Prester regnet svovel over svart scenegud

Et påstått blasfemisk teaterstykke med en «neger» i hovedrollen ledet til krenkelsesdebatt, rettssak mot Øverland, ny blasfemiparagraf og at KrF ble til.

MISFORSTÅTT: «Guds grønne enger» utspiller seg i sørstatene i USA, men kritikerne klarte ikke fri seg fra tanken på at svarte mennesker var fra Afrika, og kritiserte stykket på bakgrunn av det. Foto: NATIONALTHEATRET

«De harde tredveåra» innebar også harde kulturkamper. Særlig da Nationaltheatret i 1932 satte det amerikanske stykket «Guds grønne enger» på plakaten, ble det bråk. I Marc Connellys skuespill figurerer selve den allmektige på scenen. Det var mer enn nok til å hisse på seg den pietistiske lekmannsbevegelsen. Når skaperen attpåtil skulle gestaltes av det som i samtiden ble kalt en «neger», fløt begeret over for noen hver.

– Det ble oppfattet som en blasfemisk karikatur, noe som utløste en av mellomkrigstidens mest omfattende og intense kulturelle og politiske konflikter. Kampen om «Guds grønne enger» må kunne kalles 1930-tallets karikaturstrid, forteller Haakon Bekeng-Flemmen.

Han har nylig ferdigstilt sin doktoravhandling i idéhistorie nettopp om «Guds grønne enger» og kulturkampen som fulgte.

Planen om å sette opp skuespillet på scenen avfødte et drama i offentligheten som man sjelden ser maken til. Tre spissformulerte herrer satte preg på debatten. Teologene Peder Blessing Dahle og Ole Hallesby på den ene siden, ironiker og lyriker Arnulf Øverland på den andre.

Hallesby rykket ut i Aftenposten med advarsel mot sårende «negerteater», mens kulturradikaleren fra Bergen svarte med foredraget «Kristendommen, den tiende landeplage» i det Norske studentersamfund i Oslo januar 1933.

               

Vant Pulitzer-prisen

Handlingen i «Guds grønne enger» begynner i en søndagsskole i den amerikanske delstaten Louisiana. Stykket var skrevet spesifikt for det som i dag ville blitt kalt en «all black cast» – altså kun svarte skuespillere på scenen. I Norge skulle derimot Nationaltheatrets skuespillere sminkes svarte. Skuespillet skildrer episoder fra Det gamle testamentet sett med øynene til et av barna ved skolen, med alle de fantasifulle skrifttolkningene det innebærer.

SPLITTENDE: – «Negeren» på scenen ble på sett og vis den tidens IS-kvinne, et splittende symbol sterkt nok til å omkalfatre det politiske Norge, mener Haakon Bekeng-Flemmen. Foto: UiO

Stykket hadde sikret Connolly Pulitzer-prisen for beste drama tre år før det var planlagt oppført i Norge. Det var særlig to ting de norske kristne reagerte på: gestaltingen av gud i menneskeskikkelse på scenen. Og at denne skikkelsen var mørkhudet.

De kristelige kritikerne gjorde en pussig feilslutning. Connolly framstilte tredvetallets sørstatskultur i USA. De norske kristnes erfaring med mørkhudete var imidlertid fra misjonsvirksomhet i Afrika.

– Debatten handlet i stor grad om hvorvidt dette var en riktig framstilling av afrikanere – selv om de svarte i USA selvfølgelig kulturelt og religiøst var langt unna Afrika, sier Flemmen til forskningsmagasinet Apollon.

Synet på «negrene» var langt fra positivt.

– I norsk offentlighet var ideen om «negeren» knyttet til omstridt underholdning og jazz. Ole Hallesby mente at Norge etter første verdenskrig var nærmest oversvømt av «negermusikk», «negerdans» og annen «negerkultur».

Heller ikke den politiske venstresiden var fri for fordommer mot fremmede med annen hudfarge.

– For eksempel gjorde Arbeiderpartiets Johan Nygaardsvold det klart at han støttet teatrets rett til å sette opp stykket, men at det ikke betød at han likte «niggerkust». Det er rett og slett vanskelig å finne noen i offentligheten som ikke nedvurderte svarte mennesker, påpeker Bekeng-Flemmen.

 

Militærmetaforer dominerte

Dahle, Hallesby og Øverland var bare spydspissene i en bredere offentlig ordstrid.

– Store deler av det offentlige Norge engasjerte seg. Alle landets biskoper, en rekke store organisasjoner, regjeringen, departementer, Stortinget, rettsvesenet, avisredaksjoner og akademikere var involvert i striden. Dette var i det hele tatt en usedvanlig opphetet politisk og kulturell debatt selv for mellomkrigstiden å være, forteller Bekeng-Flemmen.

I dag hører vi stadig om tilspissing av det offentlige ordskiftet. 1930-tallet var ikke det spor bedre. Historiker Hans Fredrik Dahl har pekt på at militære metaforer daglig var i bruk i avisene.

– Ord som «fremmarsj», «paroler», «offensiver», «fremstøt» og ikke minst «kamp» var typiske for denne perioden, sier Bekeng-Flemmen.

Flemmen siterer Hallesby: «Begge parter er da også klar over at motsetningen er så dyptgående at der aldri kan bli nogen forsoning. Nei, striden må føres. Og føres til ende.»

– Et slående trekk ved denne striden er at blasfemi i stor grad ble oppfattet som krenkelse. Dette var nytt – og gjorde blasfemi til noe emosjonelt og subjektivt, presiserer Bekeng-Flemmen.

 

33 000 underskrifter

Tredvetallets nordmenn var med andre ord vitner til det som kan kalles en krenkelsesdebatt. Det var ikke lenger ordlyden som avgjorde om en ytring var blasfemisk, men effekten den kunne ha på enkeltpersoner eller grupper.

– Striden om «Guds grønne enger» ledet til at Stortinget vedtok en ny blasfemiparagraf i 1934. Her ble det forsøkt trukket en ny grense for akseptable ytringer, der krenkelsen ble selve demarkasjonslinjen, sier Bekeng-Flemmen.

– Kan vi se paralleller i dag – krenkelseshysteri og identitetspolitikk?

– De voldsomme protestene mot «krenkelser» på 1930-tallet ble drevet fram av prester og kristne organisasjoner. Når vi i dag fnyser av religiøse mennesker som føler seg krenket, bør vi huske at slik argumentasjon trådte inn som et alternativ til å insistere på teologiske sannheter. Man søkte anerkjennelse, ikke for en universell enhetsreligion, men for en slags allmennmenneskelig sårbarhet. Det ligger et sekulært og liberalt drag i dette.

Samtidig ble spørsmålet om hva som var blasfemisk eller ikke, mer subjektivt.

– Hva som var en sann ytring, ble mindre viktig enn hva som var en krenkende ytring. Dette er en problematisk, noen vil si ubrukelig, rettesnor for den rettslige reguleringen av ytringer i offentligheten.

Protestbevegelsen som reiste seg mot «Guds grønne enger», krevde at staten måtte gripe inn overfor «bespottelsen».

«Undertegnede henstiller til Stortinget å sørge for at fremstilling av Gud på scenen blir forbudt ved lov», het det i et opprop som 33 000 norske kvinner og menn signerte.

 

Øverland stilt for retten

«Herregud, vil man si, nu er der jo allikevel ingen, som for alvor tror på dette håpløse visvas», sa Øverland om kristendommen i Studentersamfundet. Men det var det. Hans angrep på kritikerne av skuespillet, i foredraget «Kristendommen, den tiende landeplage», ledet til norgeshistoriens siste blasfemirettssak. Øverlands forsvarer, advokat Emil Stang, framførte under rettssaken et resonnement som skulle vise det absurde i å la følelsene styre:

Hvorfor skal de troende ha monopol på å være forarget? Jeg er også forarget! Jeg vet hvad kristendomsundervisningen på skolene er og jeg er rasende over den, – den er det mest meningsløse i verden. Og når jeg leser en artikkel av professor Hallesby, – ja da fylles min sjel av en dyp forargelse, like dyp, ja dypere enn den de troende nu føler over Øverland!

En eskalerende krenkelseskamp var ingen tjent med, mente Stang.

Til slutt ble Øverland frifunnet. Men det var så vidt: seks av lagrettens ti medlemmer stemte for fellelse. Det manglet én stemme.

 

Ny blasfemilovgiving

Men punktum var ikke satt. At retten med loven i hånd kunne frikjenne Øverland, måtte bety at det var noe galt med loven, resonnerte de kristenkonservative. Endringsforslag ble stilt i Stortinget, og, ganske riktig, i 1934 vedtok parlamentet en ny blasfemiparagraf.

«Det var ikke lenger statsreligionen eller kristne trossamfunn som i og for seg måtte vernes mot blasfemi – slik gudsbespottelsens problem var blitt forstått gjennom det foregående århundret. Nå sto det om individets følelser», heter det i Bekeng-Flemmens avhandling.

Idéhistorikeren peker på et tilsynelatende paradoks:

– Konservative og lavkirkelige krefter hadde tidligere kjempet mot liberal teologi og for religiøs enhet i den norske staten. Nå drev den samme fløyen av norsk kirkeliv fram et syn på blasfemi – og en endring av blasfemiparagrafen – som hadde et klart liberalt potensial. 

– På hvilken måte?

– Formålet med blasfemiforbudet ble omformulert – fra å være et vern av religionen som institusjon til å bli et forsvar for individets religiøse følelser. Mowinckel-regjeringen begrunnet den nye blasfemiparagrafen med enhver borgers rett til ikke å lide overlast for sin tro. Dermed ble blasfemiforbudet nå tuftet på religionsfrihet. Tidligere ble blasfemien sett på som en trussel mot religiøs enhet, nå var den en trussel mot religiøst mangfold.

 

Provoserte fram KrF

Og Connellys kontroversielle stykke, nådde det scenen?

– Det ble oppført kun én gang på Nationaltheatret, og da som en lukket visning for regjering, storting, akademikere, redaktører og andre samfunnstopper, forteller Bekeng-Flemmen.

Ifølge rapportene jublet salen, der statsminister Johan Ludwig Mowinckel og andre regjeringsmedlemmer satt på første rad, for oppsetningen.

– Store deler av lekmannsbevegelsen soknet på denne tiden til Venstre. Det ble ikke tatt godt imot at venstrestatsministeren angivelig satt på Nationaltheatret og klappet ivrig for blasfemien, forteller Bekeng-Flemmen. 

Dette bidro til at redaktøren av avisa Dagen, Johannes Lavik, skiftet mening om norsk partipolitikk: Han hadde lenge argumenterte imot forslagene om å danne et kristent parti. I løpet av striden om «Guds grønne enger» skiftet han syn. Venstre ble oppfattet som et parti kristenfolket ikke lenger kunne stole på. Lavik og hans likesinnede ville nå ha et skikkelig, kristent parti. Kristelig folkeparti så dagens lys.

– «Negeren» på scenen ble på sett og vis den tidens IS-kvinne, et splittende symbol sterkt nok til å omkalfatre det politiske Norge.        

Av Morten S. Smedsrud
Publisert 14. apr. 2020 09:12 - Sist endret 14. apr. 2020 10:37
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere