«Vestens store feilgrep»

Den menneskesentrerte tenkemåten vi har tuftet vår kultur på, har drevet jorda til randen av kollaps. Natursynet hos toneangivende filosofer som René Descartes har spilt en hovedrolle.

FANT TONEN I JUNGELEN: For sju år siden besøkte kong Harald yanomami-indianernes landsby i Amazonas, nord i Brasil, mot grensen til Venezuela. Her ble han tatt varmt imot av yanomamienes leder og talsmann, Daví Kopenawa. Foto: NTB scanpix

Ideen om mennesket som moralsk og evnemessig enestående kan ha banet vei for menneskeskapte naturødeleggelser. Det siste tiåret er geologer blitt enige om at verden har gått inn i en ny fase: antropocen – perioden der menneskets avtrykk på jorda er så stort at vi har entret en ny tidsalder.

– Ideen om mennesket i sentrum skapte antropocen og dermed grunnlaget for klima- og naturkrisen vi står midt oppi, hevder filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen ved Universitetet i Oslo.

Den franske filosofen René Descartes (1596–1650) betraktet den ikke-menneskelige delen av verden som mekanisk og blottet for mentale egenskaper.

– Naturen ble sett på som et middel uten egne mål og iboende verdi. Dette var kvaliteter som menneskene kun tilkjente seg selv, sier Vetlesen.

Denne antroposentrismen er ikke først og fremst en filosofisk tese, men er de siste århundrene satt ut i livet gjennom menneskets praksis på ulike områder, hevder filosofen.

– I dag gjennomsyrer den utdanningen, forvaltningen, jussen og politikken. Og framfor alt et økonomisk system forpliktet på vekst. Alt er organisert som om ikkemenneskelig natur er rene midler. Det tas for gitt at naturen er der «for oss».

Lenge var denne ekstreme varianten av mennesket som enestående, stedbunden til Europa. Men med teknologiutviklingen og globalisering er det blitt den rådende tenke- og handlemåten i hele verden.

– Nå som et bestemt natursyn og en måte å utnytte naturen på er blitt dominerende på alle kontinenter, melder konsekvensene seg i form av uopprettelige naturtap: isen smelter, habitater forsvinner og arter utryddes i rekordtempo, slik FNs naturpanel dokumenterer, sier Vetlesen.

Vi har utviklet supereffektive teknologier som fører til systematisk «overshoot»: at vi tar ut og bruker opp naturgoder mye raskere enn de kan regenereres.

– I tolvte time er verden nå i ferd med å våkne opp til problemene ved å utbytte natur til egen vinning. Vi må tenke nytt.

 

Ser til kong Haralds venner

Arne Johan Vetlesen tror imidlertid ikke vi mennesker er i stand til å tenke helt nytt. Kanskje er det heller ikke nødvendig.

– Det fins tenking og praksiser i menneskets fortid, i kulturhistorien, som kan være et alternativ til hvordan vi behandler naturen i dag.

I 2013 var landets monark, Kong Harald, på besøk i Amazonas. Der møtte han lederen for stammen yanomamiene, Daví Kopenawa.

Det er nettopp hit Vetlesen ønsker å ta oss med. Selv om Brasils president, Jair Bolsonaro gjør alt som står i hans makt for å hugge ned regnskogen til fordel for jordbruk og industri, er denne stammen et eksempel på et urfolk som fremdeles praktiserer et helt annet natursyn enn vårt.

– Yanomamiene, som driver jakt, ser på dyrene som at de har et «selv». Jakten er et samspill mellom ulike subjekter der alle er deltakere i én omfattende økologi, der alle har sin umistelige plass og fyller sin artsspesifikke nisje.

Spørsmålene Vetlesen nå stiller seg, med støtte i sosialantropologiske studier, er hvordan ikke-antroposentriske kulturer skiller mellom mennesker og andre arter, hvordan dette spiller seg ut i ritualer og jakt.

Han mener vi kan lære av urfolk som ser på dyrene som individer med egenverdi.

– Å betrakte og behandle dyrene, ja egentlig alt i naturen, som deltakere i en omfattende økologi der ingen er utskiftbare, er karakteristisk for det som antropologer kaller animisme, forteller Vetlesen.

 

Kobler seg til trendy filosofi

Studiet av fenomenet bevissthet har de siste tiårene fått en renessanse i filosofi og nevrovitenskap. I sin nyeste bok, «Cosmologies of the Anthropocene: Panpsychism, Animism, and the Limits of Posthumanism», knytter Vetlesen an til en av de nå mest omtalte posisjonene i moderne filosofi, den såkalte panpsykismen, skjønt han slutter seg til den med viktige forbehold.

TAR OPPGJØR: - Samfunnet er organisert som om ikke-menneskelig natur er rene midler. Det tas for gitt at naturen er der «for oss». Globaliseringen har spredt denne tankegangen til hele verden, mener filosof Arne Johan Vetlesen. Her har han tråkket ut i eng med kanadagullris, en problemplante som har spredt seg på grunn av menneskelig uforstand. Foto: OLA SÆTHER

Panpsykismen (se fakta-ramme) forsøker å forene naturvitenskap og bevissthetsfilosofi ved å tillegge virkelighetens grunnleggende bestanddeler en form for bevissthet – en kapasitet for å oppleve hvordan det er å være.

Men er det ikke uvitenskapelig å tillegge all materie en mental komponent? Panpsykistenes motargument er å peke på andre tilfeller der modeller som intuitivt virker usanne, viser seg å ha stor vitenskapelig forklaringskraft. Et eksempel er Albert Einsteins idé om at tiden går saktere dersom man reiser ved svært høy hastighet. Kvantemekanikkens ideer om at en partikkel kan «være to steder på én gang» er heller ikke i tråd med vår intuitive forståelse av verden.

I et forskningsmagasin oppkalt etter den greske guden for blant annet sannhet og vitenskap, Apollon, er ikke dette hverdagskost. Vi er vant til å tenke at naturvitenskapen tilbyr, eller har forutsetning for å tilby, en fullstendig forklaring av virkeligheten.

– Gjennom utdanningssystemet er vi alle innpodet at virkelig kunnskap er universell. Den må være sann uavhengig av tid og sted. Det moderne laboratorie-eksperimentet, hvor resultatene skal være reproduserbare for alle, er idealet for den moderne vitenskapen. Platon kalte denne typen kunnskap for episteme, som har gitt opphav til epistemologien – læren om vår egen erkjennelse av verden.

Siden opplysningstiden har filosofiens hovedspørsmål vært «hva kan vi sikkert vite?». Det har dels fortrengt, dels innsnevret spørsmålet om væren, om hva som er i dets fulle bredde og ulikhet.

Epistemologien – hva vi kan erkjenne – er blitt prioritert framfor ontologien – hva som er.

– Metoden har fått forrang. Det som ikke skårer på våre kriterier for sikker viten, knyttet til observerbarhet og gjentakbarhet, eksisterer ikke i «vitenskapelig» forstand. En kosmologi som animisme blir «primitiv overtro».  Avvisningen av ikke-vestlige kunnskapsformer har forsterket menneskets fremmedgjøring overfor naturen, og det er en arv fra Descartes’ avvisning av våre sanseerfaringer, vår kroppslighet og våre følelser som kilder til kunnskap om ikke-menneskelige skapninger.

 

– Animisme er panpsykisme

 Kong Haralds venner, Daví og yanomamiene, har ikke kunnskap som vil oppfylle platonske kriterier for episteme, enn si kriteriene for et lab-eksperiment. Kunnskapen til urfolk er av en annen karakter.

– Den er stedbundet, knyttet til bestemte handlinger og ferdigheter, der det sanselige og kroppslige er like viktig for å bli dyktig som det kognitive i snever forstand. Spørsmål som må besvares korrekt, er av typen: «Hvilket dyr lagde den lyden, eller rørte seg i det treet? Hvor og hvordan fanger jeg en bestemt type fisk?» Det er en rikholdig kunnskap, men den er lavt på rangstigen i den hierarkiske vitenskapen.

I sin nyeste bok forener Vetlesen animistisk naturtenkning med den moderne panpsykismen.

– Mitt grep er å si at animisme er panpsykisme i praksis. Jeg fører sammen panpsykismen slik den er filosofisk tenkt, med animismen slik den er praktisert hos urfolk. Det er ikke et én-til-én-forhold mellom de to, men tesen er at praksisene setter ut i livet tanken om alt i naturen som noe mentalt og fysisk.

I utakt med naturen. Vetlesen er også opptatt av hvordan det moderne mennesket bokstavelig talt har mistet kontakten med naturen.

– Norske barn i dag har mye mer kontakt med det lagde enn med det naturlig framvokste. Det meste av det vi møter i hverdagen, er artefakter, en del av kulturen, ikke av naturen. Vi er dessuten innendørs 90 prosent av tiden. Historisk er dette helt nytt, påpeker han.

Barna i Amazonas har et helt annet forhold til naturen og derfor en mye mer detaljert kunnskap om den.

– Yanomami-barna kan identifisere mellom 60 og 70 ulike typer fisk. Hvor mange vestlige barn er i stand til noe slikt? spør Vetlesen seg.

Den norske naturen som kunne bygd opp under slik kunnskap, er i ferd med å forsvinne.

– Denne typen kontakt med elementene forutsetter intakte naturområder. I Norge har vi lenge tatt dette for gitt, men nå forvitrer det, sier Vetlesen og peker på eksplosjonen i hyttebygging i utmark og vindkraftutbygging.

– Viktigst er likevel den ekspansjonen i areal-bruk for menneskelige formål som vi feirer som vekst, og som er «normalen» nær sagt overalt.

Filosofen presiserer at han ikke ser for seg at Vestens befolkning skal vende «tilbake til naturen» og leve som yanomamiene.

– Mitt poeng er ikke at vi skal adoptere denne livsformen. Det er åpenbart umulig. Men den har noe å lære oss om å respektere grenser, om å opprettholde økologisk balanse og å utfolde et rikt mangfold av evner og ferdigheter hos oss selv, i omgangen med alle andre skapninger. Vårt erfaringsliv er blitt ensidig, monotont og fattig, uten kontakt med den store verden utenfor skjermene.

– Det virker som du kommer til panpsykismen fra et normativt ståsted. At siden vi er i naturkrise, må vitenskapen bak den være feil. Kan ikke vitenskapen likevel være korrekt? Ville du tatt dette oppgjøret hvis vi ikke sto midt i en naturkrise?

– For meg er de praktiske følgene vi nå ser av å praktisere et bestemt natursyn, det viktigste tegnet på at synet er forfeilet; det truer livsgrunnlaget snarere enn å sikre det for framtiden. Ja, den kartesiske tankegangen er ikke godtgjort filosofisk. Den er ikke «true to the facts». Uten klimakrise ville kritikken vært mer teoretisk, men jeg ville like fullt ment det samme. Det er et filosofisk kategorimistak å behandle den uerstattelige naturen som om den er erstattelig, sier Vetlesen.

 

Mener Vetlesen tar feil

– Vi løser ikke et mysterium med å bortforklare det, innvender filosofiprofessor Olav Gjelsvik.

– Jeg har meget stor respekt for Vetlesens miljøengasjement. Men han trenger ikke panpsykismen. Panpsykismen er etter mitt beste skjønn esoterisk (innadvendt, journ. anm.), og det er kun en liten gruppe filosofer som mener den har noe for seg, hevder Gjelsvik.

DYPT UENIG: - En antakelse som ikke trengs for de forklaringene man faktisk gir, bør man gi opp, sier professor Olav Gjelsvik. Foto: UIO

Vetlesens kollega mener vi må tilnærme oss fenomenet bevissthet på en annen måte.

– Studiet av bevissthet er viktig. Og det er klart at naturvitenskapen ikke kan gjøre det alene. Her kan filosofene spille en rolle. Men ingen har gitt en god begrunnelse for å tilskrive ethvert objekt, ethvert atom eller elektron en form for bevissthet.

Panpsykistene mener at dette er den eneste måten å forklare bevissthet på mer generelt.

– Men de klarer ikke å bruke dette utgangspunktet for å forklare at noen samlinger av atomer har en avansert bevissthet, slik mennesker og aper har, mens havet eller Sahara ikke har dette. En antakelse som ikke trengs for de forklaringene man faktisk gir, bør man gi opp. Vi løser ikke et mysterium med å bortforklare det.

I stedet må vi være konkrete, mener Gjelsvik.

– Mennesker og høyerestående dyr har bevissthet. Men når vi kommer lenger «ned», blir det vanskeligere. Sahara viser ingen adferd som vi må bruke bevissthet hos Sahara for å forklare. Men Sahara har en enorm mengde sandkorn som utfra teorien hver for seg skulle ha en form for bevissthet, sier Gjelsvik.

Han mener likevel tankegangen kan ha noe for seg.

– Et helt annet argument for panpsykisme er at den gir gode holdninger til naturen rundt oss. Det kan det hende at den gjør, men dette er et argument ut fra virkninger av et syn. Det er ikke relevant for om synet er sant.

Gjelsvik mener heller ikke Vetlesen treffer helt når det gjelder René Descartes.

– Han tar feil om Descartes. Descartes kan ikke uten videre tilskrives det syn at dyr ikke føler smerte, og at man dermed kan se på dyr som rene midler. Descartes mente at man ikke kunne bevise at dyr hadde en slags fornuft, men heller ikke at de ikke hadde det, sier Gjelsvik.

 

    Av Morten S. Smedsrud
    Publisert 3. apr. 2020 11:03 - Sist endret 3. apr. 2020 11:03
    Legg til kommentar

    Logg inn for å kommentere

    Ikke UiO- eller Feide-bruker?
    Opprett en WebID-bruker for å kommentere