Politikerne peker ikke ut kursen for norsk havvind

Politikerne vil gjøre havvind til ny eksportnæring. Men når de samme politikerne signaliserer langsiktig støtte til oljenæringen og stadig åpner nye felt – da vegrer bedriftene seg fra å satse ordentlig.  

DE SIER DE VIL ha havvind, men norske politikere peker vel så tydelig en annen vei – mot olje og gass. Her er statsminister Erna Solberg på Kværners anlegg på Stord, der de flytende «Hywind»-turbinene ble montert i 2017 og deretter fraktet til kysten av Skottland. Foto: NTB Scanpix

Trolig er de i verdenstoppen på teknologien og kompetansen som trengs. Etter å ha utviklet produkter og tjenester til petroleumsnæringen i flere tiår, har norske bedrifter noen fortrinn andre kan misunne dem når kampen står om kontraktene i den nye offshore-næringen.

Tøffe klimamål skal nås, og etterspørselen etter energi fra fornybare kilder øker over hele verden. Havvind er i vinden.

 "Den nære koblingen mellom olje og havvind sees jo gjerne på som en fordel. Men koblingen er også problematisk."

Leverandørindustrien er Norges nest største næring målt i omsetning. Over tusen bedrifter leverer utstyr og tjenester til petroleumssektoren.

– Joda, vi er flinke til å sette opp ting ute i havet. Men å ta spranget fra et norsk hjemmemarked for olje og gass til et internasjonalt marked for havvind, har vist seg å være lettere sagt enn gjort, påpeker postdoktor Håkon Normann ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur (TIK), Universitetet i Oslo.

UTFORDRING: – Vi trenger sårt å bygge ny, eksportrettet og grønn industri her til lands. Havvind representerer en stor mulighet. Men i Norge må nye næringer konkurrere med oljen om oppmerksomhet og støtte. Det er en utfordring, sier Håkon Normann.

Normann har, sammen med kollega Jens Hanson (TIK) og forskere på NTNU og Sintef, studert norske bedrifter som har hele eller deler av virksomheten sin knyttet til vindkraft til havs. Bedriftene har svart på en omfattende spørreundersøkelse, og forskerne har intervjuet ledere og sentrale ansatte i bedriftene.

– Av de 97 bedriftene vi har undersøkt, sier bare 13 at de har vindkraft til havs som sin kjernevirksomhet. Flertallet av bedriftene har mindre enn 5 prosent av omsetningen sin fra havvind. De fleste bedriftene er små med under 50 fulltidsansatte. Bare 14 har flere enn 500 ansatte, oppsummerer Normann.

Flertallet har olje og gass som sitt hovedaktivitetsområde.

– Når bedriftene utforsker og investerer i den alternative industrien, kan det være med begrensede ressurser. Det gjør bransjen sårbar for svingninger og påvirker hvor langsiktig og strategisk den enkelte bedriften våger å tenke, påpeker Hanson.

Vinden som snudde

Interessen for vindkraft til havs har svingt opp og ned – i takt med etterspørselen etter olje og gass. Er det lav pris på olje, setter både bedrifter og politikere større pris på vind.

Dette ble tydelig demonstrert da oljeprisen sank som en stein i 2008. Politikerne hadde vedtatt det første klimaforliket, og signalet til folk og bedrifter var klart nok: Norge skal bli verdensledende på offshore vind.

I de tre årene som fulgte, startet mer enn femti norske bedrifter opp med aktiviteter knyttet til havvind. Men så steg oljeprisen igjen og nye funn ble gjort på norsk sokkel i 2011, som det enorme Johan Sverdrup-feltet. Politikerne snakket ikke lenger like høyt om vindmøller i vannet.

– Isteden fikk vi en kjempeboom på leverandørsiden i olje og gass, og mye av det momentet som var bygd opp rundt havvind i Norge, forvitret. Den nære koblingen mellom olje og havvind sees jo gjerne på som en fordel. Men koblingen er også problematisk, understreker Normann.

Savner et hjemmemarked

Norske havområder kan by på de kanskje beste vindforholdene i Europa. Likevel finnes det ingen havvindparker langs vår kyst.

– Til å begynne med var det mye snakk om å bygge opp et norsk marked for havvind. Bedrifter og aktører forsøkte å få myndighetene på banen, men lyktes ikke. Isteden fikk de beskjed om å orientere seg mot de internasjonale markedene, forteller Normann.

For mange bedrifter var denne meldingen dårlig nytt.

– I en undersøkelse vi gjorde i 2015, svarte tre av fire leverandørbedrifter at fraværet av et norsk marked virker som en barriere mot å lykkes på det raskt voksende internasjonale markedet. Fortsatt savner mange bedrifter også pilotprosjekter og demonstrasjonsparker – der de kan teste, bruke og vise fram teknologien sin på en måte som gjør det mulig å konkurrere internasjonalt.

Støtte til markedsføring

For mange leverandørbedrifter er det ikke så store forskjeller på produktene og løsningene de selger til havvind – og til olje og gass. Da er det annerledes med salget og markedsføringen. Bedriftslederne som forskerne snakket med, opplevde forskjellene fra det ene markedet til det andre som betydelige.

OMSTILLING: – Å bygge opp nye næringer tar tid og krever dedikert og målrettet innsats. Politikere og næringsliv har lenge pekt på hverandre. Tydelige mål er viktig for å styrke en hittil varierende satsning på omstilling, påpeker Jens Hanson.

– Bedriftene er jevnt over fornøyd med støtten de får til teknologiutvikling, men mange etterlyser støtte til å sikre seg kontrakter.

–  Å bygge opp spesialiserte salgsteam internt, og kanskje opprette lokale salgskontor i de internasjonale havvindmarkedene, er dyrt. De fleste leverandørbedriftene er relativt små og har ikke nok ressurser til å gjennomføre dette på egenhånd, påpeker Hanson.

Diffuse signaler

De to forskerne understreker at den sterke internasjonale veksten i havvind i stor grad er resultat av en villet politikk.

Men ikke bare konkrete virkemidler og incentivordninger er viktig.

– Den enkelte bedrift handler ut fra sin umiddelbare situasjon: Vi har ingen kontrakter innen olje og gass de neste ti månedene, la oss prøve oss på noe annet. Hva alternativet skal bli, er kanskje ikke gitt. Bedriften trenger å vite hvordan de langsiktige mulighetene ser ut – i ulike næringer, før de tar en beslutning.

Da er signalene fra politisk hold viktige.

– Myndighetene har gitt klare og langsiktige mål for hvordan det skal legges til rette for aktivitet innen olje og gass. Når en olje- og energiminister sier at oljenæringen skal hjelpes gjennom en vanskelig periode, så sendes viktige signaler til leverandørindustrien, mener Hanson.

Like mye politisk vind i seilene for vindmøller i havet er det derimot ikke.

– De langsiktige målene for norsk havvind begrenser seg til et ønske om å bygge opp en leverandørindustri. Det er et diffust mål og gir ikke bedriftene tilstrekkelig trygghet på at –ønsker du virkelig å satse, så er myndighetene der for å hjelpe, poengterer Normann.

I Norge finnes det ingen langsiktige mål, for eksempel om hvor stor havvindnæringen skal vokse – i motsetning til for eksempel i Nederland der offshore-leverandørindustrien har lytes bedre med å kapre andeler av havvindmarkedet.

 – Vi tror diffuse politiske signaler og mål kan forklare hvorfor ikke flere leverandører til olje og gass har tatt et større steg over i en ny og klimavennlig næring.
 

Av Trine Nickelsen
Publisert 23. apr. 2020 07:36 - Sist endret 23. apr. 2020 07:36
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere