zisi er arkeologisk konservator og ble en del av Saving Oseberg-gruppa for et drøyt år siden.

– Jeg undersøker to vannbaserte og fire løsemiddelbaserte metoder for å finne ut hva som fungerer best for de skjøreste klenodiene fra Oseberg, hvordan vi best kan forsterke celleveggene og etterlate treverket i en styrket tilstand, forteller hun.

Andre forskerkolleger arbeider med ‘nye’ materialer. De undersøker ligninbaserte konsolideringsmidler med samarbeidspartnerne sine ved universitetet Wageningen i Nederland.

Lignin er en kompleks polymer-substans og fungerer som et slags bindemiddel for cellulosefibrer og andre polysakkaridfibrer, slik at det dannes en vedstruktur.

– Og vi studerer dessuten de organiske forbindelsene kitosan, amino-cellulose og terpen-baserte midler med kolleger på Universitetet i Nottingham i England, forteller Braovac.

Forskerkollegene på Bygdøy undersøker også silaner og silannanopartikkel-hybridsystemer. Silaner er forbindelser der silikon er bundet til en organisk enhet. Resultatene virker lovende.

Forskerne ser at forbindelsene har en viss evne til å styrke arkeologisk tre.

Tåler ikke vann 

Mye av det uerstattelige treet fra Oseberg tåler ikke vann.

– Det er synd, for vann kunne fjernet nesten alle mulige nedbrytingsfaktorer, sier Braovac.

Prosjektansvarlig Louis Boumans peker på den store risikoen.

– Dårlig bevart tre kan falle fra hverandre i vannbad. Risikoen er stor, og det ville være uforsvarlig av oss å gjøre det. Derfor må vi velge andre metoder. Én slik metode er å bruke ørsmå alkaliske nanopartikler, forteller han.

"Treverket vi har behandlet, virker å være stabilt. Det gir oss forhåpninger."

Året etter at prosjektet startet opp, kom kjemikeren Fabrizio Andriulo fra Universitetet i Firenze til Bygdøy for å utvikle en måte å nøytralisere syre på i det gamle treet – nettopp ved hjelp av nanoteknologi. Andre steder er nanopartikler brukt for å redusere syreinnholdet i gammelt papir, men ikke noe som likner treet fra Oseberg.

Andriulo har forsket på reaksjonene som oppstår når en tilsetter alkaliske nanopartikler, kalsiumhydroksid, i alunkonservert tre.

– Kalsiumhydroksid binder opp svovelsyren i et stabil mineral, som gips. Dette gjør at pH-verdien øker slik at svovelsyren ikke lenger vil bryte ned treverket. Om forskerne hadde vasket ut salt og svovelsyre av det samme materialet med vann, ville de endt opp med en pH på 12,6.

– Det er svært alkalisk. Men i vårt tilfelle er pH på 7. Dette er altså en ekstremt kontrollert måte å redusere surhetsgraden i det alunkonserverte treet på, understreker Andriulo, og legger til at litt ekstra nanopartikler kan gi en reserve som sikrer langvarig beskyttelse av treverket.

– Treverket vi har behandlet, virker å være stabilt. Det gir oss forhåpninger.

Forsøkene våre viser at pH stabiliserer seg som i nytt treverk etter gjentatte behandlinger.

Nanopartiklene går altså inn i treverket. Men hvordan reagerer partiklene med det som er i veden? Vil de forårsake nye problemer?

– Vi er bekymret for at de nye mineralene kan vokse ukontrollert inne i veden og skape stress, medgir Braovac.

Renner tiden ut?

Saltet som forårsaker syredannelse, kan altså ikke fjernes med vannbaserte metoder i mye av treverket. Derfor har forskerne undersøkt hvor stabilt selve alunsaltet er. Ja, hvor stabilt er det? Og hvor fort brytes gjenstandene ned?

– Disse spørsmålene har forfulgt meg. De er viktige, fordi nedbrytningsraten indikerer hvilken tidshorisont vi må jobbe ut fra. Hvor lang tid har vi før det ikke lenger er mulig å gjøre noe med de enestående gjenstandene fra Oseberg? Akkurat dét viser seg å være fryktelig vanskelig å finne ut av.

Gustafson kunne ikke vite  

Når forskerne endelig har kommet så langt at de kan begynne å konservere gjenstandene på nytt, må de være helt trygge på at metodene de til slutt velger, er sikre. At de om femti eller hundre år ikke viser de samme skadelige effektene som alunmetoden.

– Da alunmetoden ble utviklet i 1859, var kjemikunnskapene svært begrenset sammenliknet med i dag. Det fantes ingen pH-skala, og forståelsen av cellulose og lignin kom først en god del senere.

Gustafson og kollegene tok likevel sine forholdsregler: De visste at alunsalt er aggressivt mot enkelte metaller, og derfor fjernet de naglene før de la gjenstandene i alunløsningen. Men at alunkokingen skulle føre til ødeleggende syredannelse i gjenstandene de ville redde, hadde de nok ingen mulighet til å forstå den gangen.

Får ikke sove

Susan Braovac forteller at historien om Gustafson og alunmetoden gjør inntrykk.

– Den ligger i bakhodet mitt. Muligheten for at vi selv overser noe viktig. Tanken kan holde meg våken om nettene, innrømmer hun.

Men mye er likevel annerledes nå enn den gang. En hel forskergruppe har dag for dag i flere år systematisk bygd opp ny kunnskap. Resultatet er en stadig bedre, helhetlig forståelse av materialene, og mye mer detaljkunnskap om dem.

– Vi har kommet langt, oppsummerer konservatoren.

Det er bra, for finansieringen av forskningsprosjektet stopper nå i 2020.

– Ennå er det likevel så mye vi ikke forstår, medgir Susan Braovac.

 – Men får vi fortsette forskningsarbeidet også etter 2020, tror jeg det blir lettere å sove godt om natta.

Kilder: www.khm.uio.no, Huth og Løchen: «Praktsledene fra Osebergfunnet»

Publisert 2. apr. 2020 15:32 - Sist endret 2. apr. 2020 15:52
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere