De skal sikre miljøet og rettighetene: Havbunnen – på topp hos juristene

Kappløpet om enorme ressurser på havets bunn er i gang. Lover og regler må på plass for å hindre at menneskehetens felles arv går til de rike og raske.

SIKRE MILJØ OG RETTIGHETER: – Vi må sørge for at lover og regler er slik at ressursene på havbunnen kommer alle til gode – på en rettferdig og bærekraftig måte, understreker Catherine Banet. Foto: Ola Sæther

Antakelig kjenner vi månen bedre. Under de voldsomme vannmassene som utgjør verdenshavene, finnes et mektig landskap – svære fjell, aktive vulkaner, store dyp og daler, platåer og sletter som ingen har satt sin fot på, og langt mindre undersøkt vitenskapelig.

"At havet spiller en så stor rolle i den økologiske balansen på kloden, må være utgangspunktet vårt – før vi åpner opp for utvinning av ressurser i stor skala."

Opptil elleve tusen meter under havoverflaten har livsformer utviklet seg gjennom millioner av år – tilpasset et miljø uten lys og med konstant høyt trykk. Mange steder langs midthavsryggen blander iskalde vannmasser seg med glohett vann som strømmer opp fra jordas indre – og skaper mangfold som i en tropisk regnskog, der det kan leve opptil tusen forskjellige arter på bare én kvadratmeter.

Ser kritisk på reglene

– Det er mye vi ikke vet om livet der nede. Likevel blir noe stadig klarere: Økosystemene som finnes på havbunnen, er livsviktige for oss mennesker – ja, for hele jordas økologiske balanse. Dessverre mangler tilstrekkelig vern. Nå må vi jurister gjøre vårt for at regelverket som beskytter havbunnen, styrkes, sier førsteamanuensis Catherine Banet ved Nordisk institutt for sjørett, Universitetet i Oslo.

På bordet foran henne ligger en bok på over 600 sider, et tungt bevis på at hun selv bidrar til nettopp det: The Law of the Seabed. Banet er redaktør, og mellom bokpermene har hun samlet bidrag fra en lang rekke forskere, de fleste jurister, men også geologer og biologer.

"Selv i kyststater med stor juridisk kompetanse, som Norge, er havbunnen regulert på en ukoordinert og fragmentert måte."

Boka gir et nytt, overordnet og kritisk perspektiv på hvordan havbunnen reguleres i dag, og hvilke grep som bør tas nå når presset på å utnytte ressursene stadig øker. For i motsetning til landjorda som er delt opp mellom verdens stater, er mesteparten av havet felles for alle. Da er det viktig å sikre tilgangen juridisk.

– Vi må sørge for at lover og regler er slik at ressursene på havbunnen kommer alle til gode – på en rettferdig og bærekraftig måte.

Må vite mest mulig

Catherine Banet understreker hvor viktig det er å ha tilstrekkelig kunnskap om havbunnen før beslutninger fattes. På bunnen finnes et ukjent antall leveområder for dyr og planter, økosystemer vi knapt aner eksistensen av. På landjorda er det enklere å få oversikt, og dermed også enklere å forutsi hvilke skadevirkninger menneskers virksomhet kan ha på miljøet, som gruvedrift. Da er det lettere å regulere på en god måte.

– Lover og regler setter rammene for bruk og vern. All lovgivning skal være basert på kunnskap. Med denne boka ønsker vi å bidra til kunnskapsgrunnlaget som trengs, forteller Banet.

I avveiningen mellom bruk og vern av natur, står det såkalte føre var-prinsippet. Det betyr at når konsekvensene av menneskers inngrep er usikre eller mangler, skal tvilen komme naturen og miljøet til gode. Det gjelder også havbunnen.

– Vi jurister må bidra til å sikre at både den miljøpåvirkningen vi har kunnskap om – og også den vi er usikker på – tas med i betraktningen når det er spørsmål om å utnytte ressurser på havbunnen.

Banet understreker hvor viktig det er å tenke helhetlig.

– Hvis vi påvirker tilstanden til havet, påvirker vi tilstanden til mange arter. Fortsatt vet vi svært lite om konsekvensene som ulike aktiviteter på og under havbunnen kan ha, hver for seg og samlet – inkludert i kombinasjon med klimaendringene, og oppvarmingen og forsuringen av havet.  

Jurister trengs

Havet og havbunnen har siden 1980-tallet vært regulert gjennom Havrettskonvensjonen –«havets grunnlov». Den inneholder de viktigste reglene om havet, fra fiske og oljeutvinning til miljøspørsmål, ferdsel og landegrenser.

Nye lover og regler er under utvikling – og de må, ifølge Banet, være basert på erkjennelsen om havbunnens plass i økosystemet. Denne kunnskapen er relativt ny og må legges til grunn når vi heretter regulerer aktiviteter både innenfor og utenfor nasjonal jurisdiksjon.

– At havet spiller en så stor rolle i den økologiske balansen på kloden, må være utgangspunktet vårt – før vi åpner opp for utvinning av ressurser i stor skala, poengterer Banet.

Hun peker på at når beslutningen om utvinning er tatt, er det viktig å utvikle et egnet tilgangsregime som gjenspeiler både hva målet med utvinning er, hvordan rettighetene skal fordeles og hvordan naturen skal vernes på best mulig måte.

– Avveiningen mellom disse ulike hensynene er ikke lett. Men jussen kan hjelpe oss ved å fastsette prinsipper og prosesser, som for eksempel regler om konsekvensutredninger, påpeker hun.

Skjerpet konkurranse

Havbunnen kan utnyttes på flere måter enn før.

– De enorme arealene under havet er ikke bare et middel – et sted å plassere kabler, oljeplattformer eller atomavfall – men sees nå mer og mer som en ressurs. Og dermed har også interessen for havbunnen økt veldig de seinere årene.

Ønsket om å hente opp mineraler fra havbunnen er likevel ikke ny. Men havet er dypt – og lenge har det vært for dyrt. Teknologien utvikler seg imidlertid stadig og gjør ressursene mer tilgjengelige. Nå går kostnadene ned og etterspørselen opp.

I sedimenter på dyphavet finnes forbindelser rike på en rekke grunnstoffer, som jern, mangan, sink, kobber og fosfor. Stoffene er viktige i et grønt skifte og brukes blant annet i solceller, vindturbiner og batterier.

Den som har teknologien og best oversikt over hvilke ressurser som finnes, står gjerne i første rekke til å utnytte dem. Kina, Russland, Japan, Frankrike og India inntar nå strategiske posisjoner for å sikre seg områder i internasjonale farvann.

– Det er åpenbart at vi trenger et koordinert system før vi kan åpne opp for å utvinne ressursene. Havbunnen i internasjonalt farvann dekker halve kloden. Havet er en felles ressurs, menneskehetens felles arv. Noen har teknologien til å hente ut ressursene, andre ikke.

Hvis vi ønsker å åpne for å utvinne ressurser fra havbunnen, må tilgangen reguleres, gjennom både nasjonale og internasjonale regler.

– Vi trenger tilstrekkelig sterke og bindende regler, understreker juristen.

Den internasjonale havbunnsmyndigheten (ISA) holder nå på å utvikle et felles regime, en «Mining Code» for arealene som ligger utenfor nasjonal jurisdiksjon. På nasjonalt nivå har flere land, inkludert Norge, utviklet et eget regelverk for mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen.

Enormt mangfold

Men ikke bare mineraler – også biologisk liv på havbunnen er attraktivt. Dyphavet rommer den største biodiversiteten på jorda. Akkurat nå pågår forhandlinger i FN om en ny avtale om vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold i det åpne hav.

Livet i ekstreme miljø har ekstreme egenskaper – allerede nå viser forskning at bakterier, alger og dyr på havbunnen inneholder gener og biomolekyler som kan bli verdifulle for framtidens medisin og industri.

Et annet område som er aktuelt i Norge, er karbonfangst og lagring. Havbunnen kan også fungere som kjøleskap. Microsoft og Google kjøler ned datalager på havbunnen. Havbunnen brukes dessuten til militære formål, noe som belyses i boka.

Havbunnen er også viktig som et sted å legge rørledninger for gass og olje, og kabler for telekommunikasjon og strøm.

– Verden er knyttet sammen gjennom et enormt nettverk av rør og kabler. Disse krysser hverandre mange steder. Et kapittel i boka tar opp hvordan slike kryssinger er regulert. Faktisk har hvert eneste krysningspunkt sin avtale, som blant annet slår fast hvem som er ansvarlig om skade oppstår.

Ser ikke i sammenheng

Catherine Banet viser til at Havrettskonvensjonen definerer viktige, overordnede prinsipper.

– Likevel reguleres bruken av havbunnen sektor for sektor. Selv i kyststater med stor juridisk kompetanse, som Norge, er havbunnen regulert på en ukoordinert og fragmentert måte.

I internasjonalt farvann er mangelen på helhetlig regulering enda mer slående. For eksempel er bare tre mineraler regulert under Havrettskonvensjonen. Mange organisasjoner, som hver for seg gjør en viktig jobb, bidrar heller ikke til en mer helhetlig forvaltning. Og når det gjelder private aktører, så stoler de helst på bilaterale avtaler når det oppstår konflikter.

Også mellom sektorer kan det lett bli konflikt så lenge virksomheter ikke sees i sammenheng, som mellom shipping, fiskerier, gruvedrift, kabler og rør.

– Nå som bruken av havbunnen øker mer og mer, er behovet større enn noen gang for å få til bedre koordinering på overordnet nivå, i form av felles prinsipper, felles verktøy og standardiserte praksiser.

I boka ser Catherine Banet og kollegene på havbunnen på en overordnet måte, på tvers av sektorer og rettsområder. De går igjennom lover og regler og foreslår forbedringer.

– Ny bruk, nye teknologier, ny kunnskap om økosystemene på havbunnen, økt spenningsnivå og mulige konflikter mellom konkurrerende bruk og interesser. Vi må tenke oss nøye om før vi velger hvordan vi skal regulere alt dette for framtiden.

Av Trine Nickelsen
Publisert 25. mai 2020 07:30 - Sist endret 25. mai 2020 10:40
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere