Dreper myten om rockeopprøret

Det rockeinspirerte ungdomsopprøret er i stor grad en medie- og forskerskapt myte, mener sosialhistoriker. 

PERFORMANCE: Ungdommen visste nøyaktig hvordan det var forventet at de skulle oppføre seg under premieren på filmen «Rock Around the Clock» på Sentrum kino i Oslo i 1956. Foto: OSLOBILDER

Ungdommene slo opp kinodørene, løp ut i gatene, ropte «vi vil ha mer bråk!» og «mere rock, mere rock», mens de ramponerte parkerte biler og gikk løs på tilfeldig forbipasserende. 

Slik ble scenene etter premieren på filmen «Rock Around the Clock» i Oslo skildret av avisene Nationen og VG på midten av 1950-tallet. 

Inspirert av den nye rockemusikken kjente den opprørske ungdommen blodet bruse og satte i gang et av de mest kjente generasjonsopprørene verden har sett. 

Eller gjorde de egentlig det?

– Nei, det hele er betydelig overdrevet, mener Klaus Nathaus på Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo.

I artikkelen «Disturbing the Peace: Making Sense of mid-1950s Youth Culture» i tidsskriftet Fortid hevder forskeren at fortellingen om rockeopprørerne er blitt overdimensjonert av medier og forskere både i samtiden og i ettertid. 

– Mediene hadde på forhånd fortalt ungdommene hvordan det var forventet at de skulle oppføre seg. Selv hadde pressen allerede bestemt seg for hvordan historien skulle fortelles da de dekket hendelsene. Mønsteret var lagt på forhånd. Det er ikke manipulasjon, det er performance, sier Nathaus. 

 

Kule gutter, hysteriske jenter

Gjennom mediene hadde europeisk ungdom lært hvordan man skulle reagere på den nye musikkformen som kom fra Amerika. Guttene skulle være «cool», mens jentene var forventet å være hysteriske. 

– OVERDREVET: – Jentene gikk inn i en rolle som hysteriske. Like etterpå kunne de snakke helt rasjonelt om det. Det stakk kanskje ikke så dypt likevel, sier Klaus Nathaus. Foto: MORTEN S. SMEDSRUD

– På 1940-tallet betalte Frank Sinatras agenter unge jenter til å hyle og skrike under konsertene hans. Dette inngikk i en lengre tradisjon av «stooges» som ble plassert i teaterforestillinger for å simulere reaksjoner fra publikum. 

Da fenomenet noen år senere kom til Europa og Norge, visste ungdommen hva som var ansett som korrekt oppførsel. 

– Tenåringene var svært bevisst hvordan de skulle te seg. Og ikke minst hvordan de skulle posisjonere seg blant sine likemenn og -kvinner. På gamle opptak ser man at ungdommen følger med på hverandre slik som på scenen eller lerretet. 

En journalist som var på en konsert med ungpikeidolet Frankie Laine, beskriver det slik: 

– Jentene går inn i en rolle som hysteriske. Like etterpå kan de snakke helt rasjonelt om det. Det stakk kanskje ikke så dypt likevel. I stedet har det elementer av rollespill – en performance, for å si det med et sentralt begrep fra sosiologen Erving Goffman.

Nathaus bruker også verbet musicking, som han har lånt av den newzealandske musikkviteren Christopher Small. Det legger vekt på musikk som handlinger, ikke som verk, og gir lytterne – som de skrikende jentene – en aktiv rolle i musikklivet. 

– Jentene lyttet ikke til «verker», men brukte musikk for å framstille seg selv foran andre og for å finne seg selv gjennom fordypning i lyden. 

Musikksosiolog Tia DeNora bruker begrepet «affordance» for å betegne musikkens potensial som ressurs. «Affordance» betyr at musikk er en slags katalysator eller medium for å etablere sosiale relasjoner.

– Musikk har dermed ikke en konstant kraft i seg selv. I stedet bruker folk den til å forsterke følelser, for å gi inntrykk og for å sjokkere foreldre. 

 

Fra lavkultur til kunst

Musikk benyttes ofte for å indikere sosial status. På 50-tallet falt imidlertid rocken utenfor det etablerte kunst- og kulturfeltet. 

– Elvis ble ikke anmeldt i aviser og tidsskrifter, det var sett på som bare tull. Elvis var ikke et seriøst, kulturelt uttrykk eller kunst, sier Nathaus og trekker en parallell til den klassiske musikken, dagens ypperste høykultur. 

– Beethoven ble et geni først i etterkant, mens opera kun var lett underholdning. Da tyske musikere dro til Amerika midt på 1800-tallet, satt publikum i salen med hundene sine mens de hylte og skreik. 

Med framveksten av en egen musikkpresse tok det vi i dag kaller klassisk musikk, steget opp til parnasset som allerede var besatt av litteratur og bildekunst. 

Fra omtrent 1965 viste pop og rock en lignende utvikling. «Opprørsmusikken» ble gradvis tatt inn i det gode selskap. Etter hvert oppsto et gjensidig forhold, mellom rockemusikere og musikkpresse. 

– Musikken ble gradvis tatt mer alvorlig. På midten av 1960-tallet, omtrent på den tiden The Beatles spilte inn albumet «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band», begynte musikkjournalister å etablere en kanon, slik man ser i andre kunstformer.

 

Ungdom blir konsumenter

Framveksten av rocken sammenfalt med perioden da ungdom for første gang ble pekt ut som en egen forbrukergruppe. Underholdningsindustrien skjønte at millionene ville renne inn dersom de klarte å skape behov hos en stadig mer pengesterk ungdomsgruppe.

– Det var en stor business. Faktisk var de betydningsfulle allerede før 1950-tallet, men siden underholdningsindustrien rettet seg inn mot hele familien, ble ungdom oversett som en egen gruppe. 

Dette forandret seg da tv-apparatene begynte å dukke opp i de tusen hjem. 

– I denne perioden fikk ungdom sine egne filmer og sin egen musikk. Kinoer og danselokaler ble forlatt av foreldregenerasjonen som nå satt hjemme i sofaen. 

Generasjonskløften som ble beskrevet av medier og akademia, kommer dermed nesten tilfeldig ut fra forandringer i underholdningskultur, hvor familien og voksne dro hjem og tenåringer begynte å dominere de offentlige stedene. 

– Og siden kløften ikke ble skapt av et nytt opprørsbehov blant de unge, var den egentlig ikke så dyp heller, mener Nathaus. 

Generasjonsforholdene var dermed mer harmoniske enn de gjerne blir framstilt. 

– Historikere har i det siste skiftet fokus fra spektakulære hendelser til «vanlige» tenåringer, som fikk godkjent sitt underholdningskonsum av foreldrene. Pappa ga penger til kinobillett, for å si det enkelt.

 

En forskningsskandale?

Det var ikke bare handelsstanden og mediene som tjente på å smøre litt ekstra på når de fortalte om «ungdommen nå til dags». 

– Det samme gjaldt sosialvitere. De hadde gode grunner til å overdrive fenomenet. Dersom ungdom ble pekt på som et samfunnsproblem, ville akademikere kunne bli rådgivere for myndighetene for hvordan man skulle løse dette problemet. 

Massekulturen for kino og popmusikk ble identifisert som en annen faktor som forverret «ungdomsproblemet». Vitenskapelige eksperter slo fast at «verdiløse» filmer og «støyende» musikk gjorde dårlige forbilder til ungdomsidoler.

«Enkelte forskere koblet den aggressive oppførselen til den fysiologiske tilstanden til tenåringer som manglet den moralske modenheten til å kontrollere sine testosterondrevne kropper og sinn» (journ. oversettelse), heter det i Nathaus’ artikkel.

Det var et samvirke av medier, samfunnsvitenskap og myndigheter som forsterket det til et problem. 

– Man kan planlegge skandalen, sier Nathaus.

– Er ikke dette i seg selv en slags forskningsskandale?

– Nei, det ville være å trekke det for langt. Forskningen er nødt til å orientere seg etter det som kalles «samfunnsbehov.» Jeg sier ikke at forskere har funnet opp noe som ikke eksisterte, men at de hadde sterke insentiver å forske på noe som mediene allerede kalte for et samfunnsproblem. Forskere kunne ha vært mer kritiske til den offentlige tolkningen, men det er enkelt å si i etterkant.

 

– De må innrømme at det er tull 

Rockeopptøyene ble raskt mytologisert for over 60 år siden. Historikere som studerer fenomener som rockeopprørene, antar ofte at noe av kraften bak bevegelsen ligger i musikken selv. 

– Det er en stor antakelse som man må reflektere mer rundt. Man må ville høre det i musikken. Det ligger egentlig ikke der i utgangspunktet. Musikk er et medium vi kan knytte til alle mulige meninger og innhold.

Vi ser det samme i dag, mener Nathaus. 

– Jeg så nylig en dokumentar om den nordiske lyden. Der var det nordiske knyttet til verdier, stemninger og natur. At det finnes en korrespondanse mellom musikk og landskap, er en mytologisering. 

Nathaus tror at man må se på den nordiske som alle andre musikk-scener som «musicking» og forklare dens utvikling i lys av mer lokale, dagligdagse forhold. 

– Det handler mer om hvordan den lokale musikkscenen er innrettet. Hvilke spillesteder fins, hvilke impulser får de av musikk utenfra. Tidligere ved å reise til West End i London for å kjøpe plater, deretter utveksling av cd-er. 

Forskeren mener disse forholdene, som han kaller situative, er mer avgjørende for den nordiske sounden enn natur og verdier. 

– Men dette er ikke like interessant å fortelle journalister om som å skape et narrativ der det nasjonale og naturlige preger musikken i større grad. Men hvis de tenker litt over det, må de innrømme at det er tull, smiler Nathaus. 
 

Av Morten S. Smedsrud
Publisert 15. sep. 2020 13:08 - Sist endret 15. sep. 2020 13:08
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere