Dødsritualene forteller historier

Menneskefingre lå i stolpehull innendørs, mens hofteben var en naturlig del av ildstedet. Grensene mellom død og liv gikk et annet sted for vikingene enn for oss.

POLITISKE HUS: De særegne langhusene spilte en viktig rolle i vikingtiden. Dagens arkeologer er opptatt av huset som nøkkel til å forstå sosiale og politiske forhold i perioden. Her fra den rekonstruerte jernaldergården i Stavanger og langhuset i Borg i Lofoten. Foto: Marianne Hem Eriksen

– Huset og de døde er i nærkontakt. Huset blir et minnesmerke, men vitner også om et ønske om fysisk å være nær de døde, forteller Marianne Hem Eriksen på Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo. 

Arkeologen er særlig opptatt av rollen huset spilte i vikingsamfunnet. Hverdagsliv er ikke apolitisk og nøytralt, men kan være en nøkkel til å forstå sosiale og politiske forhold, fremholder hun. 

– Det er som feministene sa på 1970-tallet: det private er politisk.
Eriksen viser til at arkitekturen speiler og former oss. 

– Den er for eksempel en viktig nøkkel i hvordan vi blir sosialisert inn i samfunnet. I vikingtiden så man også kanskje for seg at husene hadde et livsløp.

Det er i alle fall sikkert at byggematerialene var annerledes.

– En sjelden gang begravde de også menneskefingre i stolpehull og hofteben i ildstedet innendørs. Først nylig har forskere begynt å anerkjenne det komplekse forholdet mellom graver og hus i jernalder og vikingtid. De døde henger sammen med huset, påpeker Eriksen. 

 

Objekter var personer

Menneskeverdet oppfattes i dag som evig og ukrenkelig. Slik var det ikke i vikingtiden. 

– Det fantes en dimensjon i grenselandet mellom menneske og ting. Ikke alle mennesker ble nødvendigvis sett på som personer, sier Eriksen og legger enda mer overraskende til: 

– Men noen objekter kan ha vært personer. Noen forskere viser til at sverd kunne ha egennavn i middelalderkildene, og at sverd i graver ofte er bøyd og brukket med vilje.

NÆRKONTAKT MED DE DØDE: – Huset og de døde er i nærkontakt. Huset blir et minnesmerke, og viser et ønske om fysisk å være nær de døde, forteller arkeolog Marianne Hem Eriksen på Kulturhistorisk museum. Foto: UiO

Sverdene kan ha vært besjelet. 

Vi kjenner alle det offisielle pantheon av guder: Odin, Tor og Frøya. Men antagelig levde menneskene i en mer kompleks verden, omgitt av ulike makter og krefter, både i naturen, blant gjenstander og monumenter. 

– Vi kan ikke holde sakralt og profant fra hverandre når vi studerer denne tiden. Ritualer og økonomi er flettet sammen og glir over i hverandre. For eksempel har endel grunnleggende økonomiske aktiviteter, som jordbruk, husbygging, veving, smedarbeid og så videre, myter og ritualer knyttet til seg.

 

Dørene til fortiden

Marianne Hem Eriksen har særlig studert dørene i husene i vikingtid og den foregående perioden, den såkalte merovingertiden. 

– Dørene signaliserer helt konkret hva og hvem som hører hjemme, og hvem som står på utsiden. 

– Hvordan kan en hverdagslig materiell gjenstand – døren – hjelpe oss med å forstå sosiale, politiske og rituelle forhold for over 1000 år siden?

– Det har jeg altså skrevet en hel bok om, sier Eriksen og viser til utgivelsen «Architecture, Society and Ritual in Viking Age Scandinavia» som kom på Cambridge University Press i fjor. 

– Den handler selvfølgelig ikke bare om dører, men om hvordan mennesker bygger rom og steder som styrer bevegelser, som sender kropper i bestemte retninger, som styrer blikkene våre og former hvordan vi tenker at verden henger sammen. 

Ved å samle kunnskapen om norske merovinger- og vikinghus, stiller Eriksen spørsmål som: hvor mange mennesker bodde sammen? Hvor mange rom hadde de? Hvordan skapte de grenser mellom seg, hvordan holdt de onde makter ute, hvordan ønsket de at husene skulle fremstå? 

 

Ble løftet over dørkarmen

Ideen til å undersøke hvordan dører ble brukt og hva de betydde, fikk Eriksen for rundt ti år siden.

– Jeg oppdaget en merkelig kobling mellom to tekster. Den ene var skrevet av Ahmad ibn Fadlan, fra det arabiske kalifatet. Den fortalte om gravleggingen av en vikinghøvding ved Volga i år 922.

Den andre var fra den islandske sagaen Flateyjarbók, hvor den eldste bevarte utgaven er fra 1300-tallet. 

– Selv om tekstene er nedtegnet århundrer fra hverandre og i vidt forskjellige geografiske og kulturelle kontekster, forteller de begge om en kvinne som blir løftet over dørkarmen for å gjøre det mulig å se inn i et annet rike.

– Hva var poenget med dette?

– Som i mange kulturer ser det ut til at døren kunne fungere som en portal til andre verdener. I tillegg handler disse to episodene om kvinner, om et intimt forhold til de døde, om kropp og seksualitet. Vi får innblikk i en helt annen verden. 

Også i dag har dører ofte rituell verdi. 

– Vi ser det fortsatt, som når en brudgom bærer bruden over dørstokken, eller i historien om St. Peter og perleporten.

 

Drap på spedbarn

Gjennom sagaer og heltedikt vet vi «alt» om konger og krigere, deres seire og nederlag. Men disse sto på skuldrene til hundretusenvis av småkårsfolk som aldri har fått fortalt sin historie. 

Eriksen vil løfte andre sosiale grupper, som barn, trellene og småfolket fram i det historiske lyset. 

– Fortsatt er vi altfor opptatt av høvdinger og konger, sier forskeren som tidligere har publisert en artikkel om nedleggelse av spedbarn og småbarn inne i hus fra det første årtusenet.

Det ligger nærmest i sakens natur at kvinner, treller og tjenestefolk, ikke selv har etterlatt seg skriftlige kilder. I stedet er det skriveføre menn som har fortalt historien, ofte nedskrevet århundrer etter at landet var kristnet. 

– Det betyr at vi hele tiden opererer med noen få, privilegerte perspektiver på fortiden. Vi mangler mangfoldet. 

Det samme gjelder arkeologisk materiale: det er blitt forsiktig anslått at så mye som halve befolkningen ikke ble gravlagt i vikingtiden.

– Vi trekker likevel konklusjoner basert på elitens graver og gjør dem allmenngyldige for hele samfunnet, innvender Eriksen. 

Det kan være vanskelig for dagens mennesker, produkter av opplysningstiden og den industrielle revolusjon som vi er, å sette seg inn i tankegangen til dem som levde over tusen år før oss. 

– Vi har lett å for tenke hva som er rasjonelt og projisere det på fortiden. Men når man studerer samfunn der det å eie andre mennesker eller spedbarnsdrap er sosialt akseptabelt, må man ta på seg andre briller. 

Arkeologen anlegger det emiske perspektiv. Det å se den kulturelle virkeligheten slik den erfares og beskrives av medlemmer av et bestemt samfunn.

– Jeg ønsker å ta virkeligheten vikingtidens folk levde i på alvor, uten å forsøke å forklare den utfra opplysningstidens skiller mellom natur og kultur, kropp og sinn, sakralt og profant, eller utfra senkapitalismens perspektiv der alt handler om å øke sin posisjon og maksimere profitt. Det betyr naturligvis ikke å legitimere det som for oss er et skrekkelig menneskesyn. 

 

Bodde i fjøset med dyrene

Det kanskje flotteste eksempelet på et vikinghjem, er et langhus på Borg i Lofoten. Reisverket var jordfaste stolper. Veggene var av leirklining eller treverk. Taket tekket med siv, halm, torv og never

– Det var kanskje huset til en regional høvding eller småkonge, medlemmer av ætten, treller, håndverkere, gjester og krigere. Kanskje hadde høvdingen også flere koner og friller, og det kan ha bodd mange barn av ulik status der, forteller Eriksen.

Hun forsøker å finne ut hvordan en slik storhusholdning var på innsiden. 

– Høvdingen fikk antagelig sitte i høysetet, som representant for Odin omringet av hirden som symbolsk er gudommelige krigere. Mens andre mennesker på Borg, trellene, kanskje bodde i fjøset sammen med dyrene.

Arkeologene ser tegn til sosial lagdeling. Antagelig plasserte ættetilhørighet, alder, sosial status og kjønn individer i et sosialt system.

– Å forstå kjønn i vikingtid er vanskelig. På den ene siden hadde noen kvinner tydeligvis en svært sentral sosial posisjon. Oseberggraven er bygget for to kvinner. Noen kvinner ble gravlagt som krigere, og kan ha utfordret datidens kjønnsroller. 

Enkelte historikere trekker linjene fra vikingtidens samfunn til dagens likestillingspolitikk i Skandinavia. 

Det kan bli for lettvint, mener arkeologen.

– For kvinner som ikke var en del av eliten, særlig for slavene, var livet antagelig ikke særlig enkelt. Vi snakker om samfunn som idealiserer vold, har en sterk krigerideologi, og som fanger og selger andre mennesker. Utnyttelse på alle måter var antagelig utbredt. 

De døde gikk igjen. Historier om døde som går igjen var vanlige. En historie i Eyrbyggja-sagaen, om kvinnen Þorgunna som forutser sin egen død, er som tatt ut av en moderne zombiefilm. 

Þorgunna insisterer på at senga og sengetøyet hennes må brennes etter at hun er død. Da dette ikke blir gjort, hjemsøker den avdøde de etterlatte. Flere og flere dør og går igjen. Til slutt sitter 18 døde rundt bålet om kvelden sammen med de gjenlevende. 

– Da oppretter de en slags domstol ved døra og utviser de døde. Dørene er igjen en portal som skiller mellom dem som hører til og de fremmede. Senere ser vi den samme tankegangen når folk merker dørene sine med kors for å holde Åsgårdsreia ute.
 

Av Morten S. Smedsrud
Publisert 21. feb. 2020 12:21 - Sist endret 2. apr. 2020 16:33
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere