En reise til musikkens indre

Arkeologer har spadd fram 40 000 år gamle beinfløyter. Den nyeste globale megahiten ble nettopp lagt ut på internett og strømmes nå til millioner av mennesker verden over.

Illustrasjon: ØIVIND HOVLAND

Hva er det med musikken som binder oss mennesker sammen på tvers av årtusener og kontinenter?

Det korte svaret: vi vet ikke. 

Men psykologer, filosofer, matematikere, sosiologer, fysiologer, medisinere, historikere og antropologer jobber fra ulike innfallsvinkler med å forstå musikkens vesen. 

Hvordan kan denne kunstformen som alle har et forhold til, oppleves som så umiddelbar, men likevel så tidløs?

«Music is love», synger David Crosby i hippiebandet Crosby, Stills, Nash & Young. Det er en klisjé, men også en essensiell sannhet. 

Det er årtusener siden et menneske oppdaget at klangen hun kunne lage med sitt lille trestykke harmonerte perfekt med frekvensene fra det litt større instrumentet som kameraten fiklet med. Og hvis de inviterte med enda en, som kanskje var glad i å slå på ting i en spesiell rytme, hadde de plutselig et lite orkester. 

Musikk utøves nesten utelukkende sammen med noen – i samklang.

– Musikkens kraft er evnen den har til å binde oss sammen i en flokk. Da øker vår mulighet til å overleve, forteller professor Hallgjerd Aksnes på Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo.

SMITTSOM: Musikkglede kan deles på trygg avstand fra koronasmitte – og den er heldigvis enda mer smittsom enn korona, sier Hallgjerd Aksnes. Foto: UIO

I dag er hun særlig opptatt av rollen musikk har hatt under pandemien som har rystet verden det siste halvåret. 

– Framføring av musikk på balkonger og i nettlesere viser oss styrken i musikken. Det startet i det kriserammede Italia, men spredte seg videre ut i verden. 

Musikkglede kan deles på trygg avstand fra koronasmitte – og den er heldigvis enda mer smittsom enn korona.

– Sangene fra balkongen skaper samhold og styrke og øker vår sjanse til å komme gjennom epidemien.

 

«Ob-La-Di, Ob-La-Da»

Alle opplever tap i løpet av livet. Musikken gjør at man kan gå inn i sorgen og få hjelp til å uttrykke den. 

Professor Hallgjerd Aksnes viser til to ikoniske popsanger, begge på The Beatles’ «The White Album» fra 1968. 

–  George Harrisons geniforklarte «While my guitar gently weeps» er en langsom, fallende og klagende sang. Vi kjenner igjen hvordan det føles i kroppen å være lei seg, og hvordan vi beveger oss når vi er triste, på samme måte som vi ser når noen vi kjenner har det vanskelig. (artikkelen fortsetter under bildet)

SLÅR BEGGE VEIER: The Beatles-sangene «While my guitar gently weeps» og «Ob-La-Di, Ob-La-Da» har vidt forskjellig effekt på lytterne. Foto: NTB scanpix

Helt motsatt er det med Paul McCartneys tidvis idiotforklarte «Ob-La-Di, Ob-La-Da».

– Her er det raskt stigende treklanger, klapping og fjaseord som likner både på hvordan glede føles og hvordan den uttrykkes i kroppen. Når vi hører på «Ob-La-Di, Ob-La-Da», kan vi kjenne tiltrekningen mellom hovedpersonene Desmond og Molly.

Det er på tide med en liten dose musikkteori. De fleste kjenner durskalaen – do, re, mi, fa, so, la, ti, do. 

For å forstå hva Aksnes mener med tiltrekning, er det bare å synge de syv første tonene i skalaen, do, re, mi, fa, so, la, ti. Denne «ti», som kalles ledetonen, trekker mot grunntonen do – det er nesten umulig å ikke føle en trang til å synge den siste tonen i skalaen for å fullføre oktaven. 

– Tiltrekningen mellom ledetonen og grunntonen i en dur- eller mollskala er en kulturell konvensjon – den kjennes kun innenfor vestlig funksjonsharmonikk. Men dette er likevel noe vi kjenner i kroppen, en spenning som oppløses når vi når grunntonen, og en vesentlig årsak til at vi kan oppleve romantisk musikk som lengtende. 

 

Påfuglfjærene våre

Apropos tiltrekning

– Charles Darwin var den første til å foreslå at det kunne være noe evolusjonært bak musikalsk adferd, forteller kognitiv nevropsykolog Bruno Laeng ved RITMO Senter for tverrfaglig forskning på rytme, tid og bevegelse. 

Darwin så imidlertid ikke musikk som et overlevelsesfortrinn som kunne knyttes direkte til hans begrep naturlig utvalg. Det kunne heller dreie seg om en rent seksuell fordel. 

«Verken nytelsen eller skapelsen av musikk er direkte nyttige i menneskets daglige rutiner. De må derfor bli rangert som blant de mest mystiske som mennesket er utstyrt med», skrev Charles Darwin i sin bok «Menneskets avstamning» (journ. overs). 

– Darwin var svært opptatt av at menneskers oppførsel kunne minne om fuglens. Lydene var en form for kommunikasjon. Darwin mente at, når det gjelder dyr, så var dette for å tiltrekke det motsatte kjønn, sier Laeng. 

Den nyskapende biologen så på musikk som påfuglens halefjær – vakre, men unødvendige.

Et argument mot den seksuelle dimensjonen i musikken, er at man da skulle forvente å finne ulik musikalitet hos kvinner og menn. 

– Både menn og kvinner har talent for musikk. Det passer dårlig sammen med en utvalgsmekanisme hvor menn skaper musikk og kvinner lytter og velger. Musikk er sikkert seksualisert, som mye annet i kulturen, men det går begge veier. En sopran i gamle patriarkalske samfunn kunne knuse mange hjerter, akkurat som Rihanna eller Beyoncé gjør i dag.

Mange av oss har møtt mennesker som tilsynelatende ikke bryr seg om musikk, men som likevel har en stor og kredibel platesamling fra ungdomsårene i kjelleren. 

– Musikk er ofte et stort tema i livene våre i tenårene, men dette blir mindre over tid for de fleste. Det er helt klart at seksuell adferd er knyttet til musikk, sier Laeng som ikke er helt overbevist om biologiens forklaringskraft når det gjelder musikk. 

– Idéer om musikkens evolusjonære rolle må forbli både overflatiske og spekulative, sier Laeng.

 

Født sånn, eller blitt sånn?

– Musikken er sammenvevd med hele vår eksistens som mennesker, og man har til gode å finne en kultur uten musikk. Det er forståelig når vi ser hvilke deler av hjernen som aktiveres av musikk, forteller Hallgjerd Aksnes. 

Moderne medisin har vist at musikk rekrutterer ikke bare hørselsbarken, men store deler av hjernen. 

 – Ikke minst områder som er sentrale for emosjoner, samt dopaminsystemet som knyttes til belønning og avhengighet. Det kan forklare hvorfor så mange av oss rett og slett er hekta på musikk.

Fra 1960-tallet har lingvister snakket om en innebygd grammatikk i mennesket. Musikologer har foreslått at det samme kan gjelde musikken. Kan det være så enkelt? At vi er født som musikalske vesener?

–  Det er ingen tvil om at vi har en medfødt evne til å tilegne oss både grammatikk og musikk. Men spedbarnet har åpenbart ikke noen medfødt kunnskap om det vi kaller funksjonell harmonikk. Musikk er altså lært, men samtidig har vi medfødte biologiske disposisjoner som betinger måten vi hører på. 

Musikk er vår første form for kommunikasjon. 

– Småbarn blir lykkelige og begynner umiddelbart å bevege seg til musikken. Spebarn stilner riktignok ofte til med en gang de hører musikk, lytter oppmerksomt en liten stund, og så begynner å sprelle vilt. 

Musikk er et språk uten tradisjonelt meningsinnhold, den refererer ikke til ting i verden slik språket gjør. Som komponisten og dirigenten Leonard Bernstein sa det da han forsøkte å beskrive musikk som språk: «Det fins ikke musikalsk prosa. Musikk er poesi, enten den er god eller dårlig er den poesi.»

– Musikk er det vi kaller semantisk åpen. Det betyr at vi står langt friere til å tolke musikalsk enn språklig mening, hvor ordene har faste betydninger. I møte med musikk kan vi projisere inn meningen som passer oss best, og dermed speile oss selv og våre følelser i musikken.

Noen filosofer hevder at musikk derfor ikke har mening, mens andre mener at musikk er enda mer meningsfull enn språk fordi den setter hele følelseslivet i sving gjennom å spille ut følelsenes form, for å si det med filosofen Susanne Langer.

 

Fienden av diktaturet

Musikkens evne til å skape og opprettholde samhold gjør den til en politisk kraft. 

– Dette er også grunnen til at alle diktaturer forsøker å ta kontroll over musikken, forteller Aksnes.

Det mest kjente eksempelet fra nyere tid er den chilenske visesangeren, poeten og politiske aktivisten Victor Jara. Kort tid etter Augusto Pinochets kupp mot Salvador Allendes sosialistiske regjering i 1973, ble Jara arrestert, torturert og drept, og regimet beordret at alle mastertapene hans skulle ødelegges for å forhindre at Jara skulle bli en martyr. 

– Regimet lyktes ikke, og Jara og hans musikk ble et viktig symbol for kampen mot militær og politisk undertrykkelse i hele Latin-Amerika. 

I kamp mot undertrykkelse har musikk vist seg å være et effektivt våpen fordi musikkens semantiske åpenhet gjør at man kan lade sangene med innhold som myndighetene enten ikke forstår, eller som komponisten kan bortforklare ved behov.

– Sjostakovitsj, for eksempel, skrev inn hemmelige anti-stalinistiske koder i komposisjonene som det sovjetiske publikummet forstod. De skjønte at dette var Sjostakovitsj’ motstand mot det undertrykkende kommunistpartiet, og kodene ga dem styrke.

 

Musikk, bare en bivirkning?

Den kanadiske evolusjonspsykologen og akademiske rockestjerna, Steven Pinker, mener vi aldri vil klare å forklare musikken funksjonelt. 

Vi trenger et visst gehør for å tolke klangen i språket til dem vi omgås, for eksempel for å kunne skille lyden i ulike vokaler. I tillegg har kroppen sine rytmer, i hjertet og i åndedrettet. Også i måten vi beveger oss, enten vi går eller løper, er det en fordel å finne en jevn rytme. 
Musikk kan derfor være et gledelig biprodukt av andre egenskaper som er nyttige for mennesket, mener Pinker. Men som så mye annet når det gjelder det Charles Darwin kalte «en av de mest mystiske av menneskets egenskaper», er også dette bare en hypotese som vi aldri kan få bekreftet eller avkreftet. 

– Og godt er det – for musikk vil alltid overskride det våre språklige beskrivelser kan favne, og det er derfor musikken selv som kan gi det eneste fyllestgjørende svaret på musikkens gåte, sier Hallgjerd Aksnes.

Reisen fortsetter.
 

Av Morten S. Smedsrud og Kristin Nagy Nordmark
Publisert 15. sep. 2020 14:56 - Sist endret 15. sep. 2020 14:56
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere